Alvar Aalto ble nå det store navnet. I 1920-årene tegnet Aalto noen kirker som med sitt kampanilemotiv viser hans tidligste Italia-inspirerte klassisisme. Men så, samtidig som Blomstedt publiserte sin artikkel, vant Aalto konkurransen om et tuberkulosesanatorium i Paimio. Bygningen ble oppført i årene 1929–1932, og den funksjonsbestemte planløsningen og eksponeringen av de armerte betongkonstruksjonene gjør sanatoriet til Finlands første virkelige bidrag til den internasjonale moderne arkitekturen. Både her og i biblioteket i Vyborg (1930–1935) eksperimenterte Aalto for første gang med møbler utført i laminert og bøyd bjørk.
Funksjonalismens program om betoning av teknologi, renhet og puritanisme var for snevert formulert for Aalto, og i Villa Mairea (1938–399) og kommunesenteret i Säynätsalo (1952) skapte han, med utgangspunkt i finsk naturforståelse, en arkitektur som former et organisk hele. Hans organiske modernisme ble en inspirasjon for det internasjonale arkitekturmiljøet og la grunnlaget for en ny finsk tradisjon.
Forståelsen for finsk natur og klima finner vi også i to tidlige boligprosjekter av Aalto. Både ved Sunnila (1936–1939) og Kauttua (1938–1940) er det topografi, vegetasjon og solretning som bestemmer plasseringen av rekke- og terrassehus. Den samme nennsomme terrengtilpasningen kom til å prege den tidligste fasen av drabantbyutbyggingen, slik som i Tapiola utenfor Helsinki (1962–1964), der flere arkitekter ble engasjert til å utvikle modell- og eksperimentboliger.
Utover i 1960- og 1970-årene ble boligbyggingen i stadig sterkere grad styrt av store utbyggingsfirmaer, og løsningene fikk ofte et skjematisk preg, mer tilpasset de nye produksjonsmåtene enn det eksisterende naturmiljøet.
Finsk etterkrigsarkitektur gikk i to retninger. Funksjonalismen fikk sine fremste talsmenn i Aarne Ervi, som hadde arbeidet hos Aalto, Viljo Revell og Aulis Blomstedt, mens det samtidig vokste frem en arkitektur som med basis i Aaltos organiske formoppfatning fikk sterke ekspresjonistiske trekk. Reima Pietiläs studentbygg Dipoli (1966) er her det typiske eksempelet.
I opposisjon til Pietilä oppstod det rundt Blomstedt en krets yngre arkitekter som førte funksjonalismen videre mot et konstruktivistisk uttrykk. Denne linjen fører fra Kristian Gullichsens og Juhani Pallasmaas småhussystem Moduli, via kurssenteret for metallarbeiderne i Tampere fra 1977, tegnet av Pekka Helin og Tuomo Siitonen, til Antti Katajamäkis bygg for Valios meieri i Oulu fra 1983; alt sammen preget av konstruktiv klarhet kombinert med finsk evne til uttrykksfull forming.
Pietiläs ekspresjonistiske arkitektur, slik vi også møter den i biblioteket i Tampere (1986), fikk sine særegne etterfølgere i miljøet rundt arkitektskolen i Oulu. Pietilä var selv lærer på skolen og inspirerte studentene til et oppgjør med konstruktivismen basert på studier av lokal byggetradisjon. I denne målsettingen om regionalt særpreg, og også i sitt formspråk, viste Oulu-skolens arkitekter slektskapet med samtidige tendenser i den internasjonale postmodernismen.
Postmodernismen fikk imidlertid mindre innflytelse i Finland enn i andre europeiske land, kanskje nettopp fordi den regionale arven etter Aalto var så levende. Det genuint finske var derfor stadig til stede, som hos arkitektkontoret NVV i Oulunsalo rådhus (1983) og vinnerutkastet i konkurransen om Kalevala hotell i Kuhmo, et prosjekt med klare referanser både til Kalevala-tradisjonen og til villaen Hvitträsk av Geselius, Lindgren og Saarinen.
Den samme temmingen av de internasjonale postmoderne strømningene finnes også i turistsenteret i Rovaniemi (1985), tegnet av gruppen ARRAK, og Georg Grotenfelds mange småhus i det østlige Finland, som alle, i Pietiläs ånd, er klart stedlig forankret.
I 1972 gikk Kristian Gullichsen i kompaniskap med Erkki Kairamo og Timo Vormala, og med to arbeider fra 1989 bekreftet han sin posisjon som toneangivende innenfor den modernistiske tradisjonen i Finland. Kulturhuset i Pieksämäki forener konstruktiv og funksjonell stringens med evne til skulpturell forming og sans for materialer og detaljer. Tilbygget til varehuset Stockmann i Helsinki, en tung teglbygning, tegnet av Sigurd Frosterus og oppført i 1916–1930, er et lærestykke i byforming i måten arkitektene har formet en selvstendig bygningskropp, som samtidig tar tilbørlig hensyn til den eksisterende bygningen gjennom et slektskap i fasadens rytmiske oppbygging og materialvalør.
Et annet eksempel på at et utpreget modernistisk formspråk også er anvendelig i komplekse bysammenhenger, er Olli Pekka Jokelas nybygg for Utenriksministeriet i Helsinki (1993), der det umiddelbare naboskapet, Den Gamle Mynten fra 1864 og Aaltos bygning for firmaet Enso-Gutzeit fra 1962, krevde en noe strammere, nesten klassisistisk fasadekomposisjon.
Arkitektene Mikko Heikkinen og Markku Komonen gikk enda lenger enn Gullichsen i utforskningen av teknologiens muligheter. Men både i ambassadebygningen i Washington (1994) og skolen for redningstjenesten i Kuopio (1992), den siste med visse trekk av dekonstruktivisme, er denne utforskningen kombinert med en overbevisende evne til bruk og sammensetning av materialer, og en typisk finsk sans for detaljens betydning.
Begge de to hovedstrømningene i nyere finsk arkitektur hevdet å bygge videre på Alvar Aaltos ideer og arkitektur. Og det at de begge med rette kan hevde dette slektskapet, viser til fulle Aaltos storhet. Han var den samlende kraft, og hans arbeider viser seg stadig å være en uuttømmelig kilde til inspirasjon og lærdom. Aalto var selv aktiv helt frem til sin død i 1976, blant annet med en rekke store oppdrag i utlandet.
Det siste store arbeidet han fikk se fullført, ligger imidlertid i Finland. I 1961 hadde han vunnet en konkurranse om utviklingen av et nytt sentrum i Helsinki, og i årene 1967–1975 ble konserthuset Finlandia reist som første del i realiseringen av de ambisiøse planene. Med sin skarpskårne, skinnende hvite marmorfasade og skulpturelle massebehandling er bygningen ikke bare et monument over én manns arkitektoniske storhet, men like mye et slående uttrykk for den særegne kraften i den finske arkitekturtradisjonen, ekspressiv og samtidig logisk konsekvent.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.