Faktaboks

Wally Herbert

Sir Walter William Herbert

Uttale
hˈə:bət
Født
24. oktober 1934, Storbritannia
Død
12. juni 2007, Inverness, Storbritannia
Wally Herbert, 1969
Av /Stringer/Getty Images.

Sir Walter William (Wally) Herbert var en britisk polarforsker, forfatter og tegner. Han ledet fra februar 1968 til juni 1969 en ekspedisjon med fire personer som kjørte med hundespann over Nordpolen fra Alaska (Point Barrow) til Svalbard.

De fire ble de første til beviselig å nå Nordpolen over isen med hundeslede og de første til å krysse Arktis via Nordpolen med hundeslede. Det antas at amerikaner Ralph Summers Plaisted (1927−2008) med tre andre var de første som nådde Nordpolen over isen (19. april 1968). De reiste med snøscootere og ble hentet fra Nordpolen med fly. Kravene til Frederick Cook (1865−1940) i 1908 og Robert E. Peary (1856−1920) i 1909 har aldri kunne endelig bevises.

Ekspedisjonen var først og fremst en fin sportsprestasjon, men det ble også foretatt observasjoner av vitenskapelig verdi underveis.

Tidlig liv

Wally Herberts foreldre var kaptein W.W.J. Herbert og Helen (født Manton). Som resultat av farens militære karriere flyttet familien først til Egypt da Wally var tre år og videre til Sør-Afrika da han var fem år gammel. De bodde på en ranch i Drakensberg-område til Wally var 14, da han returnerte til Storbritannia. Etter skolegangen gikk han inn i hæren og studerte på Royal School of Military Survey (militær kartlegging). Deretter fulgte 18 måneder med kartlegging i Egypt og Kypros før Herbert brukte flere måneder på å reise hjemover gjennom Tyrkia og Hellas. Kost og losji betalte han for med portrettegning.

Falkland Island Dependencies Survey (FIDS/BAS)

I 1955 begynte Herbert å arbeide for Storbritannias institusjon for forskning og kartlegging i Antarktis, Falkland Island Dependencies Survey (FIDS), som ble til British Antarctic Survey (BAS) i 1961. Han ble basert i Hope Bay (Håpets Vik) ved nordenden av Den antarktiske halvøya gjennom tre somrer og to vintre. Arbeidet var kartlegging og glasiologiske undersøkelser som del av forskningen under Det internasjonale geofysiske året (1957−1958). Transport omkring var med hundeslede og Herbert ble ekspert i pleie av huskyer og som hundesledefører. Totalt reiste han omkring 5000 kilometer (km) med hundeslede. Returen til Storbritannia i 1958 ble igjen en langsom reise, denne gangen gjennom Sør- og Nord-Amerika og igjen delvis betalt med portrettegning. Tilbake i England holdt han mange betalte foredrag.

I Antarktis for New Zealand (1960−1962)

I 1960 var han med på en fire-ukers privat ekspedisjon til Svalbard — hvor han blant annet padlet kano i indre Isfjorden — før han ble ansatt ved New Zealands Antarktis-program. Hans erfaring med hunder var avgjørende og han ble sendt til Grønland for å kjøpe hunder til bruk i Antarktis. Oppholdet på Grønland ga ham innsikt i grønlendernes måte å kjøre hundesleder på og gjorde ham interessert i inuittenes tradisjoner og levemåte.

Herbert tok med 13 hunder til Antarktis og ledet en gruppe fra New Zealand på kartlegging av et større område av Dronning Maud-fjella. Han reiste oppover Beardmore-breen langs samme rute som Ernest Shackleton (1874−1922) i 1908 og Robert F. Scott (1868−1912) i 1911. Til sin store skuffelse fikk han ikke tillatelse til å fortsette til Sydpolen, men han returnerte nedover Roald Amundsens (1872−1928) 1911-rute og ble derved den første til å gjenta store deler av disse berømte rutene.

Tilbake i Storbritannia skrev han boken A World of Men (1962) om sine opplevelser og han ble tildelt Polar-medaljen for arbeidet i Antarktis.

På sporet etter Sverdrup og Cook (1966−1967)

Herbert arbeidet i flere år med ideen om en større ekspedisjon over Polhavet til Nordpolen. For å forberede seg best mulig var han i 1966−1967 i Qaanaaq i Nordvest-Grønland for blant annet å øve på hundesledekjøring over pakkisen og å teste utstyr. Han bodde hos inuittene sammen med to kamerater og våren 1967 reiste de med tre hundesleder og fire inuitter delvis i sporene etter Otto Sverdrup (1854−1930) og Frederick Cook (1865−1940) fra Grønland til Ellesmereøya og Resolute Bay i nord-Canada (nå Nunavut). Sledeekspedisjonen tilbakela 2250 km over vanskelig pakkis.

British Trans-Arctic Expedition (1968−1969)

Planen var å dra med hundesleder fra Point Barrow, Alaska over sjøisen til Nordpolen og videre til Svalbard. Reisetiden var beregnet til 16 måneder. Under polarvinteren og midtsommerperioden skulle ekspedisjonen drive nordover på isen mens de utførte vitenskapelig forskning og observasjoner. Herbert hadde lest så godt som alle beretningene fra tidligere ekspedisjoner til området og foretatt omfattende beregninger og analyser for å lande på det han mente var den beste planen. Ekspedisjonen ble støttet av Royal Geographical Society i London. De andre deltakerne var Roy (Fritz) Koerner (1932−2008, glasiolog), Allan Gill (1932−2010, polarforsker) og Kenneth Hedges (født 1934, militærlege).

Reisen med fire sleder og 40 hunder startet fra Point Barrow 21. februar 1968. Etter cirka 1900 km ble en leir etablert på isen i juli, på 81 grader 22 minutter nordlig bredde og 165 grader 29 minutter vestlig lengde. De ble nødt til å holde seg mer eller mindre i ro gjennom vinteren etter at en av mennene skadet seg. Etterforsyninger ble droppet fra et kanadisk militærfly. Sledereisen fortsatte i februar 1969 og Nordpolen ble nådd 6. april 1969. Dette var første gang at mennesker uten tvil nådde Nordpolen med hundeslede over isen. De fortsatte videre til Svalbard hvor de nådde Vesle Tavleøya, den nest nordligste øya på øygruppen, 29. mai 1969 etter 464 dager fra Barrow. De fortsatte sørvestover over svært dårlig is og ble plukket opp av det britiske skipet HMS Endurance. Gruppen hadde reist cirka 6700 km over pakkisen og hadde nådd både den nordlige utilgjengelighetens pol og den geografiske Nordpolen.

Som anerkjennelse av hans polare bragder mottok Herbert polarmedaljen for andre gang, medaljer fra flere geografiske selskaper og fikk to steder i Antarktis oppkalt etter seg og et på Svalbard: Herbertfjellet på Vesle Tavleøya. De andre deltakerne på Trans-Arctic-ekspedisjonen fikk også offentlige anerkjennelser.

Senere år

Wally Herbert
Wally Herbert
Av /𝒲.

I 1977−1979 forsøkte Herbert og Gill å reise fra Qaanaak rundt hele Grønland med hundeslede og umiak. Reisen var beregnet til 1300 km og skulle ta 16 måneder. Forsøket ble oppgitt ved Mesters Vig midtsommer 1978 på grunn av håpløse vær- og føreforhold. Herbert ledet deretter filmekspedisjoner til nordvest-Grønland, Ellesmereøya og Nordpolen (med fly).

Han etablerte seg som forfatter, blant annet med en grundig bok om Cook og Peary-kontroversen: The Noose of Laurels (1989), som kunstner med polare motiver, og som foredragsholder på cruiseskip i Arktis (med et tredje besøk på Nordpolen). I 1994 donerte han nordpolsleden, en artefaktsamling og polare klær til Scott Polar Research Institute i Cambridge, UK. I 2000 ble han slått til ridder av dronning Elizabeth 2.

Familie

Herbert giftet seg i 1969 med Marie McGaughey og de bodde i noen år med sine to døtre sammen med inuittene i Qaanaak og en stund med samer i nordlige Norge og Sverige. Herbert døde i Inverness i Skottland i 2007.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Headland, Robert (2005): Herbert, Wally, Encyclopedia of the Arctic, Routledge
  • Herbert, Wally (1971: Across the Top of the World. The Last Great Journey on Earth, G.P. Putnam's Sons New York

Ekstern lenke

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg