Madrid-konferansen var den første internasjonale fredskonferansen hvor alle parter i den arabiske-israelske konflikten deltok, inkludert også palestinerne i en begrenset rolle. Navnet «Madrid-konferansen» brukes både om åpningskonferansen, som ble avholdt i Madrid i Spania fra 30. oktober til 1. november 1991, og som begrep på de forhandlingene som kom ut av denne og som foregikk over lengre tid i andre byer enn Madrid.

Madrid-konferansen markerte starten på en ny fredsprosess i Midtøsten. Initiativet ble tatt av USA, med Sovjetunionen som støttespiller og Spania som vertskap. Konferansen, og den påfølgende Madrid-prosessen, hadde som siktemål på å avstedkomme en løsning på den flernasjonale Midtøsten-konflikten så vel som Palestina-spørsmålet, og å oppnå fredsavtaler mellom Israel og dets naboland, henholdsvis Jordan, Libanon og Syria – basert på direkte forhandlinger. USA hadde allerede i 1978–1979 meklet i fredsprosessen mellom Israel og Egypt, som førte til inngåelse av en tosidig fredsavtale i 1979.

Madrid-konferansen ble holdt i en internasjonal politisk ramme som endret seg, både på det globale og regionale nivået, i perioden 1989–1991. Den kalde krigen tok slutt, og USA sto før utgangen av 1991 igjen som eneste supermakt. USA hadde dessuten styrket sin posisjon i Midtøsten ved å samle en internasjonal koalisjon, også med bred arabisk deltakelse, til Golfkrigen, for å frigjøre Kuwait fra den irakiske okkupasjonen. Dermed var en av de regionale stormaktene, Irak under Saddam Hussein, svekket, og det samme var den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), som hadde tatt Iraks parti i denne konflikten. Dermed kom PLO under press fra arabiske stater som finansierte mye av organisasjonens arbeid, og organisasjonens ledelse, med formann Yasir Arafat, var politisk på defensiven.

Framfor alt den nye situasjonen som følge av Golfkrigen lå bak da USAs president George H.W. Bush, engasjerte seg med større tyngde i Midtøsten-konflikten, og la større press på Israel enn det den amerikanske ledelsen normalt gjorde. Israel hadde i 1991 en regjering utgått fra det høyreorienterte Likud, med statsminister Yitzhak Shamir, som motsatte seg fredsforhandlinger med PLO.

Selv om Madrid-konferansen la opp til en påfølgende prosess også med bilaterale fredsforhandlinger mellom enkeltstater, var disse sett i sammenheng med en totalløsning – en arabisk-israelsk fredsslutning – som også forutsatte en løsning på Palestina-spørsmålet. Israel ble derfor presset til å delta på Madrid-konferansen, mens PLO ikke fikk delta som sådan. Palestinske representanter fra Gaza og Vestbredden – og som sto i fortløpende kontakt med PLOs ledelse i Tunisia – ble inkludert i en felles jordansk-palestinsk delegasjon.

Selve konferansen i Madrid var ment som en oppstart på en ny prosess, og hensikten var ikke at den i seg selv skulle føre til noen erklæringer eller løsninger. Konferansen startet både bilaterale forhandlinger og et multilateralt spor.

De tosidige forhandlingene ble startet umiddelbart etter avslutning på konferansen i Madrid, 3. november, for å fortsette i Washington D.C. i USA i desember – med tre separate fredsprosesser mellom to stater, henholdsvis Israel–Jordan, Israel–Libanon og Israel–Syria. Dette var formelt sett de første direkte fredsforhandlingene mellom disse statene – med en fredsavtale som uttalt og omforent mål. Forhandlingene ble ført i forskjellig omfang, og førte til ulike resultat. Lengst kom forhandlingene mellom Israel og Jordan, som i 1994 inngikk en fredsavtale. Samtidig ble det ført forhandlinger mellom israelerne og palestinerne, med – i første omgang – sikte på en avtale om et begrenset palestinsk selvstyre.

De flernasjonale forhandlingene ble videreført i Moskva i Russland i januar 1992. Denne delen av Madrid-prosessen, med siktemål å legge grunnlaget for en ny og fredelig utvikling i hele Midtøsten, ble ført i fem forskjellige fora, med tilhørende arbeidsgrupper – og med deltakelse fra land i regionen så vel som andre aktører, inklusive internasjonale organisasjoner. De fem foraene behandlet hvert sitt tema – vann, miljø, våpenkontroll, flyktninger, økonomisk samarbeid – og avholdt møter flere steder, også i Oslo (flyktninger, 1993), til arbeidet stanset i november 1993. Forhandlingene ble deretter formelt gjenopptatt først i 2000.

Prosessen for å finne en løsning på Palestina-spørsmålet startet også med en første runde i Madrid, 3. november 1991, etterfulgt av en serie offisielle forhandlingsrunder i Washington fra 9. desember 1991 til 24. januar 1994. Etter hvert som forhandlingene mistet momentum, ble den hemmelige Oslo-kanalen etablert i Norge. Oslo-prosessen fikk sitt eget momentum, og ledet fram til Oslo-avtalen fra september 1993, men var i utgangspunktet ment som en bak-kanal som skulle bidra til framgang i Madrid-prosessen. Så snart Oslo-avtalen var inngått, dannet den grunnlaget for det videre arbeidet med å finne en fredsløsning på Palestina-spørsmålet. Utgangspunktet for Palestina-forhandlingene i Madrid-prosessen var det samme som ble avtalt i Oslo-kanalen: en totrinns prosess for først å etablere palestinsk selvstyre, og deretter forhandle fram en sluttavtale.

Resultatene fra Madrid-konferansen og de påfølgende fredsprosessene ble overskygget av Oslo-avtalene, men Madrid regnes som starten på en prosess som førte til den første avtalen mellom Israel og PLO – gjennom Oslo-kanalen – og deretter fredsavtalen mellom Israel og Jordan, samtidig som Israel og Syria var nær ved å kunne inngå en fredsavtale seg imellom.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg