Adrien de Gerlache de Gomery

Adrien de Gerlache fikk sin utdannelse i perioden 1872−1881 på Oger-Laurent Institut i Brussel og familien flyttet fra Hasselt til hovedstaden i 1882. Han begynte deretter på ingeniørstudier på École polytechnique de Bruxelles ved Universitetet i Brussel. Han var tidlig interessert i det maritime og reiste til sjøs i feriene. Somrene 1883 og 1884 mønstret han som skipsgutt på tre forskjellige tokt fra Antwerpen til New York og Philadelphia. Deretter bestemte han seg for en karriere til sjøs.

Studieretningen ble endret til navigasjon og lærestedet til Oostende Navigasjonsskole og fra desember 1885 var han offiserlærling på belgiske fiskerivaktskip i Nordsjøen. Videre erfaring fikk han på seilas til Uruguay og Argentina, New York, Middelhavet og Svartehavet, og fra 1890−1894 seilte han som offiser i den belgiske marinen rundt Nordsjøen. Han kvalifiserte seg som kaptein 22. august 1894.

Dette livet viste seg imidlertid litt for kjedelig for de Gerlache og han interesserte seg heller for polarområdene. Da han ikke fant noen ekspedisjon å slutte seg til, bestemte han seg i stedet for å organisere sin egen antarktisekspedisjon. Fra mars−august 1895 deltok han på et sel- og hvalfangsttokt i Nordishavet på den norske skuten Castor. Her studerte han navigasjon i isen og lærte seg norsk. Den vanskeligste delen av forberedelsene var imidlertid å skaffe penger.

I 1896 kjøpte de Gerlache den norske skuten Patria og endret navnet til Belgica. Skuten gjennomgikk større ombygging ved Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord. I motsetning til mange andre nasjonale polarekspedisjoner på denne tiden var besetningen internasjonal. Mannskapet var hovedsakelig norsk og belgisk og forskerstaben kom fra Belgia, Polen og Romania. Amerikanske Frederick Albert Cook var ekspedisjonslege og Roald Amundsen var førstestyrmann.

Det er ulike oppfatninger om hvorvidt de Gerlache mente at ekspedisjonen skulle overvintre i Antarktis eller ikke, men det kan nok sies at han ikke var misfornøyd da overvintring ble et faktum. Uansett frøs Belgica fast i isen i Bellingshausenhavet og var fanget i tolv måneder før mennene klarte med store anstrengelser å få skipet ut og seile nordover igjen. Amundsen og Cook gjorde en stor innsats for å redde besetningen fra skjørbuk ved å insistere på at de spiste sel- og pingvinkjøtt og blod for å få C-vitamin.

Til tross for prøvelsen som overvintringen var for de fleste om bord, ble de vitenskapelige resultatene gode og forskerne bygde vellykkede karrierer på sin innsats på den belgiske ekspedisjonen. Ikke minst viste ekspedisjonen at det var mulig å komme seg noenlunde helskinnet gjennom en antarktisk vinter.

De Gerlache deltok senere på flere kortere ekspedisjoner til Arktis. En del geografiske navn, spesielt i Antarktis, hedrer ham: Kapp Gerlache, Mount Gerlache, Gerlache Inlet, Gerlache-øya, Gerlache-stredet, Pic de Gerlache på Grønland og de Gerlache-krater på Månen. I tillegg finnes De Gerlachekaai i Antwerpen.

Han giftet seg to ganger og fikk til sammen tre barn. Sønnen Gaston de Gerlache (1919−2006) ledet den andre belgiske ekspedisjonen til Antarktis 1957−1958 under Det internasjonale geofysiske år.

Adrien de Gerlache utga Landet som ikke ville dø (oversatt til norsk i 1915) om Belgia og belgiere under første verdenskrig.

• Belgica-ekspedisjonen
• Belgica
• Ekspedisjoner til Antarktis
• Antarktis
• Forskning i Antarktis

• Decleir, Hugo & De Broyer, Claude, redaktører (2001): The Belgica Expedition Centennial, isbn 90 5487 313 2