Lurøy

Berggrunnen i Lurøy består for det meste av grunnfjell som er sterkt påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldingen (kaledonske orogenese). I nord og vest på fastlandet, på Selsøya i nord og på Onøya og øyene sør og vest for denne består berggrunnen hovedsakelig av glimmerskifer og glimmergneis. Resten av fastlandsdelen består av dypbergarter som granitt og granodioritt. Disse bergartene opptrer også på Lurøya, Stigen og Aldra. På Nesøya består berggrunnen av dypbergarten gabbro.

På fastlandet og på Aldra stiger spisse tinder bratt opp fra strandflaten til over 900 meter over havet. Kommunens høyeste punkt, Strandtindan (1173 meter over havet), ligger på grensen til Rana og Rødøy helt i øst. De store øyene er berglendte, omkranset av en til dels bred strandflate, mens de mindre er relativt flate og hører til strandflaten.

Et av de sterkeste jordskjelvene som er kjent i Skandinavia fant sted i Lurøy i 1819, uten at menneskeliv gikk tapt.

Av Lurøys befolkning bor 30 prosent på fastlandet, med konsentrasjoner i grendene Tonnes/Kongsvik og Kvina i nord, Haugland/Brattland ved Aldersundet og rundt fergestedet Stokkvågen i sør. På øyene er det størst befolkning på (folketall 2016): Lovund (476), Solværøyene (311), Onøya (279 og Lurøya (140).

Kommunen har ett tettsted, Lovund, på øya av samme navn (460 innbyggere 2015). Dette gir Lurøy kommune en tettstedsandel på 24 prosent mot 71 prosent i fylket som helhet. Lovund tettsted har hatt klar vekst i folketallet siden 1990-tallet mens resten av kommunen har hatt tilbakegang.

Folketallet i Lurøy har vært i tilbakegang siden andre verdenskrig. I 2016 var folketallet 35 prosent lavere enn i 1946. I tiårsperioden 2006–2016 gikk folketallet i kommunen ned med gjennomsnittlig 0,2 prosent årlig, mot en vekst på 0,2 prosent i fylket som helhet.

Jordbruk og fiske er viktige næringer, og primærnæringene utgjør 19 prosent av Lurøys arbeidsplasser (2016). Fisket er tradisjonelt viktigst, særlig i kommunens ytre deler med fiskeværene Lovund og Sleneset (Solværøyene). Fiskeflåten består for det meste av mindre båter, sjarker, og foruten hjemmefisket etter torsk, sei og lignende arter spiller lofotfisket og til dels også vårtorskefisket på Finnmarkskysten en viktig rolle. Mens båtene hjemmehørende i Lurøy ilandførte fangster til en førstehåndsverdi på 35,3 millioner kroner i 2014, ble bare rundt en femtedel av dette ilandført i kommunen.

Men først og fremst er det en betydelig virksomhet i Lurøy innen fiskeoppdrett med et særlig tyngdepunkt i Lovund, et tettsted som har vokst siden 1970-tallet basert på denne næringen og i dag fremstår som et senter for havbruksnæringen på Helgeland.

I de indre delene av kommunen er først og fremst jordbruket av betydning. De fleste gårdene i kommunen er små, med hovedvekt på produksjon av melk og kjøtt (storfe og sau). Over halvparten av brukene ligger på øyene.

Industrien omfatter 19 prosent av arbeidsplassene i kommunen, 26 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning. Klart viktigste industribransje er næringsmiddelindustri (fiskeforedling) med 77 prosent av de industriansatte (2013). Resten fordeler seg på verkstedindustri og gummi- plast- og mineralsk industri, begge med åtte prosent, og trelast- og trevareindustri (produksjon av blant annet trapper og vinduer) med sju prosent.

Turisttrafikken til Lurøy er økende, både gjennomfartstrafikken på fylkesvei 17, «Kystriksveien i Nordland» på fastlandet, og til øyene. Turistanlegg i Lovund og Brattland ved Aldersundet.

Det er svært lite vannkraftproduksjon i Lurøy. Bare to mindre verk med en samlet midlere årsproduksjon på under én gigawatt time (GWh) er bygd ut ved utgangen av 2015.

Av Lurøys bosatte yrkestakere hadde 16 prosent arbeid utenfor kommunen, fem prosent i Rana, to prosent i Alstahaug og til sammen fem prosent i de øvrige Helgelandskommunene.

Fylkesvei 17 gjennom fastlandsdelen gir kommunen forbindelse nordover til Rødøy og sørover til Rana og Nesna. Fra Øresvik på fylkesvei 17 går fylkesvei 439 via fergestedet Stokkvågen nordover til Tonnes. Fra Stokkvågen går det bilferger til Kvarøy, Onøya, Sleneset (Solværøyene) og Lovund i Lurøy og til Træna.

De ulike stedene i kommunen knyttes sammen med flere hurtigbåtruter, både til øyene i Lurøy og på strekningen mellom Sandnessjøen og Bodø.

Lurøy hører til Lurøy og Træna lensmannsdistrikt i Nordland politidistrikt og hører under Rana tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Lurøy kommune svarer til de to soknene Aldersund og Lurøy i Nord-Helgeland prosti og Sør-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.

Kommunen er med i Indre Helgeland regionråd sammen med Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Nesna og Rana.

Lundeura på Lovund, det sørligste fuglefjell i Nord-Norge, er tilholdssted for rundt 200 000 lundefugl. Her finnes også flere huler. På Tonnes på fastlandet er det en havgrotte, Tonneshulen, dannet ved havets erosjon etter istiden og rundt 180 meter lang. Hulen ligger på grunn av landhevningen etter istiden i dag cirka 40 meter over havet. På Ytterkvarøya utenfor Tonnes finnes en gravplass der det er gjort rike funn av våpen, smykker og bruksgjenstander fra merovingertiden, 600–800 evt. Gjenstandene finnes i dag på Tromsø Museum.

Lovund har kystkultursenter, og på Onøy, mellom Lurøy kirke og Torshavn (Lurøy kai), ligger et kystmuseum. Her finnes blant annet en samling av gamle gjenstander fra fiske og jordbruk. Lurøy kirke, en korskirke i tømmer reist i 1812, påbygd 1943, er den fjerde i rekken på stedet.

Kommunevåpenet (godkjent 1986) har en svart sjøvarde mot en gull bakgrunn; illustrerer kysten og fiskets betydning for kommunen.

Navnet kommer av norrønt Lúðrøy, av lúðr, ‘stokk’; etter det spisse Lurøyfjellet på Lurøya.

• Lurøy kommunes nettsider

• Bang, Rune: Nordbygda : gårdene og folket : Kvina, Kongsvik, Tonnes og finnerydningene Aspdal og Gammen i Lurøy kommune, 2007, isbn 978-82-90843-14-9, Finn boken
• Danielsen, Harry: Solværøyan : øyene og folket, 1996-, Finn boken
• Hutchinson, Alan: Disse tider, disse skikker : Træna, Lurøy, Rødøy, Meløy: i fellesprestegjeldets dager 1500-1800, 1997, isbn 82-90843-08-9, Finn boken