Oppredning, metoder til utskilling av nyttbare mineraler i en malm eller et råstoff fra gråberget eller gangarten. Den enkleste form er sjeiding, dvs. utplukking for hånd fra stykkmalm etter utseende og vekt. Det første trinn i den egentlige oppredning er nedknusing og maling til en finhetsgrad som blottlegger de enkelte mineralkorn. Separasjon av de forskjellige mineralfraksjoner kan så foregå på grunnlag av forskjell i densitet, magnetisme eller overflatekjemiske egenskaper.

Densitetsforskjeller kan utnyttes ved vasking eller behandling i luftseparatorer. Jigging og herdvasking kan brukes når forskjellen i densitet er mindre enn ved f.eks. gullvasking.

Jigging er en gammel metode der en opp- og nedgående vannstrøm presses gjennom besjiktningen og resulterer i en lagdeling med de tyngre fraksjoner i bunnen. Jigging brukes fremdeles for oppredning av kull og til dels for umagnetiske jernmalmer.

Herdvasking foregår på svakt skråstilte vaskebord forsynt med grunne, langsgående riller. Grovmalt gods suspendert i vann mates inn på den ene ende av bordets øvre langside og møter under passering av bordet en tversgående vannstrøm som fortrinnsvis tar med seg de letteste partiklene (avgangen), mens de tyngre mineralkorn (konsentratet) i større utstrekning følger bunnen i rillene og tas ut i forskjellige fraksjoner ved bordets kant. Bordet rystes mekanisk under prosessen. Herdvasking er en billig anrikningsmetode som fremdeles er i bruk.

Magnetisk separasjon kan brukes når mineralene har forskjellig magnetisk permeabilitet. I separatoren passerer finknust malm et magnetisk felt hvor sterkt magnetiske materialer trekkes ut. Magnetisk separasjon har stor og økende betydning for anrikning av ferromagnetiske jernmineraler som magnetitt, men seperatorer med høy feltstyrke er også tatt i bruk i oppredning av paramagnetiske mineraler, herunder jernmalmer som hematitt, limonitt og sideritt.

Flotasjon er den viktigste oppredningsmetoden for fattige malmer. Metoden ble første gang anvendt teknisk omkring 1914 og brukes nå ved konsentrering av nesten alle slags mineraler, og ved separering av mange stoffer i kjemisk industri.

I en flotasjonscelle slemmes nedknust malm i vann. Partiklene i ett eller flere mineraler, oftest de verdifulle, heves til overflaten ved hjelp av innblåste luftbobler, hvor de samles i et skumlag og strykes av celletoppen. Resten av malmpartiklene, oftest avgangen, som ikke har noen tiltrekning til luftboblene, synker og fjernes etterhvert fra cellebunnen. Flotasjon skyldes at forskjellige mineraler og kjemiske forbindelser fuktes ulikt av flotasjonsvæsken. Væsken er tilsatt høymolekylære organiske forbindelser (kalt samlere), som danner en vannavstøtende film på overflaten av visse mineraler, bestemt av kjemisk sammensetning og gitterstruktur. Her kan luftbobler feste seg, slik at partiklene flyter til overflaten. Partikler som lett fuktes har derimot liten affinitet til luftboblene og synker til bunns. Samlernes virkning kan justeres med små mengder andre stoffer (kalt styrere). Flotasjonsvæsken inneholder også skumdannere som nedsetter grenseflatespenningen mellom luft og væske.

Anlegg for oppredning legges gjerne nær gruve eller brudd for å spare transport av gråberg, og regnes derfor som en del av bergverksdrift.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.