Jugoslaver betegner innbyggere i staten Jugoslavia, som eksisterte i ulike former fra 1918 til 1992. Jug betyr ’sør’, så jugoslavere betyr på norsk «sørslavere». ’Jugoslaver’ fikk likevel en litt annen betydning enn ’sørslavere’, fordi sørslavere også omfatter bulgarere, som ikke var en del av Jugoslavia. Jugoslaver ble i hovedsak brukt som betegnelse på statsborgerskap i Jugoslavia. I denne betydningen ble ’jugoslav’ også brukt om landets ikke-slaviske innbyggere, som albanere og ungarere.
jugoslaver
Historikk
Betegnelsen jugoslav er knyttet til begrepet jugoslavisme eller den jugoslaviske ideen. Tanken om et sørslavisk fellesskap, primært mellom kroater og serbere, oppsto blant kroatene på 1830-tallet, under den kroatiske nasjonale bevegelsen kalt ’illyrismen’ (etter Illyria). Kroatene var underlagt ungarerne innenfor Det habsburgske riket (Østerrike-Ungarn) og så på et fellesskap med serbere og slovenere som noe positivt. Akademiet som ble grunnlagt i Zagreb i 1866 fikk navnet Det jugoslaviske vitenskapsakademi.
På begynnelsen av 1900-tallet var det flere som mente det fantes en felles jugoslavisk identitet, som billedhuggeren Ivan Meštrović eller etnografen Jovan Cvijić. Også senere har enkelte hevdet en jugoslavisk nasjonalitet, som forfatteren Ivo Andrić og den jugoslaviske statslederen fra 1945 til 1980, Josip Broz Tito.
Under første verdenskrig ble det opprettet en jugoslavisk komité med sete i London, ledet av kroaten Ante Trumbić. Målet var å arbeide for en jugoslavisk stat. I juli 1917 møttes representanter for Den jugoslaviske komiteen og Serbias regjering på Korfu og la grunnlaget for en felles stat. Da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning som en følge av første verdenskrig, ble det mulig å opprette en stat som besto av sørslaverne innenfor monarkiet og de to selvstendige statene Serbia og Montenegro. Staten fikk navnet Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, med den tidligere serbiske kongen som monark i den nye staten. I 1929, da landet ble et kongelig diktatur, fikk det navnet Kongeriket Jugoslavia. Den jugoslaviske ideen hadde aldri fått fotfeste i Serbia, som så på landet som en utvidelse av Serbia. Offisielt var serberne, kroatene og slovenerene «tre stammer av ett folk». Jugoslavisme fikk dermed et stempel av sentralisering (’unitarisme’), serbisk dominans og tvang. Det er grunnen til at mange kroater kom til å se på jugoslavisme som noe negativt.
Jugoslavias kommunistpart gikk inn for å anerkjenne de ulike nasjonalitetene, i motsetning til kongedømmets politikk. I det sosialistiske Jugoslavia etter 1945 førte Tito likevel først en politikk som gikk ut på å skape en jugoslavisk nasjon, men dette fikk aldri gjennomslag. Jugoslavia var en stat som besto av ulike nasjonaliteter. Betegnelsen ’jugoslav’ betegnet derfor statsborgerskap, ikke nasjonalitet. I folketellingene var det likevel anledning til å oppgi ’jugoslav’ som nasjonalitet, men dette ble bare benyttet av en liten andel (1,3 prosent i 1971, 3 prosent i 1991), gjerne barn av blandet ekteskap eller av politiske grunner.
Etter oppløsningen av Jugoslavia blir betegnelsen brukt av enkelte som uttrykk for ’jugonostalgi’ eller som reaksjon mot nasjonalisme.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Dejan Djokić (ed.), Yugoslavism: Histories of a Failed Idea 1918–1992, Hurst & Co., 2003.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.