Livet til Gabriela Mistral er en historie om en klassereise av de helt sjeldne. Den chilenske litteraturen på begynnelsen av 1900-tallet var overveiende mannlig, urban, borgerlig, og orientert mot Europa. Mistral var derfor en marginalisert skikkelse på mange fronter, både som kvinne fra fattige kår, og som mestis fra den rurale fjellbygda Valle de Elqui. Allikevel vant hun tidlig anerkjennelse som forfatter. Hun fikk publisert diktene sine i chilenske aviser, vant nasjonale diktkonkurranser og ga ut sin første store diktsamling Desolación (fortvilelse) i 1922.
Til tross for at Mistral var en svært privat person, er diktene hennes allikevel sterke vitner om livet hun levde. Kanskje nettopp fordi hun tilbrakte så store deler av livet utenfor hjemlandet ble Sør-Amerika, Chile og Andeskulturen med sine landskap, språk og myter, et helt sentralt tema i hennes forfatterskap. Dette er særlig synlig i diktsamlingen Tala (hogst) fra 1938. På dette tidspunktet hadde hun allerede bodd mange år i Europa, og i minnet ble hjemlandet rekonstruert; geografien og landskapene ble blandet med quechua-folkenes myter, og scener fra hennes egen barndom.
Diktet «Brødet» («Pan») gir et godt eksempel. Her blir lukten av et nybakt brød til lukten av hennes egen barndom, og setter igang en minnereise som går fra moren til Elqui-dalen, brød hun har spist i andre daler, mennesker hun har brutt brød med, og til slutt venner fra gamle dager som nå er døde. Det er både en idyll og en dyp melankoli vi møter i diktet. Som i mye av Mistrals diktning forøvrig, er språket enkelt og direkte, og ved hjelp av hverdagslige rekvisitter, i dette tilfellet et brød, klarer hun å trekke en linje til store og eksistensielle temaer som død, vennskap og ensomhet.
Kvinner er et annet tema som går igjen i mye av Mistrals diktning. Både i oppveksten og senere i livet levde hun omgitt av kvinner, og i diktene hennes er kvinner ofte både motiv og aktører. I diktet «Andesfjellene» («Cordillera») er selve fjellkjeden en kvinne, en stolt og ubøyelig morsskikkelse som gjemmer mange folkeslag, dyrearter og landskap i skjørtefoldene sine. I andre dikt er det barnet, den forsmådde elskeren, den barnløse, eller den fremmede, utenlandske kvinnen, som snakker.
Kommentarer (1)
skrev Bjørnulf Aasen
I avsnittet Forfatterskap står det at Mistral tilbrakte "store deler av livet i eksil". Det er misvisende. Frivillig opphold og virksomhet utenfor hjemlandet er noe ganske annet enn eksil (landflyktighet, landsforvisning).
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.