Gabriela Mistral var en chilensk poet, pedagog og diplomat. Hun ble tildelt Nobels litteraturpris i 1945 som første søramerikanske forfatter. Mistral var også den første søramerikanske kvinnen til å bli utnevnt til konsul for sitt land.
Gabriela Mistral vokste opp i den rurale regionen Valle de Elqui i Andesfjellene i Chile. Hun kom fra svært fattigslige kår. Da hun var tre år gammel forlot faren familien og overlot forsørgeransvaret til moren, som stadig måtte flytte for å finne arbeid. Til tross for dette klarte Mistral å fullføre skolegangen og skaffe seg en utdannelse som lærer. Hun ble etter hvert en svært innflytelsesrik pedagog, og tok lærerposter mange steder i Chile, før hun begynte sin internasjonale karriere som diplomat.
Mistrals liv var preget av en sterk utferdstrang og et stort sosialt og feministisk engasjement. Blant annet flyttet hun i 1923 til Mexico, hvor hun på invitasjon fra de mexicanske myndighetene utviklet en modell for det offentlige utdanningssystemet og bibliotekvesenet. Hun var tidlig involvert i FNs arbeid med kvinnerett og barns rettigheter, og var en viktig bidragsyter til opprettelsen av UNICEF. I 1931 ble hun utnevnt til konsul, en stilling hun beholdt resten av sitt liv som Chiles utsending til en rekke land i både Sør-Amerika og Europa. Da hun døde i 1957 bodde hun i New York og fungerte som Chiles utsending til FN.
Livet til Gabriela Mistral er en historie om en klassereise av de helt sjeldne. Den chilenske litteraturen på begynnelsen av 1900-tallet var overveiende mannlig, urban, borgerlig, og orientert mot Europa. Mistral var derfor en marginalisert skikkelse på mange fronter, både som kvinne fra fattige kår, og som mestis fra den rurale fjellbygda Valle de Elqui. Allikevel vant hun tidlig anerkjennelse som forfatter. Hun fikk publisert diktene sine i chilenske aviser, vant nasjonale diktkonkurranser og ga ut sin første store diktsamling Desolación (fortvilelse) i 1922.
Til tross for at Mistral var en svært privat person, er diktene hennes allikevel sterke vitner om livet hun levde. Kanskje nettopp fordi hun tilbrakte så store deler av livet utenfor hjemlandet ble Sør-Amerika, Chile og Andeskulturen med sine landskap, språk og myter, et helt sentralt tema i hennes forfatterskap. Dette er særlig synlig i diktsamlingen Tala (hogst) fra 1938. På dette tidspunktet hadde hun allerede bodd mange år i Europa, og i minnet ble hjemlandet rekonstruert; geografien og landskapene ble blandet med quechua-folkenes myter, og scener fra hennes egen barndom.
Diktet «Brødet» («Pan») gir et godt eksempel. Her blir lukten av et nybakt brød til lukten av hennes egen barndom, og setter igang en minnereise som går fra moren til Elqui-dalen, brød hun har spist i andre daler, mennesker hun har brutt brød med, og til slutt venner fra gamle dager som nå er døde. Det er både en idyll og en dyp melankoli vi møter i diktet. Som i mye av Mistrals diktning forøvrig, er språket enkelt og direkte, og ved hjelp av hverdagslige rekvisitter, i dette tilfellet et brød, klarer hun å trekke en linje til store og eksistensielle temaer som død, vennskap og ensomhet.
Kvinner er et annet tema som går igjen i mye av Mistrals diktning. Både i oppveksten og senere i livet levde hun omgitt av kvinner, og i diktene hennes er kvinner ofte både motiv og aktører. I diktet «Andesfjellene» («Cordillera») er selve fjellkjeden en kvinne, en stolt og ubøyelig morsskikkelse som gjemmer mange folkeslag, dyrearter og landskap i skjørtefoldene sine. I andre dikt er det barnet, den forsmådde elskeren, den barnløse, eller den fremmede, utenlandske kvinnen, som snakker.
Som skrivende menneske og offentlig person etterlot Mistral seg en stor og variert samling skrifter, blant annet essays, artikler og korrespondentbrev, og en omfattende privat korrespondanse. Hun hadde et stort kontaktnett og brevvekslet med noen av Sør-Amerikas mest innflytelsesrike aktører innenfor kultur og politikk, blant andre hennes landsmann, poeten Pablo Neruda, og den argentinske redaktøren, mesenen og forfatteren Victoria Ocampo. I 2006 mottok Nasjonalbiblioteket i Chile en gave på over 40 000 dokumenter fra boet etter Mistral, som blant annet inneholdt brevvekslingen mellom Mistral og den amerikanske forfatteren Doris Dana. Brevene kaster lys over en ny side ved Mistral. De viser at vennskapsforholdet mellom de to kvinnene, som levde sammen de siste årene av Mistrals liv, faktisk var et intenst kjærlighetsforhold. Brevene, som utkom på spansk i 2009 og på engelsk i 2018, har endret ettertidens syn på Mistral og igangsatt flere nylesninger av hennes forfatterskap.
Mistral var en høyt elsket skikkelse i Chile, hvor mange gater, skoler og offentlige bygninger bærer hennes navn, og portrettet hennes kan finnes både på pengesedler og frimerker. I tillegg til å fremme Chiles renommé internasjonalt gjennom sitt arbeid for FN og som Nobelprisvinner, var hun folkekjær også av en annen grunn. Flere generasjoner chilenske skolebarn vokste opp med lesebøkene hennes, og hun skrev dessuten mange vuggesanger (rondas), som ble tonesatte og oppnådde en enorm utbredelse og popularitet i Chile. Den svenske poeten Hjalmar Gullberg oversatte flere av disse til svensk i samlingen Dikter fra 1946. I Norge har Mistral vært en relativt ukjent og lite lest forfatter. I 2003 kom den første gjendiktningen til norsk, ved Inger Elisabeth Hansen og Tove Bakke. I 2009 utkom så diktsamlingen Alle skulle bli dronning på nynorsk, med dikt fra Mistrals fire viktigste diktsamlinger Desolación (Fortvilelse), Ternura (Ømhet), Tala og Lagar.
Store norske leksikon
Kommentarer (1)
skrev Bjørnulf Aasen
I avsnittet Forfatterskap står det at Mistral tilbrakte "store deler av livet i eksil". Det er misvisende. Frivillig opphold og virksomhet utenfor hjemlandet er noe ganske annet enn eksil (landflyktighet, landsforvisning).
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.