Frederick Albert Cook
Frederick Albert Cook var en amerikansk lege og polfarer. Han deltok i Robert E. Pearys ekspedisjon til Nordgrønland i 1891–1892 og Belgica-ekspedisjonen til Antarktis 1897–1899. I 1908 skal han ha nådd Nordpolen som den første. Påstanden ble omstridt og var antagelig ikke riktig.
Cook skrev My Attainment of the Pole, som ble utgitt i 1911. I 1923 ble han dømt til 14 års fengsel for aksjebedrageri.
Frederick Cooks far, Theodor Albrecht Koch, emigrerte fra Tyskland til USA i 1855. I 1858 giftet han seg med Magdalena Long som på samme vis i 1844 hadde ankommet USA fra Tyskland åtte år gammel med sine foreldre. Koch praktiserte som lege i Hortonville, nordvest for New York, men familien ble aldri velstående. Koch endret navnet etter hvert til Cook, som var lettere å uttale riktig. Frederick Albert ble født 10. juni 1865 som femte barn, hvorav det andre hadde dødd få dager etter fødsel. I 1868 ble en fjerde sønn født. Før Frederick fylte fem år døde faren av lungebetennelse, 10. mai 1870. Økonomisk ble livet hardt for moren og barneflokken, og så snart barna ble gamle nok måtte de jobbe ved siden av skolearbeid. Da Frederick var omtrent 15 år gammel flyttet familien til New York. Yngstegutten døde der av skarlagensfeber.
Hard jobbing ved siden av skole førte til at Frederick fikk etablert en virksomhet for levering av fersk melk, som brødrene sluttet seg til, samtidig som han studerte medisin ved College of Physicians and Surgeons, Columbia universitet. Melkleveringen ekspanderte, og Frederick byttet til New York-universitet for å få kortere reisevei og bedre tid til å jobbe.
Våren 1889 giftet Cook seg med Libby Forbes som arbeidet som stenograf for et skofirma. Vel et år senere døde Libby og deres første barn av fødselskomplikasjoner. Frederick solgte virksomheten til sin eldre bror og etablerte seg som lege i New York. Mens det gikk trått å opparbeide legepraksisen leste Cook og ble betatt av Dr. Elisha Kent Kanes bok Arctic Explorations. Kane hadde ledet en ekspedisjon fra 1853 til 1855 til området mellom Ellesmereøya og Grønland. Den ble en nær katastrofe på grunn av sult og skjørbuk. På samme vis som Roald Amundsen ble inspirert av å lese om John Franklins vanskelige og til slutt katastrofale ekspedisjoner i kanadisk Arktis, ble Cook inspirert av Kanes fortelling.
Våren 1891 kom Cook over et avisnotis som formidlet at ingeniør Robert E. Peary var i gang med å utstyre en ekspedisjon til Nordgrønland. Deltakerne var ikke ennå bestemt. Cook skrev umiddelbart til Peary og tilbød seg som ekspedisjonslege uten betaling. Etter noen ukers venting ble han antatt. Pearys plan var å ta med en gruppe på fem eller seks og etablere en base på Nordvestgrønland ved Hvalsund på 77°35' N. Der skulle de forberede seg til en ekspedisjon nordover til det nordligste punktet på Grønland. Cook fikk etter hvert den ekstra oppgaven som ekspedisjonens etnograf.
Den unge nordmannen Eivind Astrup hadde også lest om ekspedisjonen og ble akseptert høyst sannsynlig på bakgrunn av skiferdigheter. Pearys kone Josephine var en mer uvanlig deltaker. Det var også Pearys afroamerikanske assistent Matthew Henson. Langdon Gibson og John M. Verhoeff utgjorde resten av gruppen.
Ekspedisjonen reiste med Kite, en gammel hvalfanger, til McCormick Fjord, nordvest i Inglefield Fjord, like ved dagens inuittbosetning Qaanaaq og like nord for det opprinnelig planlagte Hvalsund. I isen på vei nordover ble Peary skadet da skuten traff et isflak og den brå bevegelsen gjorde at rorpinnen traff det høyre benet hans og brakk begge leggbenene over ankelen. Peary måtte holde seg i ro mens de andre etablerte overvintringsbasen. Huset, Redcliffe House, ble bygget og målte 22 x 12 fot. Innvendig var det delt i to med et 12 x 7½ avlukke til Peary-ekteparet og resten til de fem mennene og annet boareal. De klarte å overtale et inuittpar, Ikwa og Manee, til å bosette seg like ved huset, og fikk således eksperthjelp med jakt og skinnarbeid. Etter som vinteren nærmet seg bygde flere familier igloer i nærheten og hjalp til å bearbeide skinnklær og sy kamikker (langskaftede selskinnstøvler) til Pearys gruppe.
Etter som våren viste seg brukte Cook, Astrup og Gibson – sammen med inuitthjelpere – de første dagene i mai 1892 til å forflytte en stor mengde utstyr og proviant de 550 meter opp på innlandsisen slik at det var klart til sledeekspedisjonen nordover som Peary ledet. Starten var imidlertid kaotisk før de begynte å få litt øving både med hundene og hele logistikken. Det var bare Astrup som mestret skigåing, mens de andre brukte truger, og da to av mennene etter planen skulle sendes tilbake etter 200 kilometer var det Astrup som Peary valgte til å fortsette.
23. juli kom Kite tilbake for å hente gruppen, men Peary og Astrup dukket ikke opp før 5. august. De var ved god helse etter å ha klart å krysse innlandsisen i nordvest helt frem til fjorden de kalte Independence Fjord. Her kunne de konstatere at innlandsisen ikke strakk seg lenger nordover. Da ekspedisjonen dro fra Grønland med Kite var det uten Verhoeff som hadde gått fra Redcliffe House og forsvunnet like før de skulle dra. Han ønsket å bli hos inuittene, men antagelig forulykket han på breen. I Pearys oppsummeringer etter ekspedisjonen fikk Cook mye ros for sin innsats både som lege og etnograf med sine studier av de såkalte «Arctic Highlanders». Cooks vurdering av inuittene sammenliknet med amerikanerne var at amerikanerne lærte mye av inuittene om å leve og overleve under de barske arktiske forholdene, men at inuittene antagelig lærte lite av amerikanerne.
Cook ønsket å være med på Pearys neste ekspedisjon til Grønland i 1893–1894, som også Astrup skulle delta i. Peary ville også ha med Cook, men Cook trakk seg etter at Peary nektet ham å publisere de etnografiske resultatene fra året før, noe Peary hadde rett til å gjøre i henhold til kontrakten. Cook var nå «bitt av polarbasillen» og lengtet tilbake til Arktis. Han gikk med på å delta i en liten privat ekspedisjon med tre unge menn som ønsket seg en spennende erfaring i nord. Reisen skulle foregå med Zeta, en 78 fot fiskebåt med mannskap på ni. Cooks plan var å fortsette med etnografiske studier ved Kapp York, et stykke sør for Qaanaaq. Reisen tok omkring 2½ måneder. De kom aldri så langt nord som Cook ønsket, men det ble mange turer i land på Vestgrønland og alle deltakerne var fornøyde. Cook mente at de hadde bevist at en slik ekspedisjon egnet seg godt for turistturer.
Fra Rigolet i Labrador på vei hjem tok Cook med seg et inuitt søskenpar på 14 og 16, som en slags støtte og bevis for hans etnografiske arbeid. I New York, i tillegg til de to, tok han inn ti andre inuitter fra Labrador som var blitt hentet til en utstilling i Chicago og forlatt da utstillingen stengte. De fikk bo i et telt i hagen.
Cook gikk nå med planer for en antarktisk ekspedisjon. Mat, transport, klær og en del utstyr skulle bli etter malen fra Grønland og utforskning skulle skje med hundesleder og småbåter. Hans foredrag og fremvisninger av inuittbarna og -utstyr innbrakte ikke nok, så han organiserte en turistcruise til Grønland for å tjene penger. Damperen Miranda, et jernskip på 220 fot ble valgt til tross for ry som ulykkesskip. Om bord var 52 betalende passasjerer, mange av dem universitetsstudenter og noen professorer, samt mannskapet og inuittene som skulle returneres til Labrador. Til sammen 85 personer.
Ekspedisjonen var en katastrofe. Miranda kjørte inn i et isfjell lenge før de kom til Grønland og returnerte til Newfoundland for reparasjoner. 14 av passasjerene forlot skipet i Labrador sammen med inuittene. Resten fortsatte til Sørvestgrønland og fikk litt tid og opplevelser på land, men i midten av august traff Miranda et skjær og gruppen ble reddet og transportert tilbake til Labrador med fiskebåten Rigel. De resterende passasjerene hadde i hvert fall fått spennende opplevelser, men Cook tapte alle pengene. Han mistenkte Mirandas kaptein for å ha undergravet ekspedisjonen med vilje for å få forsikringspengene for det dårlige skipet.
Cook tok opp legevirksomheten igjen. Han fikk senere høre fra Astrup at Pearys ekspedisjon også hadde vært helt mislykket. Mot slutten av 1896 forlovet Cook seg med Anna Forbes, søsteren til hans avdøde kone Libby. Hans antarktiske planer var ikke oppgitt, men forble usannsynlige.
Da Cook leste i 1897 om at en belgisk ekspedisjon under Adrien de Gerlache skulle til Antarktis, skrev han til de Gerlache og tilbød assistanse. Alle plassene var allerede opptatt, men i siste liten bakket legen ut og Cook fikk telegram med beskjed om at han kunne møte ekspedisjonsskipet Belgica i Sør-Amerika i september. I telegrammet sto det at det ikke skulle bli noen overvintring i Antarktis. Belgica ankom Rio de Janeiro mot slutten av oktober.
Den belgiske ekspedisjonen var i realiteten en blanding av flere nasjonaliteter, med de fleste av mannskapet (og skipet opprinnelig) fra Norge og vitenskapsmenn fra Belgia, Polen og Romania. 17 år gamle Johan Koren var med som zoologassistent og Roald Amundsen som ubetalt førstestyrmann for å få polarerfaring.
Belgica ble allikevel liggende fast i isen og ble den første vitenskapelige ekspedisjonen til å overvintre i Antarktis. Provianteringen var ikke god nok, og Cook og Amundsen presset på at mennene måtte spise ferskt sel- og pingvinkjøtt til tross for aversjoner. Med sin erfaring ble Cook eksperten på tilpasningen til de polare forholdene. Amundsen hadde allerede skiekspertise og erfaring med Ishavet. Begge var interessert i flere polarekspedisjoner i fremtiden. Cook ble en slags læremester for Amundsen, og de eksperimenterte sammen om forbedring av turutstyr som telt, soveposer, ski og sleder. De ble antagelig de to første til å foreta en sledetur i Antarktis. Det var takket være de to at ekspedisjonen stort sett kom helskinnet gjennom overvintringen og tilbake ut av isen.
Både på vei sørover og nordover igjen fikk Cook anledning til korte studier av Yahgan- og Ona-stammene i Sør-Chile og Tierra del Fuego. Han fant det interessant å sammenligne dem med inuitter siden alle levde under svært barske naturforhold. Ona-folket var allerede da i nedgang under påvirkning av ekspansjon av hvite farmere og gullgravere.
Cooks forlovede Anna Forbes hadde dødd mens han var borte. Meldinger i aviser om at Belgica antagelig hadde sunket med alle om bord var et slag for henne. På vei hjem gjennom Brasil hadde Cook selv blitt svært syk av amøbedysenteri.
Hjemme igjen klarte Cook å tjene relativt godt ved å skrive artikler og holde foredrag illustrert med hans egne fotografier. Hans bok Through the First Antarctic Night ble også en stor suksess. Han ble tildelt UKs Royal Geographical Societys sølvmedalje, gullmedaljen fra Kongelige Belgiske Vitenskapsakademi og en medalje fra Brussels kommune. Han ble i tillegg utnevnt til chevalier av Leopoldsordenen og ble invitert til Belgia i forbindelse med publisering av ekspedisjonens resultater. Cook skulle bidra med en ordbok på 30 000 yahgan-ord som var blitt samlet av misjonær og sauefarmer Thomas Bridges og bearbeidet av Cook. Underveis besøkte han England hvor han traff engelske arktiske notabiliteter samt Robert F. Scott og Ernest Shackleton, som begge skulle til Antarktis på Scotts Discovery-ekspedisjon fra 1901 til 1903. I Frankrike møtte han Emile Racovitza, den rumenske zoolog og botaniker fra Belgica, og Jean-Baptiste Charcot, som skulle lede en fransk antarktisekspedisjon fra 1903 til 1905. Han tok også en tur til Tyskland, besøkte byen hans far kom fra og møtte professor Erich von Drygalski, som hadde overvintret på Vestgrønland og også snart skulle til Antarktis.
Peary hadde dratt til Nordvestgrønland igjen i 1898 på et forsøk på å beseire Nordpolen. I 1900 ble det kjent at han hadde alvorlig frosset føttene og måtte amputere åtte tær. Cook ble bedt av Peary Arctic Club om å komme ham til unnsetning sommeren 1901. I juli dro han med selfangeren Erik og flere betalende passasjerer. Erik møtte Pearys skip Windward i Foulkefjord ved Etah, nord for Qaanaaq. Cook fikk lov til å foreta en detaljert undersøkelse av Peary og fant ham å være i svært dårlig forfatning. Han beordret en diett av ferskt kjøtt og særlig lever, som Peary i utgangspunktet nektet. Peary ønsket at Cook skulle bli og overta for ekspedisjonslegen, men Cook mente han ikke kunne dytte ut den ansatte legen dersom denne ikke ville gå. Peary nektet å returnere til USA, og Erik forlot Grønland etter å ha lagt ut et depot for Peary i nærheten av Kapp Sabine på Ellesmereøya.
På Cooks 37. fødselsdag 10. juni 1902 giftet han seg med den velhavende enken Marie Fidell Hunt. Hun hadde en datter, Ruth, født i 1899. Ekteparet kjøpte et stort hus i Brooklyn med Maries penger, og Cook fortsatte sin legepraksis, som ble en stor suksess. I mai 1905 fikk de datteren Helen. Peary returnerte i 1902 etter enda en lite effektiv start mot Nordpolen. Selv regnet han seg nå ferdig med slike ekspedisjoner.
Mens Cook var i England underveis til Belgia hadde han møtt blant andre fjellklatreren Edward Whymper og Sir Martin Conway, også fjellklatrer og kjent for utforskning av Svalbard. Cook ble interessert i klatring og var med på å stifte American Alpine Club i Philadelphia i mai 1901. Fra 1902 til 1903 leste han om planer om å bestige det over 6000 meter høye fjellet Mount McKinley i Alaska (nå kjent som Denali). Dette ble Cooks neste mål.
Med en gruppe på fire andre, ingen av dem erfarne fjellklatrere, dro Cook nordover til Valdez hvor de plukket opp en sjette mann, og i Tyonek, like vest for Anchorage, ble de satt i land med 15 pakkhester. Reisen innover landet til fjellet startet 23. juni og ble et mareritt av stikkende insekter, kratt og elver før de 16. august nådde opp til 2600 fot og var omtrent 23 kilometer fra toppen av Mount McKinley i luftlinje. En leir ble etablert på 4200 fot, og Cook og tre andre slet seg videre oppover det isdekte fjellet. Ved 11 300 fot var det umulig å forsere en vertikal isvegg, og de måtte innse at toppen ikke kunne nåes den veien. Tilbaketuren startet i begynnelsen av september og igjen viste seg svært slitsomt og vanskelig. 25. september var de tilbake ved kysten.
Cook holdt fast ved målet om å være første mann på toppen av Mount McKinley, og i begynnelsen av mai 1906 startet han nordover med fire andre, hvorav to hadde vært med på forsøket i 1903. Det ble mange logistiske vanskeligheter igjen gjennom sommeren, og til slutt var det bare Cook og Edward Barrill, som var blitt hyrt som ekstra hjelp med pakkhestene og transporten ellers, som tok det siste forsøket på fjellet. 23. september returnerte de til de andre med beskjed om at de hadde nådd toppen 16. september.
Etter som nyheten spredte seg var delte meninger blant folk om Cook faktisk hadde nådd toppen eller ikke. Uenigheten består fremdeles med trofaste grupper på hver side. Noen mener det ikke var mulig og at Cooks fotografier fra toppen gjelder et annet, lavere punkt, mens andre er overbevist om at han snakket sant og har til og med gjentatt ruten for å bevise det. Det var særlig da kontroversen over Nordpolen dukket opp at angrepet på Cooks ærlighet tok av, godt hjulpet av Pearys støttespillere. 7. desember 1906 ble Cook valgt til president i Explorers Club, New York og flere ærefulle opptredener fulgte.
Peary returnerte i 1906 fra enda en ekspedisjon mot Nordpolen og hevdet å ha nådd 87°06' N, en ny rekord. Merkelig nok, i henhold til den britiske nordpolfareren Wally Herbert (1934—2007) som ettergikk Pearys påstander, manglet akkurat denne datoen fra den publiserte transkripsjonen av Pearys feltdagbok. Peary ble beæret i desember med en stor og prestisjetung middag hos National Geographic Society i Washington. Cook var invitert med som gjestetaler for å fortelle om sine ekspedisjoner.
Mest kjent av alle Cooks ekspedisjoner er ferden mot Nordpolen i 1908. I 1907 hadde en anledning dukket opp da millionær John R. Bradley inviterte ham med på en jaktekspedisjon til Nordvestgrønland. En fiskebåt på 111 tonn, George W. Lufkin, ble kjøpt og Moses Bartlett, som var i familie med Pearys kaptein Bob Bartlett, ble ansatt som kaptein. Cook fikk ansvaret for utstyr og proviant. Han nevnte for Bradley at det ville være en god anledning til å forsøke å nå Nordpolen, og Bradley sa seg enig i utvidelsen av ekspedisjonen for Cooks del, uten at dette skulle kunngjøres på forhånd. Ekspedisjonen dro nordover 3. juli i båten som var blitt modernisert og døpt John R. Bradley.
I Wolstenholme Bugt ved Thule møtte Cook danske Knud Rasmussen og Pearys halvinuitt sønn Anaukaq/Sammy. Litt lenger nord, ved Inglefield fjord, møtte Cook igjen Manee og hennes to barn som hadde overvintret med Pearys gruppe i 1891—1892. Nord for Etah, ved Smith Sund, hadde inuitter fra området etablert en midlertidig jaktleir, og det var her i Annoatok at Cook fant det opportunt å slå seg til for vinteren før forsøket på å nå Nordpolen. Bradley var ikke oppsatt på å returnere neste år for å hente ham, men Cooks plan var å gå til Upernavik og få et skip til København. 29-årige Rudolph Franke, som var hyrt som kokk på Bradleys skip, aksepterte litt nølende å overvintre sammen med Cook. Cook sendte brev tilbake med Bradley, blant annet til Explorers Club for å forklare sin nye plan.
John B. Bradley dro sørover i slutten av august. De 250 inuittene som bodde langs kysten i hele området ble satt i gang med å skaffe kjøtt, sy klær, kamikker og soveposer, og generelt hjelpe til med Cooks forberedelser. Som motytelser fikk de tobakk, ammunisjon og kjeks i tillegg til å få drikke te og varme seg i hytta som Cook og Franke bygde. Hytta var til daglig ofte stapp full av inuitter. Franke hadde mye godt å si om Cook og om hans sympatiske væremåte overfor inuittene, i tillegg til hans detaljerte planlegging når det gjaldt pemmikan, sledetyper, hundeseler og annet nødvendig utstyr for fremstøtet mot Nordpolen. Det ble også foretatt prøveturer for å høste erfaring. En inuitt Cook hadde mest tiltro til var Kolotengva, som tidligere hadde arbeidet for Peary og fulgt Astrup på en lang sledereise. Han fortalte Franke at Peary ikke var en god mann. Da Peary fikk høre i oktober 1907 at Cook var etablert i Etah-område klar til å forsøke seg på Nordpolen, skal han ha blitt rasende. Han beskyldte Cook for å stjele hans eskimoer som han hadde trent opp til en slik ekspedisjon. Meningen ble spredd om at dersom Cook kom tilbake med påstand om at han hadde nådd Nordpolen, ville det være løgn. I Cooks fravær ble Peary invitert til å overta som president i Explorers Club.
Etter å ha lest om Otto Sverdrups oppdagelse av land vest for Ellesmereøya under Fram-ekspedisjonen i årene 1898–1902, var Cooks plan å krysse Smith Sund til Ellesmereøya og reise nordover Nansenstredet, mellom Ellesmereøya og Axel Heiberg-øya. Han regnet med å finne nok moskus til hunde- og menneskemat underveis, i og med at Sverdrups gruppe nærmest hadde fråtset i moskuskjøtt. I januar fikk Franke etablert et depot ved Pearys falleferdige gamle hus ved Kapp Sabine, tvers over Smith Sund.
I slutten av februar startet ekspedisjonen med 11 sleder og 103 hunder. De fant nesten ikke moskus, og til Frankes fortvilelse og forvirring ble han sendt tilbake til Annoatok med to inuitter for å passe på huset og eiendelene der. I begynnelsen av mai returnerte alle Cooks inuittledsagere bortsett fra to, Etukishuk og Ahwelah. De hadde med seg et brev som Cook hadde skrevet 17. mars. Der sto det at de ikke hadde funnet moskus før de nådde vestsiden av Ellesmereøya, hvor de drepte 102 dyr. Han og de to inuittene skulle nå nordover på sjøisen mot polpunktet. Franke fikk instruks om hvordan han skulle ta seg sørover og tilbake til USA med skinnene, hvalrosstennene og andre gods som Cook blant annet skulle tjene penger på. Men i Etah i august møtte Franke Peary, som var ankommet med sin egen ekspedisjon til Nordpolen. Han ville bare tillate at Franke ble med ekspedisjonsskipet tilbake dersom han overlot alle Cooks saker til Peary. Franke følte seg tvunget til å føye seg. Han måtte også gi Peary brevene fra Cook som Franke skulle ta med seg, og Peary tok over eierskap til huset og alt annet Cook hadde igjen i Annoatok. Franke begynte å frykte hvordan det skulle gå for Cook når han returnerte.
5. april 1909 ankom Cook, Etukishuk og Ahwelah Annoatok. De var uten hunder og var slitne, tynne og skitne. Harry Whitney, som Peary hadde satt igjen i Cooks hus for å passe på, fikk høre at Cook hadde nådd Nordpolen. Cook noterte det han ble fortalt både av Whitney og av inuittene om hvordan Peary hadde overtatt hans saker, og han forsto at han burde komme seg til København og kommunikasjonsmuligheter før Peary. Whitney foreslo at han skulle passe på Cooks instrumenter, notater, nordpolflagg og andre saker og bringe dem med hjem når han skulle hentes med skip. Cook nådde Upernavik med Koolatengva og to andre inuitter 21. mai 1909. Mens han ventet på skipstransport til København skrev han ned nordpolsberetningen. De tre hadde nådd Nordpolen 22. april 1908. På vei tilbake ble de drevet med isen langt mot vest og måtte overvintre på Kapp Sparbo i Jones Sund, sør for Ellesmereøya.
På skipet sørover Grønlands vestkyst fikk Cook fortalt flere om ferden. Knud Rasmussen og et par andre fikk snakket med inuittene i Kapp York-området, og det de fortalte både bekreftet Cooks historie og også la til flere detaljer. Rasmussen advarte imidlertid Cook om at han nok ville møte mye skepsis hjemme og at Peary ville kjempe for å diskreditere ham. Kaptein Henning Schouby på Godthaab fikk se Cooks observasjoner og beregninger og ble overbevist.
I København ble Cook feiret og hans historie fylte mediene i Europa og USA. Men noen av de gamle arktiske kjennerne var skeptiske til de raske dagsetappene til og fra Nordpolen. Noen gjentok Pearys anklager om at Cook hadde stjålet «Pearys eskimoer, som han hadde fôret og opplært til europeiske tanker og som han hadde holdt der i årevis for å hjelpe hans fremrykk mot Polen» (admiral George Nares). Roald Amundsen var entusiastisk over bragden. Rudolph Franke støttet Cook offentlig til tross for skuffelsen over å ha blitt sendt hjem. Selv fru Peary klarte en litt sur gratulasjon. Midt i feiringene med blant andre hele den danske kongefamilien kom nyheten om at Peary var på vei hjem og påsto å ha nådd Nordpolen. Han påsto også at han hadde intervjuet de to inuittene som hadde blitt med Cook, og at de hadde fortalt at de tre aldri gikk så langt nordover at de ikke kunne se land. Cook måtte derfor være en løgner.
Konfrontert med erkjennelsen av at minst én mann allerede hadde nådd Nordpolen, bestemte Roald Amundsen seg for å være førstemann på Sydpolen i stedet.
Feiden mellom Cook og Peary over Nordpolen, og ikke minst alle de som heiet på den ene eller den andre, ble lang og hard, og verst gikk det ut over Cook. Det kom krav om beviser, men disse lå i kassene som Whitney skulle ta med fra Annoatok. Whitney fortalte at Peary hadde nektet å ta dem med på skipet, så de ble lagt i et depot som aldri siden ble gjenfunnet. Pearys kampanje overmannet Cooks mer forsiktige fremleggelser, og etter at en sakkyndig dansk kommisjon kom frem til at Cook ikke hadde beviser nok, ble han stemplet for fremtiden som «nordpolsvindleren». Til tross for iherdige forsøk gjennom årene siden på å bevise det ene eller det andre er det nok en nøktern mening i dag at ingen av de to faktisk nådde Nordpolen. Hovedsakelig er det de hastighetene uten sidestykke som begge oppga for sine dagsetapper over havisen som er vanskelig å akseptere. At de kan ha kommet et god stykke på vei nordover er en større mulighet, men det blir nok aldri mulig å bevise nøyaktig deres nordligste punkter.
Pearys overtak i forbindelse med nordpolpåstandene førte også til at Cooks Mount McKinley-bragd ble dratt i tvil. Ekspedisjoner i ettertid har ment å bevise både at Cook løy også her, og at han faktisk nådde toppen. Flere anklager av sorten at han ikke betalte det han skyldte og at han urettmessig hadde tatt æren for yahgan-ordboken fra Thomas Bridges fikk full eksponering.
Fra 1911 til 1914 holdt Cook allikevel vellykkede foredrag over det meste av USA og ble stort sett trodd av de publikumene som hørte på ham. I tillegg holdt han mange like vellykkede foredrag i de tyskspråklige landene i Europa i 1911–1912. Pearys påstander ble heller ikke trodd på overalt, men han hadde mektige støttespillere. I juni 1915 dro Cook og to andre til Asia på vei til Nepal for å bestige Mount Everest, Cooks nyeste mål. Det var imidlertid en verdenskrig på gang og ekspedisjonen ble i stedet til en rundreise i Asia, film av dyakfolket i Borneo og en tur halvveis oppover Mount Fujiyama i Japan. I Skandinavia på vei hjem begynte de å forstå krigens omfang. De fikk reise over Atlanterhavet fra Danmark med Kristianiafjord mot at Cook ble engasjert som skipslege. Krigen mellom støttespillere av Cook og Peary var fremdeles i gang i USA, men verdenskrigen begynte naturlig nok å overta den offentlige interessen.
Tidlig i 1917 så Cook mulighetene som utviklet seg for funn av olje i Wyoming og Texas. Høsten 1918 begynte han i Texas med aksjesalg for potensielle store oljefunn. I mars 1922 opprettet han med flere investeringsselskapet Petroleum Producers Association (PPA). Store pengesummer ble samlet inn fra investorer, men forretningen holdt ikke det som var lovet. Tidlig i januar 1923 søkte Marie Cook om skilsmisse og om å få omsorg for datteren Helen. Cook ble anklaget for å promotere verdiløse oljeselskaper, og etter en lang og komplisert rettssak ble han i november dømt til 14 år og ni måneder i fengsel for bedrageri og fikk en bot på $12 000. Cook mente seg uskyldig og at han var en visjonær som hadde brukt alle sine egne penger i håp om å finne et stort oljefelt som ville bli et monument over hans navn. I desember ble han og andre som var dømt i samme sak sendt til Leavenworth fengsel, Kansas. Han hadde allikevel fremdeles mange venner, og hans ekskone Marie besøkte ham hver uke.
20. februar 1920 hadde Peary dødd av pernisiøs anemi og ble begravet som en helt.
Cook fikk snart oppgaver og ansvar på fengselssykehuset. Han ønsket ikke besøk, men 20. januar 1926 tok han imot Amundsen som var i USA for å skaffe penger til sin planlagte luftskipekspedisjon. Amundsen forsikret Cook om at han trodde på sin gamle venn selv om hele verden kunne være i mot ham. Våren 1929 kom nyheter i aviser om store verdier som PPA nå genererte i Texas, og dette, sammen med det faktum at Cook ikke bare aldri hadde tjent noe selv på selskapet, men til og med hadde brukt hele sin egen formue i forsøk på å holde det flytende, ga hans appeller for tidlig løslatelse større kraft. 9. mars 1930 ble Cook løslatt fra fengsel. Kvelden før hadde han vært æresgjest på en middag i fengselet og hadde holdt tale om hvordan en i fengsel måtte følge reglene, støtte de ansatte og søke å forbedre seg selv. Hans utgang fra fengselet ble forsinket av alle som ville hilse på ham og ønske lykke til.
I fengsel hadde Cook vært redaktør og hovedskribent for fengselsavisen The New Era som ble sendt vidt og bredt ut fra fengselet og hadde høstet lovord. Han håpet nå å kunne leve av å skrive artikler og bøker. Han bodde mye etter tur hos sine døtre og deres familier. Men alle forsøk på å få jobb eller få utgitt artikler og bøker ble refusert.
5. mai 1940 fikk Cook hjerneslag. Hans mange venner sendte en ny forespørsel til president Franklin D. Roosevelt om benådning for Cook, og 16. mai kom en full og ubetinget benådning. Marie kom fra Philadelphia for å besøke Cook, og gode venner besøkte ham før han døde 5. august. Hans askeurne ble satt ned på Forest Lawn Cemetery i Buffalo i staten New York.
Selv om det fremdeles debatteres hvem som var først på Nordpolen, er det nok en alminnelig konklusjon at verken Cook eller Peary kom så langt. Graden av bevisst bedrag er vanskelig å fastslå, men de kan begge mistenkes for å ha oppgitt usannsynlige hastigheter for sledeferden over sjøisen. Richard E. Byrd, som påsto å ha fløyet til Nordpolen fra Ny-Ålesund i 1926, like før luftskipet Norge, antas heller ikke å ha nådd helt frem. I så fall var luftskipet Norge med Amundsen, Lincoln Ellsworth og Umberto Nobile de første til å nå Nordpolen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.