Anne-Marie Ørbeck

Anne-Marie Ørbeck vokste opp i en musikalsk familie. Hun var ikke det eneste av barna som slo inn en profesjonell karriere. Hennes eldre bror Gunnar Ørbeck (1906–1991) ble en kjent fiolinist i Oslo, som konsertmester, solist og kammermusiker. Den første utdanningen som pianist tok Ørbeck ved Musikkonservatoriet i Oslo i klassen til Agnes Hansen. Der fikk hun også etter hvert undervisning i harmonilære og kontrapunkt med Gustav Fredrik Lange (1861–1929). Hun ble tidlig lagt merke til som en stor begavelse og gikk rett videre derfra til studier i Berlin. Fra 1930 av ble hun elev av den renommerte klaversolisten Sandra Droucker (1875–1944), utdannet ved konservatoriet i St. Petersburg og bosatt i Berlin siden 1880-årene. Gjennom de neste to årene ble det intensive pianostudier med Droucker. Ørbeck bodde hos sin lærer under oppholdet, og de to utviklet et tett vennskap som varte til Drouckers død i 1944. Ved siden av studiene var Ørbeck åpenbart en begeistret konsertgjenger, som sugde til seg det beste Berlins konsertliv kunne by på. Hun ble fort en del av det organiserte norske miljøet i Berlin, som på denne tiden var stort og mangfoldig. På 1930-tallet var det fortsatt vanlig blant nordmenn å ta akademisk utdanning i Tyskland.

I 1933 kom Ørbeck tilbake til Oslo. Hun ga sin debutkonsert under Olav Kielland og Filharmonisk selskaps orkester i Universitetets aula 2. november samme år. På programmet sto klaverkonserter av Joseph Haydn og Ludwig van Beethoven samt Richard Strauss' Burleske for piano og orkester, et virtuost bravurstykke. Debuten ble oppsiktsvekkende og anmeldt i alle de store Oslo-avisene. Sverre Hagerup Bull (1892–1976) i Dagbladet berømmet hennes utmerkete, klare og beherskede teknikk, sikker stilsans og utviklet følelse for klangnyanser, hennes kraftige og personlige innsats overfor orkesteret og hennes sikre rytme. Ikke minst «kom hun helskinnet fra den halsløse gjerning å komponere cadence» (Dagbladet, 4. november 1933). Suksessen med egenkomponerte kadenser til Wolfgang Amadeus Mozarts og Haydns klaverkonserter styrket henne i troen på å ta en fullverdig utdanning i komposisjon. Da hun ble tildelt Elsa Wagners legat «til yngre lovende instrumentalmusikeres undervisning, studiereise eller musikkstudium» i 1934, ble denne planen muliggjort.

Hennes første komposisjonslærer etter tilbakekomsten i Berlin skulle bli Mark Lothar (1902–1985). Lothar studerte med Franz Schreker ved den Statlige akademiske høyskolen for musikk i Berlin og arbeidet som pianist og dirigent. Han skrev opera, teatermusikk og romanser i tradisjonen av Franz Schubert og Hugo Wolf. Ørbeck forteller at han under den første timen, etter at hun hadde spilt noen små stykker hun hadde komponert, utbrøt: «Det klinger så nordisk ... Det nordiske draget i Deres musikk må De ta godt vare på, glem aldri det!».

Paul Höffer (1895–1949) ble Ørbecks andre komposisjonslærer fra høsten 1936. Som Lothar var Høffer elev av Schreker i Berlin og virket fra 1933 som professor i komposisjon ved musikkhøyskolen. At Ørbeck fikk innvilget statlig kunstnerlønn (750 kr) for 1938–1939 gjorde det mulig å forlenge Berlin-oppholdet. Ørbeck, som de andre i det fortsatt store miljøet av nordmenn som oppholdt seg i Berlin, kjenner nå tydelig på de politiske endringene og hvordan det nazistiske regimet også preger musikklivet i den tyske hovedstaden. Fra brevene hennes går det fram at hun la merke til fraværet av internasjonale solister i konsertprogrammene, og hun kommenterer også nazistenes forsøk å frata Carl von Ossietzky fredsprisen han fikk i 1935.

For Ørbeck åpner seg samtidig en enestående mulighet: å få urframført Concertino for klaver og orkester, det første store verket hun fikk ferdigstilt under komposisjonsstudiene. Verket ble ifølge dateringen i hennes håndskrevne partitur ferdigstilt våren 1937 og besto av fire satser: Alla marcia animato, Presto, Lento og Vivace leggiero. 7. januar 1938 nådde hun målet. Concertinoen, med henne som solist, ble framført av Grosses Orchester des Deutschlandfunks under Herman Stange (1884–1953). Konserten ble produsert i studio av Deutschlandsender Berlin under tittelen Nordische Musik, med Ørbecks stykke først i programmet, fulgt av Kurt Atterbergs Ballade und Passacaglia, Johan Svendsens Norwegischer Künstlerkarneval og Jean Sibelius' 2. symfoni. Det norske miljøet i Berlin mobiliserte stort og var sterkt representert under konserten, og Ørbecks radiooverførte debut som komponist i Berlin ble annonsert med stolthet i hjemlandet. Etter debuten i Berlin ble det miniturné i Norge med Ørbeck som solist, først i Trondheim, så i Bergen og til slutt i Oslo i 1939. Concertinoen ble også framført av Ørbeck i 1947 i anledning Norsk komponistforenings 30-års-jubileum.

Framføringene av Concertinoen fikk blandet mottakelse: Trondheims aviser fremhevet dens moderne, impresjonistiske klangbehandling og assosiasjoner til jazzorkester. Bergens anmeldere var langt mer lunkne, fra delvis anerkjennende til direkte nedlatende karakteriseringer som «inntagende liten pastell» og «rørende naivt forsøk å behandle et så innviklet problem som et orkesterpartitur». Pauline Hall (1890–1969) i Oslo berømmet Ørbecks klangsans og rytmisk oppfinnsomhet, men bemerket også en viss mangel på personlig tonespråk og brå stilomslag.

I 1938 ble Ørbeck tatt opp som medlem i Norsk komponistforening. Hun ble dermed en av kun syv kvinner blant 66 menn som var medlemmer på denne tiden, ved siden av Pauline Hall, Signe Lund, Borghild Holmsen, Signe Lindemann, Olga Bjelke Andersen og Erika Bodom.

Ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble Ørbeck nødt til å reise hjem til Norge for godt. I mellomtiden hadde hun også møtt Helge Smitt, sin framtidige ektemann. I 1940 flyttet paret til Bergen, der Smitt begynte i jobb som sivilingeniør. Med okkupasjonen av Norge samme året ble det et brått avbrekk i Ørbecks karriere som utøvende pianist. Etter spredt konsertvirksomhet, blant annet med sin bror Gunnar, sluttet hun helt å opptre på offentlige konserter i forbindelse med den sivile motstandens kulturboikott fra 1943. I stedet brukte hun tiden til å komponere.

1942 fikk hun en sjelden mulighet til å presentere noen av sine nye arbeider: syv sanger hun hadde skrevet til tekster av Hans Henrik Holm (1896–1980). Holm var en av hennes nærmeste venner helt tilbake fra oppveksten i Oslo. Anledningen var en konkurranse som ble utlyst av Norsk komponistforening i 1942. I juryen satt Ludvig Irgens Jensen (1894–1969), Pauline Hall og Leif Halvorsen (1887–1959). Ørbeck fikk tildelt prisen sammen med Conrad Baden (1908–1989) i kategorien «konsertmusikk i mindre form». Sangene ble urframført med Ørbeck og sopranen Gunvor Mjelva (1902–1988) på en intern musikk-kveld holdt av komponistforeningen i 1944. De ble også tatt opp i programmet til den Den Norske Musikkuken – den store kulturbegivenheten etter krigen arrangert i Oslo september–oktober 1945. Sangene skulle gi uttrykk for Ørbecks personlige holdning i den mørke tiden (med mottoet «Optimisten», som senere ble omgjort til tittelen «Vonir i blømetid» av Holm). Mjelva, som Ørbeck tilegnet sangene til, og Holm, var dessuten aktive medlemmer av den sivile motstanden under okkupasjonen.

Etter sangkomposisjonene vendte Ørbeck tilbake til den store formen. I likhet med mange av sine mannlige kolleger under okkupasjonen og kulturboikotten ga hun seg i kast med å komponere en symfoni. For Ørbeck ga verket uttrykk for «følelsen av at vi sto på post hver og en – selv om vi ikke akkurat var utstyrt med børse» ... «Tiden var dyster, men verket eier et lyst preg, og munner ut i en ukuelig optimistisk stemning». Symfonien i tre satser (1. Intrada: Andante – Allegro vivace, 2. Larghetto tranquillo, 3. Finale: Allegro giocoso) var ferdig i 1944, men det skulle vare enda ti år til den ble framført. I mellomtiden arbeidet hun videre med revideringer av partituret. Mens publikum belønnet urframførelsen i Bergen 16. desember 1954 under Carl von Garaguly (1900–1984) med begeistret og langvarig bifall, var mottakelsen blant kritikerne blandet. Som symfoni skrevet av en kvinne ble det oppfattet som en nasjonal og musikkhistorisk begivenhet. Vurderingene av dens musikalske kvaliteter sprikte derimot, slikt som også var tilfelle med hennes første orkesterverk, Concertinoen, 15 år tidligere.

Etter urframførelsen ble symfonien satt på programmet i Oslo under Øivin Fjeldstad (1903–1983) og sendt i opptak på radio med spredte mellomrom. I 1971, i anledning hennes 60-årsdag, ble verket framført igjen på konsert i Bergen under Sverre Bruland.

Det skulle gå 50 år før symfonien ble å høre igjen i 2021 med Bergen Filharmoniske Orkester under Eivind Gullberg Jensen og med Oslo Filharmoniske Orkester under Ingar Bergby. Symfonien blir også framført i juni 2023 på avslutningskonserten til Festspillene i Bergen med Eivind Aadland som dirigent. Med Ørbeck ble for første gang en ikke nålevende kvinne valgt som årets festspillkomponist. Et portrettkonsert av henne 30. mai 2023 med Bergen Filharmoniske Orkester under Anna-Maria Helsing ga også et gjenhør med hennes Concertino og flere av hennes verker etter mange tiår.

Som mange av sine kolleger søkte Ørbeck seg ut av Norge for å lære mer om de modernistiske strømningene som gjorde seg gjeldende etter krigen. Våren 1952 fikk hun anledning til et opphold i Paris under festivalen L’oeuvre du XXe siècle, viet til den kunstneriske og musikalske avantgarden som Igor Stravinskij, Alban Berg og Benjamin Britten. Under oppholdet fulgte Ørbeck timer med Nadia Boulanger og Darius Milhaud. I 1958 gjorde et nytt statlig kunstnerstipend det mulig å reise til Wien for et studieopphold med Hanns Jelinek, som underviste i tolvtoneteknikken.

Selv om Ørbeck studerte nye retninger med stor interesse og åpenhet, holdt hun fast ved sitt eget stilistiske ståsted, der kjernen var det hun selv kalte «det melodiske». Sangene til tekster av Arnulf Øverland, Aslaug Vaa med flere, en serie med korverk og «Pastorale og Allegro for fløyte og strykere» representerer Ørbecks etterkrigsstil (Pastoralen ble skrevet i 1959 for Harmoniens solofløytist Hans Stenseth og urframført 1960 i Bergen under Arvid Fladmoe [1915–1993], til gode kritikker). I tillegg kom det ut en rekke klaverkomposisjoner, som den tresatsige Sonatine (1967), Valse piccante og Marcia indomabile (1971). Stykkene ble tilegnet Eva Knardahl (1927–2006), som også spilte dem inn på LP-plate.

I et intervju ved hennes 60-årsmarkering i Bergen i 1971 ga Ørbeck tydelig uttrykk for at hun opplevde sin posisjon som komponerende kvinne som til tider ensom. Kampen for å bli framført krever å være «geskjeftig bak kulissene», og hun innså at hun ikke hadde vært ivrig nok «til å puffe på». I anledning urframførelsen av hennes symfoni i 1954 uttalte hun at det er mange plikter for en mor og husmor å ta hensyn til utover det å komponere. Samtidig var det viktig for henne å ikke bli særbehandlet som kvinnelig komponist, og hun bemerker at hennes kunstneriske arbeid kunne vært mer omfattende, hadde det ikke vært for at hun «har kjempet med stoffet, og intet har vært lettvindt».

• Anne-Marie Ørbeck: Symphony; Songs. Per Dreier / Marianne Hirsti / Royal Philharmonic Orchestra (CD, Aurora Records 4925, 2000)
• Miniatures (med Anne-Marie Ørbeck, Sonatine Nr. 2), Jarle Rotevatn, piano / BIT 20 ensemble / Ingar Bergby (CD, Aurora Records 4985, 1995)
• The Norwegian Flute (med Anne-Marie Ørbeck, Pastorale for fløyte og strykere). Per Øien / Geir Henning Braaten / Norwegian Chamber Orchestra (CD, BIS 103, 1994)
• Anne-Marie Ørbeck: Sonatine for klaver (1967), Valse piccante, Marcia indomabile. Eva Knardahl, piano. Sange til digte af Hans Henrik Holm. Frøydis Klausberger, sopran ; Einar Steen-Nøkleberg, piano. Series Contemporary music from Norway (LP, Philips 6507051)

• Klassisk musikk 1900–1950
• klassisk musikk i Norge

• NB Noter: Anne-Marie Ørbeck

• Bloch Sandved, Kjell og Sverre Hagerup Bull (red.): ‘Ørbeck, Anne-Marie’, Musikkens verden, Oslo, 1951, s. 2231–2232.
• Dahm, Cecilie: ‘Ørbeck, Anne-Marie’, Cappelens Musikkleksikon, 1980, s. 589. Les artikkelen her
• Grieg Kippenbrook, Johanne: Intervju med Anne-Marie Ørbeck, ‘Jeg skriver slik jeg må – ut av mitt lynne’, Programbladet (Oslo, 1971, Vol. 25 Nr. 16), s. 13.
• Mattes, Arnulf: 'Nordic, Female, Composer – On Anne-Marie Ørbeck’s War-Time Compositions', i: Rupprecht, Ina (red.), Persecution – Collaboration – Resistance. Music in the «Reichskommissariat Norwegen (1940–45)». Waxmann: Münster, New York, 2020, s. 115–135. Les boka her
• Michelsen, Kari: ‘Ørbeck, Anne-Marie’. Grove Dictionary of Music and Musicians, 2001.
• Neufeld, John: Anne-Marie Ørbeck som romansekomponist. Hovedoppgave, UiO, 1982.
• Skouen, Synne: Intervju med Anne-Marie Ørbeck, ‘Kvalitet betyr alt for meg’, Arbeiderbladet, 26. mai 1975.
• Intervju med Anne-Marie Ørbeck: ‘Symfonikeren i Wergelandsalléen – Jeg har kjempet med stoffet, intet har vært lettvindt’, Bergens Tidende, 26. januar 1971.