Klappmyss er en selart i familien ekte seler.

Pelsen er grå med store, svarte flekker. Det er betydelig forskjell i utseende og størrelse mellom kjønnene. Hannene blir opptil 2,5 m og 300–400 kg, og er dermed betydelig større enn hunnene som fullt utvokst ikke blir mer enn 2,2 m og 200 kg.

Hannene kjennetegnes også ved den store blæra ved snuten alle kjønnsmodne individer kan blåse opp. Hannen kalles gjerne «hettakall», og navnet stammer fra denne «hetta». Vanligvis ligger hetta som en løs, elastisk hudfold over dyrets panne og snute, og den blåses gjerne opp når hannen blir sint eller opphisset, eller i forbindelse med brunst og paring. Også huden i venstre nesebor kan blåses opp til en ballonglignende form i slike situasjoner.

Klappmyssene kan bli inntil 35 år gamle, og de blir vanligvis kjønnsmodne når de er 4–6 år. De er ikke utpregede flokkdyr og opptrer som regel enkeltvis når de er ute på matjakt.

Klappmyssen er en utpreget dypdykker, og menyen reflekteres av at de fleste dykk går ned til 100 – 600 meters dyp. Arten livnærer seg i særlig grad av blekksprut, spesielt arten Gonatus fabricii, i noen grad også av lodde, polartorsk og dyptlevende bunnfisk som uer og blåkveite.

I likhet med andre arktiske selarter bygger også klappmyssen opp energireserver i form av spekk i perioder med god mattilgang. Både yngle- og røyteperioden karakteriseres av lite eller inget næringsinntak. På tampen av disse periodene er derfor klappmyssenes spekklag tynt og må bygges opp igjen ved intensivt fødeinntak.

Yngleperioden finner sted i Vesterisen i siste halvdel av mars. Da samler klappmysshunnene seg i løst organiserte grupper med betydelig avstand mellom individene for å føde ungene på isen, gjerne med 50 meter eller mer mellom dem. Hunnene ligger sammen med ungene på isen gjennom hele dieperioden, som kun varer i 3 – 5 dager. I denne perioden er ungene passive og stort sett bare spiser og sover de. Da øker vekten fra rundt 20 kg ved fødselen til 50–60 kg ved avvenning.

Ved fødselen er klappmyssungen sølvgrå på buken og mørk blå på ryggen, derav navnet «blueback». Sjøl om ungene går i vannet og begynner å fange og spise dyr som lever under isen (særlig krepsdyr) få dager etter avvenning, må de i de første månedene tære på energireservene i spekklaget som ble bygd opp under dieperioden.

Hunnene forsvarer avkommet intenst mot alle inntrengere. Dette gjelder også hvis voksne hanner blir for nærgående. Hannene utkjemper på sin side en kamp seg imellom som ender med at en hunn med unge får selskap på flaket av en enkelt seirende hann. Selfangerne har i alle år kalt slike trioer for en familie – i moderne terminologi er dette for så vidt riktig, selv om hannen med meget stor sannsynlighet ikke er far til ungen som ligger på flaket. Siden paringen skjer umiddelbart etter avvenning, antakelig i sjøen, er det derimot sikkert at han blir far til denne hunnens neste unge. Etter avvenning og paring forlater hunnene ungene for godt.

Klappmyss er utbredt i de arktiske delene av Nord-Atlanteren fra Svalbard i øst til Newfoundland, Canada i vest. Artens utbredelse er først og fremst knyttet til områder hvor det finnes drivis, men dyrene kan også påtreffes i åpent farvann i deler av året.

Det er fire faste områder med storbakset drivis hvor klappmyssene årlig samles for å yngle, vanligvis i siste halvdel av mars. Tre av disse ligger i canadiske farvann i Nordvest-Atlanteren, mens det fjerde ligger i Grønlandshavet mellom Jan Mayen og Grønland (Vestisen). Det er dyr fra vestisbestanden som forekommer ved Jan Mayen og østover i de øvrige norske områdene. De voksne klappmyssene forlater yngleområdene i april og drar ut på matjakt.

Perioden fra midten av juni til midten av juli er dyrenes røyteperiode og da er de de igjen samlet på drivisen. Dyrene fra de canadiske områdene har sine røyteområder på drivisen i Danmarkstredet, mens vestisbestanden i denne perioden samles lenger nord på Grønlands østkyst.

Utenom yngle- og røyteperiodene, altså april til juni og august til februar, holder klappmyssene fra vestisbestanden seg i stor grad i de isdekte områdene langs Grønlands østkyst. Herfra foretar de beitevandringer  på én til tre måneder til fjerntliggende områder sørvest for Island, vest for Irland, rundt Færøyene, langs eggakanten utenfor norskekysten og helt opp til Svalbard.

Arten forekommer vanligvis ikke i Barentshavet. Unge klappmyss er mer eller mindre årvisse gjester på kystene av det europeiske kontinentet sør til Spania og Portugal, og streifdyr har blitt registrert så langt sør som til Kanariøyene på østsida og til Antigua i Karibia på vestsida av Nord-Atlanteren.

Klappmyssbestanden i Vestisen har avtatt betydelig i størrelse i perioden fra slutten av 1940-tallet og fram til rundt 1980. Etter dette synes bestanden å ha stabilisert seg på et lavt nivå med rundt 80 000 dyr. Dette er antakelig ikke mer enn knapt 10% av nivået for rundt 70 år siden.

Ungene av klappmyssen har til alle tider vært ettertraktet på grunn av den blåaktige pelsen. Også voksne dyr har blitt fangstet, både for pelsen og kjøttet.

I Vestisen har det vært drevet klappmyssfangst helt siden 1700-tallet, men det var først etter 1920 at denne fangsten begynte å få et omfang av virkelig betydning. Med unntak av en generell fangststopp under  andre verdenskrig ble det drevet intensiv jakt på arten helt fram til 1970-tallet. I tillegg til Vestisen var norske selfangere også involvert i klappmyssfangst i dyrenes røyteområder i Danmarkstredet fra 1904, med økt aktivitet etter andre verdenskrig, mens sovjetiske/russiske fangstskuter deltok i Vestisen i perioden 1955–1994.

På slutten av 1950-tallet ble det i gjennomsnitt fanget nærmere 70 000 dyr i året og oppfatningen var at dette  var for høyt og at reguleringstiltak var nødvendige. Det ble innført kvoter for fangsten i Danmarkstredet i 1958, og denne fangstaktiviteten ble avviklet etter 1960-sesongen. I 1958 ble det også inngått avtaler mellom Norge og Sovjetunionen om tids- og innsatsbegrensninger i fangsten i Vestisen. Det var imidlertid først i 1971 at det ble innført kvoter i vestisfangsten. Da hadde fangstvolumet vært avtakende fra midten av 1960-tallet, blant annet som en følge av redusert innsats.

Fangstvolumet fortsatte å avta - mens det på første halvdel av 1960-tallet lå på et årlig gjennomsnitt på rundt 47 000 klappmyss, hadde det sunket til rundt 6 000 dyr på begynnelsen av 1980-tallet. Gjennomsnittsfangsten etter 1980 har ligget på under 5 000 dyr. Fangsten har først og fremst bestått av årsunger. Fangsten ble stoppet i 2007 av bestandshensyn.

Dagens forvaltning av fangsten skjer gjennom Det internasjonale råd for havforskning (ICES). I sin langsiktige, føre-var-baserte forvaltningsstrategi har ICES definert en nedre kritisk grense for bestandsnivået som er 30 % av maksimalt kjente måling av bestanden. For bestander som befinner seg på eller under dette nivået anbefaler ICES at det ikke tillates noen form for fangst. Siden klappmyssbestanden i Vesterisen åpenbart ligger under dette nivået i dag, er anbefalingen fra ICES at det ikke tillates fangst. Fangsten ble derfor stoppet i 2007, og det foregår i dag kun en begrenset fangst til forskningsformål.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.