Høyreist bygning eller bygningsdel.

Til de første bygninger med tårnkarakter hører de massive, mesopotamiske helligdommer, zigguratene. Ellers ble virkelige tårn gjennom hele oldtiden bare bygd i militær hensikt.

Middelalderens karakteristiske borg var i første omgang også et frittstående tårn, se donjon. Med ringmuren fulgte de fremskytende, flankerende hjørnetårn og det mer markante porttårn, se beffroi. Utenverkene kunne også ha et porttårn, en Zwinger. På samme tid førte sikkerhetshensyn til at bolighus i mange italienske byer ble bygd som tårn, med de i San Gimignano og Bologna som de merkeligste. Tårn ble først innført av Kirken omkring år 800, som frittstilte klokketårn (campanile) for senere å inngå i selve kirkehuset, dels som rent arkitektonisk element. Kjennetegnende for middelalderen er i det hele tatt en forkjærlighet for tårn i alle former, bl.a. i forbindelse med byenes rådhus. Til de dristigste hører rådhustårnet i Siena. Nord for Alpene ble denne innstilling først avdempet av barokken.

Med Eiffeltårnet, bygd 1889 som manifestasjon av nye tekniske muligheter, ble en ny æra for tårnene innledet, oftest i form av utsiktstårn, inntil de igjen fikk teknisk-praktisk betydning i forbindelse med telekommunikasjonenes utvikling, nå utført i betong. Fra slutten av 1800-tallet førte mangel på tomter i byene, først og fremst New York, til utviklingen av tårnformede forretningshus, skyskrapere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.