Venezuelas samtidshistorie

Da Chávez kom til makten lå den venezuelanske økonomien med brukket rygg som følge av internasjonale økonomiske konjunkturer, fallende oljepriser, korrupsjon og en feilslått økonomisk politikk. Politiske reformer og de historisk høye oljeprisen på 2000-tallet ga økonomien et stort løft.

I tråd med Chávez-regjeringens ambisjon om å reversere privatiseringen av nasjonale virksomheter gjort på 1980- og 1990-tallet, ble det foretatt en rekke statlige oppkjøp innen blant annet elkraft- og televirksomhet og utenlandske storbanker i Venezuela. Regjeringen tok også kontroll over det statlige oljeselskapet PDVSA i 2003, og reforhandlet avtaler med utenlandske oljeselskaper, deriblant Statoil.

Et kontroversielt tiltak var ekspropriering og redistribusjon av jord som lå brakk, samt tvunget oppkjøp av sentrale bedrifter innen tungindustrien. På landsbygda ble jorden overført til lokale småbønder, noe som vekket stor motstand fra mektige jordeiere og deres støttespillere.

I begynnelsen av sin regjeringstid fikk Chávez støtte også av deler av landets elite. Støtten tok slutt da han begynte å utfordre etablerte politiske og økonomiske maktstrukturer.

Høsten 2001 vedtok Chávez 49 lover som omregulerte blant annet landets olje- og gassvirksomhet, bankvesen, pensjonssystem og jord- og fiskeressurser. Motstand mot lovene var en viktig årsak til det mislykkede kuppet mot Chávez-regjeringen i april 2002, orkestrert av den politiske opposisjonen, deler av militæret, arbeidsgiverorganisasjonen FEDECAMARAS, den opposisjonstilknyttede fagforeningen CTV, og opposisjonelle aviser og tv-kanaler. Imidlertid mislykkes kuppet som følge av uenigheter i kuppalliansen rundt fordeling av maktposisjoner, motstand innad i militæret og store folkelige protester.

I desember 2002 organiserte opposisjonen og næringslivet en generalstreik, lockout og sabotasjeaksjon i oljeselskapet PDVSA. Målet var å tvinge frem regjeringens avgang. Også denne aksjonen mislykkes, men nasjonaløkonomien stoppet opp, og fattigdommen økte kraftig i månedene og året som fulgte.

Først på nyåret i 2003 fikk regjeringen PDVSA i gang igjen, og streiken rant ut i sanden. Flere tusen PDVSA-ansatte som hadde deltatt i aksjonen fikk sparken, og regjeringen tok kontroll over selskapet. Det mislykkede kuppet og aksjonen mot PDVSA styrket Chávez-regjeringen, samtidig som opposisjonen ble demoralisert og diskreditert.

I 2004 iverksatte opposisjonspartiene en grunnlovshjemlet folkeavstemning over om Chávez skulle få fortsette som president. Chávez gikk av med seieren med 59 prosent av stemmene i sin favør. Opposisjonens neste trekk var å boikotte valget til nasjonalforsamling i 2005, men resultatet var en nasjonalforsamling som utelukkende bestod av regjeringens støttespillere.

Gjennom hele Chávez' regjeringstid var opposisjonen preget av interne maktkamper og uenigheter rundt politiske strategier. I 2007 kom opposisjonelle studenter for alvor på banen i protest mot at den opposisjonelle tv-kanalen RCTV mistet kringkastingstillatelsen sin i Venezuela, og måtte flytte produksjonen og sende via satellitt fra USA. I løpet av de neste årene vokste studentbevegelser frem som den mest kraftfulle opposisjonen mot regjeringen.

Chávez ble jevnlig kritisert for å innskrenke ytringsfriheten i Venezuela, deriblant i forbindelse med stengingen av RCTV. Samtidig fikk grasrotmedia et stort oppsving i løpet av Chávez-perioden, og mediabildet fortsatte å være preget av opposisjonell, privateid media.

Godt hjulpet av historisk høye oljepriser satset Chávez-regjeringen mye ressurser på fattigdomsbekjempelse og reduksjon av sosioøkonomiske ulikheter. Sentrale tiltak var sosial boligbygging, pensjonsreformer og tilgang til universitetsutdannelse for bredere lag av folket. I 2003 ble en rekke sosiale programmer (misiones sociales) lansert, blant annet innen primærhelsetjeneste, matdistribusjon, utdannings- og arbeidstreningsprogrammer, og sport og kultur.

Sosiale bevegelser med røtter i de fattigste delene av befolkningen ble kraftig styrket under Chávez. Mange deltok i organiseringen av de sosiale programmene, og fra 2006 i nyopprettede statsfinansierte organer for lokalt drevne utviklings- og infrastrukturprosjekt, kalt kommuneråd (consejos comunales).

Gjennom Chávez-æraen ble det avholdt 15 valg og folkeavstemninger, deriblant over en ny grunnlov vedtatt i 1999 etter en omfattende prosess med folkelige konsultasjoner. Chávez vant presidentvalg fire ganger med stor margin i 1998, 2000 (den nye grunnloven av 1999 krevde at det ble skrevet ut nyvalg), 2006 og 2012.

Chávez-regjeringens eneste valgnederlag kom i 2007, da de tapte en folkeavstemning over grunnlovsendringer som innebar at presidenten kunne stille til valg et ubegrenset antall ganger. To år senere ble likevel grunnlovsendringen innført, og opposisjonen fryktet da at Chávez kunne bli sittende på livstid. Opposisjonen kom jevnlig med beskyldninger om valgfusk, men dette ble tilbakevist av internasjonale observatører, deriblant Carter-senteret.

Chávez var en sentral pådriver for å samle OPEC-landene for å sette tak på produksjonen og heve oljeprisene i 2000. Chávez var motstander av USAs globale maktposisjon, og kritiserte åpent den amerikanske invasjonen av Afghanistan i 2001. Dette forsuret kraftig forholdet mellom Venezuela og regjeringen til president George W. Bush.

Godt hjulpet av store oljeressurser, og i forsøk på å bygge opp en motmakt mot USAs innflytelse i Latin-Amerika, var Venezuela en pådriver for opprettelsen av en rekke allianser og samarbeidsavtaler mellom venstreorienterte regjeringer utover på 2000-tallet, deriblant ALBA (Bolivarian Alliance for the Peoples of Our America), Petrocaribe, Petrosur og samarbeidsavtaler innenfor helse og utdannelse.

Oljediplomatiet strakk seg også til USA, da Citgo, Venezuelas USA-baserte filial av oljeselskapet PDVSA, i 2005 leverte subsidiert olje til fattige innbyggere i Bronx, New York.

I 2003 inngikk Cuba og Venezuela en avtale som bragte 30 000 cubanske leger til Venezuela i bytte mot olje. I 2006 ble Venezuela tatt opp som fullverdig medlem i den søramerikanske frihandelsorganisasjonen Mercosur. Venezuela inngikk også en rekke samarbeidsavtaler utenfor Latin-Amerika, deriblant innenfor teknologi- og jordbruksutvikling, oljesalg og våpenkjøp, med land som Iran, Hviterussland og Russland.

Hugo Chávez døde 5. mars 2013 på militærsykehuset Fuerte Tiuna i Caracas av en uspesifisert type kreft i mageregionen. Han ble 58 år gammel.

Det er betydelig uenighet blant forskere og observatører over hvordan en kan karakterisere arven etter Chávez. Uenigheten bunner i hvilken utviklingstrekk en legger mest vekt på, tolkninger av den historiske og geopolitiske konteksten for Chávez sin regjeringstid, og tolkninger av konfliktdynamikken mellom regjeringen og opposisjonen.

Noen hovedtrekk kan fremheves. Chávez’ regjeringstid løftet frem den tidligere marginaliserte fattige og fargede delen av befolkningen, både økonomisk, politisk og sosialt. I 2013 lå den offisielle fattigdomsraten på 27,3 prosent, som var en nedgang fra 44 prosent da han vant valget i 1998.

I perioden 2003-2013 hadde Venezuela jevn økonomiske vekst, både i den oljebaserte- og ikke-oljebaserte delen av økonomien. Imidlertid kan mye av denne veksten tilskrives historisk høye oljepriser og dertil store statlige investeringer. Dårlig administrasjon av bedrifter overtatt av staten under Chávez bidro senere til en økonomisk krise etter at Maduro overtok.

Chávez' opprinnelige valgløfte i 1998 om å bekjempe korrupsjon, en av de underliggende årsakene til den nåværende krisen, ble heller ikke oppfylt. Samtidig mislykkes også forsøk på å reformere politi-, justis- og fengselssystemet, samt bekjempelse av de underliggende årsakene til kriminalitet. Her er korrupsjon, narkotikatrafikk med opphav i Colombia, og dyptgående sosioøkonomiske ulikheter sentrale faktorer.

Chávez-æraen medførte også en sentralisering av makt i presidentembetet, og et økende inntog av militære i politiske og økonomiske maktposisjoner. Dette hadde sine røtter i doktrinen om en sivil-militær allianse som stod sentralt i kretsen rundt Chávez-regjeringen, noe som også innebar en styrking og militarisering av heimevernsstyrken kalt den bolivarianske militsen (la milicia bolivariana).

De økonomiske nedgangstidene som startet på slutten av Chávez' presidentperiode eskalerte til full krise under Maduro. Årsakene var mange og sammensatte, og inkluderte lave oljepriser og svekket produksjonskapasitet, et feilslått valutakontrollsystem, korrupsjon, valutaspekulasjon og lav kredittverdighet. Landet har i økende grad hentet kapital fra Kina for å holde økonomien flytende.

Valutakontrollsystemet ble innført i 2003 for å hindre kapitalflukt i etterkant av sabotasjen mot PDVSA. Gjentatte reformforsøk de siste årene har mislykkes, samtidig som det har vært avdekket omfattende korrupsjon knyttet til systemet. I 2017 hadde Venezuela den høyeste inflasjonsraten i verden. Venezuela er svært importavhengig, og den økonomiske krisen har medført omfattende mangler på mat, medisiner og andre varer. Store deler av varehandelen foregår på svartebørsmarkedet, og er gjenstand for systematisk spekulasjon og korrupsjon.

Regjeringen har igangsatt tiltak for å skjerme den fattigste delen av befolkningen gjennom distribusjon av subsidierte matvarer, men systemet er utilstrekkelig og skjemmet av korrupsjon. Krisen har medført en bølge av migrasjon fra landet til byene, helsevesenet er i krise, og sentrale indikatorer som underernæring, spedbarnsdødelighet og mødredødelighet har gått kraftig opp. Regjeringen har imidlertid ikke publisert offentlige fattigdomsstatistikk siden 2013. Krisen har også medført økt kriminalitet, og i Small Arms Survey for 2017 figurerte Venezuela blant de fem landene i verden med høyest drapsrater.

Nytt valg til landets nasjonalforsamling (Asamblea Nacional) ble avholdt 6. desember 2015. Den daværende opposisjonskoalisjonen MUD (Mesa de la Unidad Democrática) vant 112 av 167 seter, noe som gav dem en «supermajoritet» med mer enn to tredjedelers flertall. Dette var opposisjonens første valgseier siden Chávez vant regjeringsmakt i 1998.

Etter valget hadde opposisjonen som uttalt mål å fjerne Maduro før presidentperiodens utløp. I begynnelsen av mai 2016 startet de innsamling av signaturer for å iverksette et tilbakekallingsvalg på Maduros embete, tilsvarende folkeavstemningen over Chávez i 2004. Landets valgkommisjon, CNE (Consejo Nacional Electoral), nektet imidlertid å godkjenne signaturenes validitet, noe som dro ut til en langvarig politisk tautrekking helt til valget ble suspendert av CNE i oktober 2016.

I etterkant av valget til nasjonalforsamling i 2015 dro anklager om valgfusk mot tre opposisjonsrepresentanter ut til en langvarig konflikt rundt hvorvidt nasjonalforsamlingen hadde juridisk beslutningsmakt. Dette toppet seg da Høyesterett i mars 2017 vedtok at nasjonalforsamlingen handlet i forakt for landets høyeste rettsinstans. Høyesterett annonserte at den midlertidig ville overta noen nasjonalforsamlings funksjoner, men gikk tilbake på avgjørelsen kort tid etterpå. Episoden bidro imidlertid til å utløse en bølge av protester og opptøyer fra april til juli 2017, da opposisjonen erklærte at de ville avholde gateprotester frem til det ble skrevet ut nyvalg på alle nivåer.

30. juli 2017, etter fire måneder med eskalerende konfliktnivå, ble det avholdt valg til grunnlovgivende forsamling på regjeringens initiativ. Regjeringen hevdet at dette kunne bidra til å dempe den politiske krisen, men de fleste observatører mente at initiativet var grunnlovsstridig. Opposisjonskoalisjonen MUD boikottet valget. Den grunnlovgivende forsamling ble gitt et bredt mandat og overtok flesteparten av den opposisjonsdominerte nasjonalforsamlingens funksjoner, som dermed ble politisk vingeklippet. For opposisjonen betydde det at strategien med å presse frem regjeringens avgang gjennom gateprotester hadde mislykkes, protestene døde ut, og det oppstod splittelser i MUD rundt hvorvidt de skulle delta i forestående valgprosesser.

I oktober 2017 ble det avholdt valg til delstatsguvernører; et valg som hadde blitt utsatt siden desember 2016. Regjeringskoalisjonen GPP (Gran Polo Patriótico) tok en overraskende seier, og vant i 18 av 23 delstater.

I desember 2017 ble det avholdt kommunevalg, der regjeringskoalisjonen vant i 308 av landets 335 kommuner. Flere av opposisjonspartiene avstod fra å delta i valget, og deltagelsen var på knappe 47 prosent. Valgprosessene i 2017 har vært skjemmet av avvik fra tidligere valgprosedyrer, politisk press på velgere fra regjeringens side, og anklager om valgfusk. Guvernør- og kommunevalgene har imidlertid fått godkjent-stempel fra tilstedeværende internasjonale valgobservatører.

20 mai 2018 ble det avholdt presidentvalg. Maduro vant valget med 67,8 prosent av stemmene. Valget har blitt sterkt kritisert, både av opposisjonen og internasjonalt. Hans hovedutfordrer var Henri Falcón, tidligere guvernør i delstaten Lara og leder for partiet Progressive Advance (Avanzada Progresista), som fikk 20,9 prosent av stemmene. Opposisjonskoalisjonen MUD deltok ikke i valget. Valgdeltagelsen var på bare 46 prosent.

I 2014 og 2017 førte store protester og opptøyer til en rekke dødsfall, og Maduro-regjeringen kom under sterkt press både nasjonalt og internasjonalt. Protestene var rettet mot vareknapphet, kriminalitet og statlig maktmisbruk, og demonstrantene og opposisjonen krevde Maduros avgang.

Samtidig hadde protestene en splittende effekt i befolkningen fordi de også jevnlig eskalerte til opptøyer som innbefattet lynsjinger og voldelige angrep på uskyldige forbipasserende, offentlige institusjoner, sykehus og offentlig transport. Meningsmålinger viste at flertallet av befolkningen motsatte seg voldelige protester som politisk strategi. Opposisjonelle studenter spilte en sentral rolle i protestene. I 2017 vokste det frem en opprørsbevegelse kalt «la Resistencia» (Motstanden) som ledet an i opptøyer og gatekamper med sikkerhetsstyrkene.

Opptøyene i 2014 varte fra februar til rundt slutten av mai, og medførte 43 dødsfall, mens opptøyene i 2017 varte fra april til juli og medførte over 125 dødsfall. I begge tilfeller var ofrene både demonstranter, regjeringstilhengere, tilfeldig forbipasserende og medlemmer av sikkerhetsstyrkene.

Maduro-regjeringen har i økende grad fått kritikk fra internasjonale organisasjoner og regjeringer for håndteringen av den økonomiske krisen, for menneskerettighetsbrudd og undertrykkelse av opposisjonen.

I kontrast til under venstrebølgen på 2000-tallet, da Venezuela hadde en ledende posisjon i regionen, er landet nå i økende grad politisk isolert. Dette er også knyttet til en politisk forskyving på det latinamerikanske kontinentet som helhet, der konservative regjeringer har konsolidert seg som en ledende maktfaktor.

I desember 2016 ble Venezuela suspendert fra den regionale handelsblokken Mercosur. Begrunnelsen var at landet ikke hadde oppfylt en rekke vilkår for handel som avtalen regulerer. Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) har under generalsekretær Luis Almagros ledelse inntatt en svært kritisk holdning til Maduro-regjeringen og markert støtte til opposisjonen. I mars 2017 trakk Venezuela seg fra OAS etter at Almagro mislyktes i å få flertall for et vedtak om å suspendere landet fra organisasjonen.

USA under president Donald Trump innførte en rekke sanksjoner mot Venezuela, både mot enkeltpersoner knyttet til regjeringen og mot sektorer av landets økonomi. Både Trump og daværende CIA-direktør Mike Pompeo uttrykte i løpet av 2017 at de arbeider for et regimeskifte i Venezuela. EU har også innført sanksjoner mot enkeltpersoner, samt et forbud mot våpensalg til landet. I desember 2017 ble den venezuelanske opposisjonen tildelt Sakharovs menneskerettighetspris av Europaparlamentet, til stor protest fra venstreblokken i parlamentet. Dette reflekterer Venezuelas kontroversielle posisjon i det internasjonale politiske landskapet.

23. januar 2019 erklærte presidenten for nasjonalforsamlingen, Juan Guaidó fra opposisjonspartiet Folkeviljen (Voluntad Popular), seg som landets rettmessige president. Dette med henvisning til at presidentvalget der Maduro ble gjenvalgt i 2018 av mange ble ansett som illegitimt. Hverken USA, Europaparlamentet eller Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) godkjente valgresultatet. Regjeringen og de internasjonale observatørene som var til stede fastholdt imidlertid at valget var legitimt.

I etterkant av Guaidó sitt utspill gikk Trump-administrasjonen tungt inn på opposisjonen sin side gjennom å utstede ytterligere unilaterale sanksjoner direkte rettet mot landets økonomi og oljesektor, og ved å holde åpen muligheten for militær intervensjon dersom Maduro ikke gikk av. En rekke land anerkjente Guaidó som landets president, mens Norge forholdt seg nøytral. I mai 2019 ble det kjent at Norge leder forsøk på forhandlinger mellom den venezuelanske regjeringen og opposisjonen. Disse forhandlingene brøt imidlertid sammen kort tid etter. I mars 2021 ble det kjent at Norge fasiliterte nye tilnærminger mellom partene, og i august 2021 ble forhandlingene gjenopptatt i Mexico.

I april 2020 ble et attentat- og kuppforsøk mot Maduro-regjeringen avverget av venezuelansk etterretning. Forsøket involverte det private amerikanske sikkerhetsselskapet Silvercorp og flere venezuelanske opposisjonspolitikere og militære. Opprullingen av saken impliserte Juan Guaidó i planleggingen, mens han på sin side hevdet at han trakk seg ut før planen ble konkretisert.

Til tross for et helsevesen med brukket rygg, hadde Venezuela relativt lave smitte- og dødstall sammenlignet med mange andre land som følge av Covid-19 pandemien i 2020. Det er imidlertid stor usikkerhet rundt de offisielle tallene.

I valget til nasjonalforsamling i desember 2020 vant regjeringsalliansepartiene, med regjeringspartiet PSUV i spissen, 69,32 prosent av stemmene. Valgdeltagelsen var på 30,5 prosent. I forkant av valget delte opposisjonen seg i to over spørsmålet om hvorvidt de skulle boikotte valget eller ikke. Deler av opposisjonen, deriblant Juan Guaidó, stilte derfor ikke til valg. Trump-administrasjonen presset også på for boikott.

I etterkant av valget trakk EU anerkjennelsen av Juan Guaidó som Venezuelas legitime president tilbake, siden han ikke lenger var valgt medlem av nasjonalforsamlingen. Donald Trumps etterfølger, Joe Biden, opprettholdt imidlertid USAs anerkjennelse av Guaidó og fortsatte de unilaterale økonomiske sanksjonene mot landet. I februar 2021 presenterte FNs spesialrapportør en rapport som fastslo at sanksjonene blant annet bryter med internasjonal rett, forverrer landets humanitære situasjon dramatisk og undergraver regjeringens handlingsrom for å håndtere koronapandemien. I august 2021 sendte 19 demokratiske representanter i Representantenes Hus et brev til Biden-administrasjonen med krav om at sanksjonene ble opphevet.