Elkem a/s

. Begrenset gjenbruk

Elkem ASA, Oslo, norsk industrikonsern som produserer silisium og silisiumprodukter og dekker hele verdikjeden fra kvarts til spesialiserte silikonprodukter, ferrosilisium og karbonmaterialer.

Tradisjonelt har Elkem vært kjent som et metallindustrikonsern grunnlagt i 1904 som Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri, navneendring til Elektrokemisk i 1946 og til Elkem i 1969 (1972–1980 Elkem-Spigerverket). Elkem er en av verdens ledende produsenter av metaller og materialer med produksjon i Europa, Amerika og Asia. Norske smelteverk ligger i Sørfold i Nordland (Salten Verk), i Thamshavn i Orkdal, i Svelgen i Bremanger, i Kristiansand (Fiskaa Verk) og i Kvam i Hordaland (Bjølvefossen). Selskapet har egen gruvedrift i blant annet Tana (kvarts). Elkem var også en betydelig produsent av vannkraft i Norge, men Orkla beholdt aksjeposten i Saudefaldene da selskapet ble solgt til kinesiske China Bluestar.

Elkem var en betydelig aksjonær i svenske Sapa AB, en av verdens ledende produsenter av profiler og varmevekslerbånd i aluminium, samt halvparten av Elkem Aluminium (sammen med amerikanske Alcoa) med smelteverk i Farsund og Mosjøen. I 2009 ble aluminiumvirksomheten overtatt av Alcoa. Sapa er nå heleid av Hydro.

Selskapet har 27 fabrikker med totalt 6100 ansatte verden over. Elkem er notert på Oslo Børs, største eier er China National Bluestar (58 prosent). Selskapet har en omsetning på 21 milliarder kroner og rundt 6100 ansatte (2017). Konsernsjef er Helge Aasen.

Elkem ble grunnlagt i 1904 på initiativ av Sam Eyde, særlig med tanke på produksjon av nitrogen etter Birkeland-Eydes metode. Eyde hentet finansiering i blant annet Sverige, og Svenska Enskilda Banken og Wallenberg-brødrene Jacob Wallenberg og Marcus Wallenberg ble betydelige investorer. Eyde hadde, sammen med Kristian Birkeland, året før startet Det Norske Kvælstofkompgani og kapitalen til Elkem-oppstarten kom derfra, samt aksjene i fosseselskapene Vamma og Rjukanfos, også disse til dels finansiert av svenskene.

Selskapet Elektrokemisk var i utgangspunktet ikke tenkt som et industriselskap. Lysbueovnen, som Birkeland og Eyde utviklet, ble industrialisert på Notodden og Rjukan under et eget selskap, Norsk Hydro. I stedet for å legge ned Elkem, gikk selskapet i stedet i gang med nye oppgaver.

Sam Eyde hadde planer om om å utnytte kraften fra andre fosseselskaper han hadde interesser i, men for å få til det måtte det etableres fabrikker. Elkem ble et innovativt oppstartmiljø, med et bredt spekter av interesser. I 1919 var det over 50 selskaper med rundt 150 ansatte sentralt i selskapet i Oslo. Sam Eyde var ikke lenger involvert i selskapet, ny direktør fra 1912 var Willy Eger.

En av de viktigste innovasjonene fra denne perioden var den såkalte söderbergelektroden, til bruk i elektrometallurgiske smelteovner. Den fikk stor betydning for den elektriske smelteindustri.

Ifølge historikerne Helge W. Nordvik og Sverre Knutsen representerte Elkem i virkeligheten en finansiell innovasjon, i tillegg til den teknologiske som på tross av problemer og feilspor fikk varig betydning for norsk industriutvikling. De kaller Elkem for Norges første «ventureselskap», som drev med finansiering og næringsutvikling i en rekke virksomheter.

I 1910 var Elkem blitt et rent norsk selskap, med Sam Eyde som styreformann. Svenskene var kjøpt ut og Hydro et eget selskap, bakgrunnen var at konsesjonslovene hadde gjort det nødvendig med et helnorsk selskap til å utnytte den industrielle utviklingen i fossekraften.

Den viktigste verdien Elkem hadde etter dette var Arendals Fossekompani. I 1912 etablerte Elkem A/S Arendal Smelteverk sammen med tyske interesser. Selskapet fikk kraft fra Arendals Fossekompani og produserte høykvalitets silisiumkarbid. Det norske Nitridaktieselskab ble etablert i 1914 for produksjon av aluminium, også det med kraft fra kraft fra Arendals Fossekompani.

I 1913 kjøpte Elkem aksjemajoriteten i A/S Bjølvefossen, som startet med produksjon av kalsiumkarbid og etter hvert ferrosilisium og ferrolegeringer. Samtidig investerte selskapet i ulike gruver, som et ledd i arbeidet med å skaffe råstoff til elektrometallurgisk industri.

Samme år førte problemene knyttet til langsiktige industrilån til at Elkem etablerte sin egen industribankvirksomhet, Norsk Industri Hypothekbank, som skulle bli en institusjon for formidling av langsiktig industrifinansiering.

I 1917 overtok Elkem Fiskaa Verk, eid av tyske BASF, for å jobbe videre med utviklingen av det som etter hvert skulle bli Söderberg-elektroden. Etter dette utviklet Fiskaa Verk seg kraftig, med blant annet med nye produksjonslinjer for ferrolegeringer. Elkem har fortsatt virksomhet på Fiskaa.

Elkem lykkes med å fungere som en forskningsbasert innovasjonsbedrift, og var sentral i utviklingen av norsk aluminiumindustri. Blant annet lykkes det Elkem å tilpasse Söderberg-elektroden til elektrolytisk fremstilling av aluminium. Den ble dessuten et viktig element i utviklingen av den såkalte Tyskland-Hole-ovnen for elektrisk smelting av råjern. En slik ovn kom i drift ved Christiania Spigerverk i 1925.

På tross av høy innovasjonstakt var 1920-årene vanskelige for Elkem. I 1924 var Elektrokemisk i et økonomisk uføre og måtte berges av utenlandsk kapital. Løsningen ble at den amerikanske aluminiumsgiganten Alcoa kom inn som eier. Elkem ble blant annet brukt til å produsere over til aluminiumsproduksjonen, som Alcoa trengte, og som strategisk redskap for å holde de norske vannkraftressursene borte fra aluminiumsproduksjon. Alcoa forble eiere i Elkem til 1935. I 1950-årene kom Astrup-familien inn på eiersiden i Elkem og Nils Astrup var lenge styreleder i selskapet.

I 1955 startet A/S Norsk Jernverk produksjon i Mo i Rana med fire norskutviklede smelteovner produsert av Elkem. I 1965 kjøpte Elkem seg opp til over 90 prosent av aksjene i Sulitjelma Gruber, selskapet ble dermed ny majoritetseier frem til gruvene ble lagt ned i 1983.

I 1972 fusjonerte Elkem med Christiania Spigerverk (grunnlagt i 1853), som i 1985 ble overtatt av Norsk Jernverk. Dermed ble Bremanger Smelteverk, som da var eid av Christiania Spigerverk, en del av Elkem. Elkem overtok i 1981–1984 amerikanske Union Carbides ferrolegeringsvirksomhet med smelteverk i Norge (Sauda og Meråker), USA og Canada.

Elkem var hovedeier (45 prosent) i det privatiserte Norsk Jern Holding AS, som frem til 1996 eide halvparten av stålkonsernet Fundia. Elkem var tidligere også engasjert i produksjon av steinull og andre isolasjonsprodukter i Norge gjennom samarbeidsprosjektet Elkem-Rockwool. Denne virksomheten drives nå av danskeide Rockwool alene.

Elkems manganvirksomhet, med produksjon blant annet i Sauda og Porsgrunn, ble i 1999 solgt til franske Eramet. Konsernet la i 2002 ned sin ferrokromvirksomhet og solgte i 2003 smelteverket i Mo i Rana til brasilianske Vale Do Rio Dolce.

Den da største enkelteieren, Alcoa, gjorde i 2001–2002 et mislykket forsøk på å få aksjemajoriteten i konsernet. Nest største aksjonær var da Orkla. I 2005 overtok Orkla majoriteten av aksjene i Elkem. Året etter investerte Orkla 2,7 milliarder kroner i en ny fabrikk for produksjon av høyrent silisium til solceller i Kristiansand.

Orkla startet en omorganisering av Elkem i 2009, hvor aluminiumsdivisjonen ble solgt til amerikanske Alcoa, mens vannkraftvirksomhetene i Salten og Bremanger ble solgt til norske energiselskaper. I 2011 ble selskapet solgt til det statlige kjemiselskapet China National Bluestar.

  • Sogner, Knut: Skaperkraft: Elkem gjennom 100 år, 2003, isbn 82-7631-074-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.