Venezuelas samtidshistorie

Hugo Chávez' valgseier i presidentvalget i 1998 representerte en ny æra i Venezuelas historie

Chávez var den første presidenten i postkolonial tid som ikke hadde tilknytning til tradisjonelle politiske og økonomiske maktsirkler. Gjennom hele 1980- og 1990-tallet hadde Venezuela vært preget av stor sosial og politisk uro, særlig knyttet til økende fattigdom og sosiale ulikheter, og av et politisk system som hadde mistet legitimitet blant store deler av befolkningen.

Men maktskiftet på toppen og større fokus på sosial utjevning og utvikling medførte ikke et lavere konfliktnivå; heller tvert imot. I de 15 årene Chávez var president frem til sin død i 2013, var Venezuela preget av kraftig politisk turbulens mellom tilhengerne og motstanderne av hans regjering, samtidig som Venezuela fikk en lederposisjon for den politiske venstrebølge som spredte seg over store deler av det latinamerikanske kontinentet.

Etter Chávez' død i 2013 vant hans utpekte etterfølger Nicolás Maduro nyvalget. Maduros presidentperiode har så langt vært preget av økonomiske problemer og vedvarende politiske konflikter. I valget til nasjonalforsamling i desember 2015 vant opposisjonen superflertall (2/3 flertall) og er dermed tilbake som en reell maktfaktor i venezuelansk politikk for første gang siden 1998.

Den tidligere generalen Hugo Rafael Chávez Frías vant presidentvalget i Venezuela i 1998. Som leder for den uavhengige alliansen Polo Patriótico fikk han 56,5 prosent av stemmene. Valgkampbudskapet hans var at landet trengte et nytt politisk lederskap, omfordeling av landets oljeressurser og en slutt på korrupsjon.

I juni 1999 ble det holdt valg til en grunnlovgivende forsamling. Landets daværende grunnlov var fra 1961. Valget gav delegater fra regjeringskoalisjonen Polo Patriótico flertall i den grunnlovgivende forsamlingen. Det ble også holdt folkelige konsultasjoner over hele landet. I desember 1999 ble den nye grunnloven, Constitución de la República Bolivariana de Venezuela, godkjent ved folkeavstemning.

Blant sentrale endringer i den nye grunnloven var en forlengelse av presidentperioden fra fem til seks år, omlegging fra en tokammers til en ettkammers nasjonalforsamling, styrking av den utøvende makt (presidenten), en rekke rettigheter til urbefolkningsgrupper, grunnlovfestet rett til helse, og endring av landets navn fra Republikken Venezuela til Den bolivarianske republikken Venezuela. 

I 2000 ble det skrevet ut nyvalg under den nye grunnloven. Chávez vant med 60 prosent av stemmene.

Inspirert av den venezuelanske frigjøringshelten Simón Bolívar fra uavhengighetskrigen mot spanjolene, ble den politiske prosessen Chávez satte i gang kalt Den bolivarianske revolusjonen eller Den bolivarianske prosessen. Senere skulle den også bli kalt sosialisme for det 21. århundret.

I desember 1999, få dager etter valget på ny grunnlov, skled store deler av den nordlige fjellsiden i delstaten Vargas, nær Caracas, ut i havet. Årsaken var jorderosjon som følge av byggeaktivitet i de bratte fjellsidene, blant annet uregulert ekspansjon av såkalte barrios (fattige bydeler), kombinert med usedvanlig langvarig og kraftig regn. Et ukjent antall mennesker ble skylt på havet og begravd i de enorme jordskredene. De høyeste estimatene er på 30 000 omkomne, de laveste på rundt 10 000.

Militæret og frivillige sivile ble satt inn for å redde de overlevende. Mange ble innkvartert i militærforlegninger. Vargas er i dag bygd opp igjen, men en kan fremdeles se spor etter tragedien.

Plan Bolivar-2000 er regnet som det første av regjeringens sosiale program. Dette omfattet rundt 40 000 soldater som ble sendt rundt i hele landet for å hjelpe til med vaksinasjon, reparasjon av boliger og infrastruktur, flytransport av fattige og syke fra utkantområder, samt matdistribusjon.

Den politiske hensikten var å forsøke å reparere forholdet mellom sivilbefolkningen og militæret i etterkant av militærets omfattende maktmisbruk i de foregående tiårene, og å oppfylle valgløftene om å hjelpe landets fattige. Det var omfattende korrupsjonsanklager mot programmet, men det fikk stor folkelig støtte. 

Deler av landets politiske og økonomiske elite hadde opprinnelig støttet Chávez da han kom til makten. Disse vendte ham imidlertid raskt ryggen da det ble klart at han mente alvor med valgløftene om å gjøre omfattende politiske og økonomiske endringer.

De første årene under Chávez' styre var landets økonomi i en kritisk forfatning som følge av Asia-krisen, det russiske gjeldsmoratoriet, kriser og krakk i Brasil og Argentina samt fallende oljepris. Til sammen førte dette til kursfall og kapitalflukt.

I 2001 falt Chávez' popularitet på meningsmålingene, samtidig som opposisjonen begynte å mobilisere mot regjeringen. Høsten 2001 kom Chávez med 49 lover som medførte omfattende omreguleringer blant annet i landets olje- og gassvirksomhet, bankvesen, pensjonssystem og jord- og fiskeressurser. Dette utløste kraftig motstand i opposisjonen, og det politiske spenningsnivået økte.

I desember 2001 arrangerte arbeidsgiverorganisasjonen FEDECAMARAS, i samarbeid med fagforeningen Confederación de Trabajadores de Venezuela (CTV, norsk: Den venezuelanske arbeiderføderasjonen) en generalstreik. CTV er en fagforening som er nært knyttet til partiet Acción Democrática (AD, norsk: Demokratisk aksjon).

I begynnelsen av april sparket Chávez styret for oljeselskapet PDVSA under en direktesending. Ryktene hadde på dette tidspunkt begynt å spre seg om at noe var i emning fra opposisjonens side. FEDECAMARAS og CTV, i samarbeid med private media som kjørte en åpen anti-regjeringslinje, annonserte en opposisjonsmarsj utenfor PDVSAs hovedkvarter i østlige Caracas 11. april 2002. Demonstrantene skulle opprinnelig marsjere til sentrum av byen, men ble i siste sekund omdirigert av de politiske lederne av marsjen til å gå mot presidentpalasset Miraflores. 

I området rundt presidentpalasset ble det skutt på opposisjonsdemonstrantene og Chávez' støttespillere som hadde samlet seg i området. Flere ble drept. Senere undersøkelser tyder på at skarpskyttere var utplassert på taket av et nærliggende hotell, trolig av aktører i opposisjon for å legitimere kuppet. De eksakte omstendighetene er imidlertid ikke avklart.

Senere samme dag ble Chávez oppsøkt av representanter for militæret. De truet med å bombe presidentpalasset dersom han ikke ble med dem. Han ble tatt til militærbasen Fuerte Tiuna i Caracas og senere flydd til øya La Orchila utenfor kysten.

12. april tok lederen av arbeidsgiverforeningen FEDECAMARAS, Pedro Carmona Estanga, seg selv i ed som president i presidentpalasset Miraflores. Samtidig oppløste hans nyutpekte statsadvokat, Daniel Romero, nasjonalforsamlingen, i tillegg til alle statlige organer; inkludert høyesterett, valgrådet og ombudsmannen. Han reverserte også de 49 dekretlovene som ble vedtatt høsten 2001 og endret landets navn tilbake til Republikken Venezuela. Til stede under denne seremonien var store deler av Venezuelas politiske, økonomiske og religiøse elite. Disse signerte et støttedokument til den nye kuppregjeringen kalt Carmona-dekretet.

Den 13. april begynte store grupper av Chávez' tilhengere å samle seg rundt presidentpalasset og basen Fuerte Tiuna i protest mot kuppet. Samtidig begynte den nyinnsatte kuppregjeringen å slå sprekker innad. Også innad i militæret var det mobilisering mot kuppet, samtidig som det begynte å bli offentlig kjent at Chávez var bortført. Til slutt mistet kuppregjeringen og deres allierte i militæret grepet om makten, og Chávez ble flydd tilbake til presidentpalasset Miraflores av lojale sivile og militære støttespillere på morgenen 14. april.  

I et forsøk på å dempe konfliktnivået og strekke ut en hånd til sine opponenter, annonserte Chávez et amnesti på straffeforfølgelse for de fleste som deltok i kuppet. Dette amnestiet omfattet imidlertid ikke blant andre Pedro Carmona Estanga, som rømte landet og levde i eksil i USA.

Amnestiet førte imidlertid ikke til politisk forsoning. I desember 2002 organiserte opposisjonen en generalstreik, lockout og sabotasjeaksjon i oljeselskapet PDVSA. Målet var å tvinge frem regjeringens avgang. Som et resultat av at oljeforsyningene ble kuttet, stoppet også produksjon og transport i landet opp. BNP stupte og fattigdommen økte kraftig i månedene og året som fulgte. Etter nyttår i 2003 fikk regjeringen PDVSA i gang igjen. I etterkant av dette fikk mange tusen PDVSA-arbeidere som deltok i aksjonen sparken, og regjeringen tok kontroll over selskapet.

Regjeringen kom styrket ut av kuppet og aksjonen mot PDVSA i 2002 og 2003. I 2003 ble de såkalte sosiale misjonene (misiones sociales) lansert, en rekke sosiale programmer rettet mot de fattigste. De mest sentrale av disse var primærhelsetjenesten Misión Barrio Adentro, utdanningsprogrammene Robinson 1 og 2, Ribas og Sucre, arbeidstreningsprogrammet Misión Vuelvan Caras, kulturprogrammet Misión Cultura og matdistribusjonsprogrammet Misión Mercal.

Sosiale bevegelser med røtter i de fattige delene av befolkningen ble kraftig styrket under Chávez' regjeringstid. Mange deltok aktivt i organiseringen av de sosiale programmene og andre aktivistorganer knyttet til bolig og infrastruktur på lokalplan.

I 2006 ble loven for kommunerådene (Ley de Consejos Comunales) vedtatt, noe som muliggjorde at nabolag både i rurale og urbane områder valgte representanter og konstituerte seg selv som et juridisk organ med rett til å planlegge og søke statlige midler til lokale utviklingsprosjekt. Det ble satt av store midler på stats- og kommunebudsjett for å finansiere disse organene. Til tross for rapporter om omfattende korrupsjon og mislighold av ressurser knyttet til denne reformen, bidro den også til omfattende oppgradering av levevilkår på mange områder.

I 2004 fikk opposisjonspartiene i tråd med en ny grunnlovshjemmel avholdt folkeavstemning over om Chávez skulle få fortsette som president den neste halve valgperioden; en folkeavstemning Chávez gikk seirende ut av.

Opposisjonen valgte å boikotte nasjonalforsamlingsvalget i 2005, noe som medførte at nasjonalforsamlingen utelukkende bestod av støttespillere til regjeringen.

Ved presidentvalget i 2006 vant Chávez med 63 prosent av stemmene mot opposisjonskandidaten Manuel Rosales, guvernør i den oljerike delstaten Maracaibo.  

I 2007 ble det holdt folkeavstemning over en rekke endringer i grunnloven, noen av dem foreslått av Chávez og andre medlemmer av nasjonalforsamlingen. Folkeavstemningen gikk i regjeringens disfavør med knapp margin.

I 2009 ble noen av disse endringene likevel vedtatt i en ny folkeavstemning. Den mest sentrale av disse var at en kunne stille til politisk valg et ubegrenset antall ganger, blant annet til presidentembetet. Dette ble kraftig kritisert av opposisjonen, som mente at reformen var et trekk for at Chávez kunne bli sittende på livstid. 

Under Chávez' regjeringstid ble det gjort en rekke sentrale reformer blant annet innen fiskerisektoren, jordbruk og industri. I tråd med regjeringens ambisjon om å reversere privatisering av nasjonale virksomheter gjort på 1980- og 1990-tallet, ble det foretatt en rekke statlige oppkjøp innen blant annet elkraft- og televirksomhet og utenlandske storbanker i Venezuela.

Et kontroversielt punkt var tvunget oppkjøp (ekspropriering) og redistribusjon av jord som lå brakk, samt tvunget oppkjøp av sentrale bedrifter innen tungindustrien. I rurale områder ble jorden overført til lokale småbønder, noe som vekket stor motstand fra mektige tradisjonelle jordeiere og deres nettverk. Over 170 småbønder og urbefolkningsrepresentanter har blitt drept i løpet av de siste 10–15 årene, ifølge lokale bondeorganisasjoner. De færreste av disse sakene er blitt oppklart, men en antar at det er bestillingsdrap som følge av jordrelaterte konflikter.

Etter at regjeringen sikret seg kontroll over det statlige oljeselskapet PDSVA etter 2003, ble oljeressursene bevisst brukt til å bygge opp Venezuelas og Chávez' posisjon i Latin-Amerika gjennom avtaler om billig olje til en lang rekke land – også i Europa og endog overfor fattige i USA.

Utover på 2000-tallet var landets økonomi i god vekst, arbeidsledigheten på vei ned, og den fattige halvdelen av befolkningen fikk stadig bedre levekår. Kort tid før Chávez' død i 2013 lå den offisielle fattigdomsraten på 27,3 prosent, som var en nedgang fra 44 prosent da han vant valget i 1998.

I 2006 ble Venezuela tatt opp som fullverdig medlem i den søramerikanske frihandelsorganisasjonen Mercosur. Samtidig formaliserte Chávez en treparts samarbeidsavtale med president Evo Morales i Bolivia og Fidel Castro på Cuba. Det ble også inngått samarbeidsavtaler, med oljesalg og våpenkjøp som hovedingredienser, med land som Iran, Hviterussland og Russland.

Chávez markerte seg med kraftig motstand mot USA under George W. Bushs styre og ble en konkurrent til Brasils mer moderate president Lula de Silva om lederrollen i et Latin-Amerika som i økende grad søker å frigjøre seg fra USAs dominans.

Chávez ble kritisert for å ha innskrenket ytringsfriheten og opposisjonens handlingsrom i Venezuela. Han ble også jevnlig kritisert for innblanding i valgkamper i andre latinamerikanske land.

I etterkant av kuppet i 2002 og tapet av folkeavstemningen over Chávez' embete i 2005, var opposisjonen kraftig demoralisert. Samtidig hadde de satt seg selv på den politiske sidelinja gjennom å trekke seg fra valget til nasjonalforsamlinga i 2005. Gjennom hele Chávez' regjeringstid var opposisjonen preget av interne uenigheter mellom de radikale og de mer moderate fraksjonene og stadige maktkamper mellom sentrale figurer.

I 2007 kom opposisjonelle studenter for alvor på banen i protester mot stengningen av den opposisjonelle tv-kanalen RCTV. Det statlige medieforvaltningsorganet CONATEL avslo å fornye kringkastingstillatelsen, noe som ble ansett som en hevnaksjon fra myndighetenes side fordi RCTV aktivt hadde vært med på å fremme kuppet i 2002. Kanalen ble derfor tvunget til å flytte produksjonen og sende via satellitt fra USA. Opposisjonelle studenter mobiliserte til forsvar for ytringsfriheten, og det ble arrangert omfattende protester i de større byene.

I løpet av de neste årene vokste studentbevegelser frem som den mest kraftfulle opposisjonen mot regjeringen. I 2008 ble utmerkelsen «The Milton Friedman Prize for Advancing Liberty» tildelt studentlederen Yon Goicoechea. Prisen blir delt ut av Cato-instituttet i USA, en høyrekonservativ tenketank.

Utenriksminister Nicolás Maduro var president Hugo Chávez (1998–2013) sin foretrukne etterfølger, og overtok som fungerende president etter Chávez' død 5. mars 2013.

Ved nyvalget 14. april 2013 vant Maduro over motkandidaten, høyreorienterte Henrique Capriles Radonski fra partiet Primero Justicia med 50,61 mot 49,39 prosent av stemmene.

Maduros første år i presidentembetet var preget av en rekke utfordringer. Han ble omtalt som mindre karismatisk og med mindre gjennomføringskraft enn sin forgjenger. Maduro tok over et Venezuela med en av verdens høyeste inflasjonsrater, varemangel og høy kriminalitet. Økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon var på vei ned etter betydelig fremgang mellom 2003 og 2013.

Misnøyen med hans regjering blusset for alvor opp i februar 2014 da studentledede protester i vestlige Venezuela spredte seg til hovedstaden. Disse protestene utviklet seg etter kort tid til kraftige opptøyer i sentrumskjernen og middelklassebydeler, samtidig som de høyreradikale opposisjonspolitikerne Maria Corina Machado (uavhengig) og Leopoldo López (Folkets Vilje/Voluntad Popular) under slagordet La salida (med den ambivalente betydningen avgangen/løsningen) oppfordret til å fortsette demonstrasjonene. Dette ble av den venezuelanske befolkningen og av mange observatører med kjennskap til politisk diskurs i Venezuela tolket som en oppfordring til å demonstrere helt til Maduro hadde gått av. 

Opptøyene førte til omfattende gatekamper mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker, omfattende hærverk på offentlig eiendom, og mange tilfeller av angrep på sivile. Til sammen 43 mennesker døde som følge av opptøyene i løpet av de to månedene de varte. Drøyt halvparten var opposisjonelle demonstranter, og resten var medlemmer av sikkerhetstyrkene, regjeringstilhengere eller tilfeldig forbipasserende.

I kjølvannet av opptøyene ble flere medlemmer av sikkerhetsstyrken arrestert, og satt under etterforskning for unødig maktbruk.

Leopoldo López, som er utdannet jurist fra Harvard og kommer fra en av de rikeste familiene i Venezuela (Mendoza-familien), ble arrestert i februar 2014 og anklaget for å ha organisert og oppfordret til voldelige opptøyer med det formål å få regjeringen fjernet. I september 2015 ble López dømt til fengsel i 13 år og ni måneder etter en langvarig rettssak som involverte over 70 vitnemål.

Lopez' forsvarer har uttalt at de vil anke dommen. Hans støttespillere i både inn- og utland hevder at han er en politisk samvittighetsfange, mens andre observatører mener at López er skyldig i anklagene mot ham. Amnesty International og Human Rights Watch har uttalt seg kritisk om rettsprosessen.

I juli 2017 ble Lopez overført fra fengsel til husarrest, angivelig på grunn av helseproblemer. 1 august, dagen etter valget til grunnlovgivende forsamling, ble han hentet fra husarrest og tatt inn til avhør av etterretningstjenesten SEBIN. Dette ble grunngitt med at han hadde brutt vilkårene for husarrest ved å publisere en video der han oppfordret til videre gatedemonstrasjoner. López ble tilbakeført til husarrest få dager senere.  

I august 2015 stengte Venezuela grenseovergangene til Colombia og erklærte 60 dagers unntakstilstand i flere tilgrensende kommuner. Samtidig ble rundt 1000 uidentifiserte colombianere bosatt langs grensen deportert fra Venezuela. Operasjonen var en del av regjeringens sikkerhetskampanje «Operación Liberación del Pueblo» (Operasjon Frigjøring av Folket).

Bakgrunnen for dette var rapporter over lengre tid om økt nærvær av colombianske paramilitære i de venezuelanske grensestatene Tachira og Zulia, samt den omfattende organiserte smuglingen av venezuelanske varer over grensen til Colombia. Regjeringen har tidligere estimert at rundt 40 prosent av venezuelanske mat- og forbruksvarer blir smuglet ut av landet; en svært lukrativ handel på grunn av differansen mellom den offisielle og uoffisielle (svartebørsbaserte) vekslingskursen på venezuelanske bolívar

Deportasjonen og grensestengningen utløste en diplomatisk konflikt mellom Colombia og Venezuela.

Det bor rundt fem millioner colombianere i Venezuela, mange av dem med venezuelansk statsborgerskap. De utgjør dermed om lag 15 prosent av den venezuelanske befolkningen og er den største gruppen av immigranter til landet. Mange er registrert som flyktninger fra den langvarige væpnede konflikten i Colombia. 

I løpet av august 2016 ble grensene åpnet igjen for kortere perioder. Det har over lengre tid pågått en dialog mellom Venezuela og Colombia blant annet om økt militært samarbeid på begge sider av grensen, og muligheten for å utstede en spesiell type ID-kort for borgere som bor langs, og jevnlig passerer, grensen.

Nytt valg til landets nasjonalforsamling (Asamblea Nacional) ble avholdt 6. desember 2015. Det knyttet seg stor spenning til valget i forkant, og de fleste meningsmålinger tydet på at opposisjonen i landet hadde mulighet til en reell politisk seier for første gang siden Chávez først vant regjeringsmakt i 1998.

Valgdeltagelsen var på 74 prosent. Det endelige utfallet gav opposisjonen 112 av 167 seter, inkludert de tre setene reservert for urbefolkningsrepresentanter. Regjeringskoalisjonen fikk 55 seter. Dette ga opposisjonen en «supermajoritet» med mer enn 2/3 flertall. Dette gir dem blant annet mulighet til å fjerne ministre og viseministre, fjerne lagmenn i høyesterett, tilbakekalle konstitusjonelle lover og å kalle sammen en grunnlovsskrivende forsamling for å endre grunnloven. 

President Nicolás Maduro erkjente umiddelbart valgnederlaget.

I januar 2016 ba Høyesterett om at valgresultatet fra delstaten Amazonas skulle undersøkes og at de fire kandidatene – tre fra opposisjonen og én fra regjeringskoalisjonen – ikke lovlig kunne ta sine plasser i nasjonalforsamlingen. Bakgrunnen for dette er at regjeringskoalisjonen har lagt frem det de mener er bevis på valgfusk organisert av den opposisjonelle delstatsguvernøren Liborio Guarulla, inkludert både kjøp av stemmer, manipulasjon av valgmateriale og stemmer avgitt av døde personer. Amazonas er Venezuelas minste stat med i underkant av 180 000 innbyggere.

MUD bestridte Høyesterett sin avgjørelse og mente at Høyesterett handler på regjeringens ordre. Frafallet av tre opposisjonelle representanter innebærer i praksis at opposisjonen ikke har 2/3 flertall.

Henry Ramos Allup, leder for opposisjonspartiet Acción Democrática og ny leder for nasjonalforsamlingen, tok opprinnelig representantene fra Amazonas i ed til tross for innsigelser fra Høyesterett. I midten av februar valgte representantene å trekke seg mens etterforskningen pågikk. I juli 2016 ble de tre representantene likevel tatt i ed mot Høyesteretts avgjørelse.

I januar 2016 utstedte regjeringen et dekret som gav dem omfattende utvidede fullmakter i forhold til økonomisk politikk med henvisning til den kritiske økonomiske situasjonen i landet. Nasjonalforsamlingens forsøk på å stanse dekretet ble stoppet av Høyesterett. Dekretet, som er gyldig i 60 dager om gangen, har siden blitt fornyet fem ganger, sist i november 2016.

I slutten av mars 2016 vedtok den opposisjonsdominerte nasjonalforsamlingen den lenge annonserte amnestiloven kalt «prosjekt amnestilov og nasjonal forsoning» (Proyecto de Ley de Amnistía y Reconciliación Nacional).

Loven stipulerer at en rekke kriminelle handlinger begått siden 1. januar 1999, da Hugo Chávez formelt tiltrådte som president, og frem til i dag omfattes av amnestiet, såfremt de er begått med et politisk formål. Dette inkluderer blant annet voldelige handlinger, skade og hærverk på offentlig transport, tjenester og eiendom, mindre skader på tredjeperson, ulovlig import og oppbevaring av eksplosiver og brennbart materiale, militære konspirasjoner og lekkasje av militære hemmeligheter, forræderi mot fedrelandet, bruk av mindreårige i ulovlige handlinger og ulovlig bæring av våpen, i tillegg til en rekke andre punkter. 

Lovforslaget lister opp en rekke politiske protester mot regjeringen, inkludert kuppforsøket mot Hugo Chávez' regjering i 2002 og opptøyene i 2014, som spesifikt omfattes av amnestiet. Lovforslaget omfatter også et amnesti for personer dømt for korrupsjon i tilfeller der en kan trekke de offentlige institusjonene sin upartiskhet i tvil.

Lovforslaget har vakt stor motstand blant tilhengere av regjeringen og kritikere av opposisjonen, som mener at lovforslaget i praksis frikjenner nær sagt alle handlinger definert som lovstridige jamfør venezuelansk lov som har blitt begått av opposisjonsfigurer og deres støttespillere de siste 16 årene. Opposisjonen på sin side mener at lovforslaget er egnet til å skape en ny start for landet, og for å yte rettferd mot personene de anser har blitt urettferdig straffeforfulgt under Hugo Chávez' og Nicolás Maduros regjeringer. 

Nicolás Maduro la ned veto mot forslaget etter at det ble godkjent i nasjonalforsamlingen, og sendte det videre til Høyesterett. 11. april 2016 erklærte Høyesterett lovforslaget som grunnlovsstridig.

Opposisjonsblokken i nasjonalforsamlingen arbeider med et lovforslag for reformering av Høyesterett som vil utvide antall høyesterettsdommere fra syv til 15 medlemmer. Høyesterettsdommere utpekes av nasjonalforsamlingen.

I april 2016 ble Venezuela rammet av uvanlig lav vannføring i landets strømgenererende vannreservoar, etter tre år med lite regn. Ifølge myndighetene er dette den mest omfattende tørken landet har opplevd på 47 år. 70 prosent av landets strømproduksjon kommer fra Guridammen i delstaten Bolivar. Myndighetene har innført en rekke tiltak for energisparing, blant annet strømrasjoneringer, pålegg om at private bedrifter må generere deler av sin egen strøm selv, og innføring av firedagers arbeidsuke i offentlig sektor.

Den venezuelanske grunnloven av 1999 åpner opp for muligheten til å holde tilbakekallingsvalg på presidentembetet halvveis i presidentperioden (som er seks år). For å starte prosessen mot å avholde et tilbakekallingsvalg må én prosent av registrerte velgere først signere i favør av dette.

I begynnelsen av mai 2016 overleverte opposisjonsblokken MUD 1,85 millioner signaturer til det nasjonale valgrådet (CNE). CNE erklærte imidlertid at det var et betydelig antall ugyldige signaturer i listene, blant annet fra mindreårige og avdøde personer. I løpet av juni og juli ble listene validert. 1. august 2016 erklærte CNE at MUD hadde samlet inn et tilstrekkelig antall stemmer til at prosessen frem mot et tilbakekallingsvalg kunne fortsette. Totalt ble 1 257 759 signaturer validert.

Fase to av tilbakekallingsprosessen innebærer at 20 prosent av velgerne, det vil si 3,9 millioner personer, må signere på at de ønsker at tilbakekallingsvalget blir avholdt. Dersom disse stemmene også blir verifisert og godkjent av CNE, skal en folkeavstemning over presidentembetet avholdes innen 90 dager. For at embetet skal avsluttes, må en større andel velgere enn de som opprinnelig stemte for Nicolás Maduro stemme mot ham. Nicolás Maduro ble valgt med 7 587 579 stemmer i april 2013.

Loven stipulerer at dersom presidentembetet blir tilbakekalt, skal det skrives ut nyvalg så fremt valget blir holdt før det femte året av presidentembetet begynner. Men ifølge grunnloven skal visepresidenten ta over presidentembetet og sitte ut perioden dersom tilbakekallingsvalget finner sted, og presidenten taper, etter det fjerde året av presidentperioden. Maduros presidentperiode går ut i 2019.

I slutten av september 2016 annonserte CNE planene for de neste stegene mot et eventuelt tilbakekallingsvalg, og at det ikke ville være mulig å avholde tilbakekallingsvalg før tidligst i første halvdel av 2017. I praksis betydde det at dersom Maduro tapte valget, ville visepresidenten ta over ut presidentperioden. Opposisjonen erklærte at denne avgjørelsen representerte en krenkelse av grunnloven, og annonserte flere demonstrasjoner. Et kontroversielt punkt i CNEs avgjørelse var at opposisjonen ville måtte ha samlet inn 20 prosent av stemmene i hver delstat for å ta prosessen videre. Disse stemmene skulle samles inn i tidsrommet 26.–28. oktober 2016, men kort tid før dette suspenderte CNE den videre prosessen med tilbakekallingsvalget (se avsnittet «Tilbakekallingsvalg foreløpig suspendert» under).  

Ifølge en meningsmåling utført av Reuters i mai 2016 ville nesten 2/3 av velgerne stemt for at Maduros mandat skal avsluttes.

Det var stor politisk strid om fremdriften av prosessen rundt tilbakekallingsvalget. Opposisjonen anklaget CNE for å dra ut prosessen for å hindre at valget blir avholdt innen det fjerde året er omme. Regjeringen på sin side fastholdt at MUD bevisst ventet til mai 2016 med å samle inn underskrifter i den hensikt å fremprovosere en politisk konflikt. CNE på sin side fastholdt at de følger de prosedyrer og prosesser som er pålagt dem ifølge loven. 

Striden rundt tilbakekallingsvalget har også blitt tatt inn i regionale fora. I august 2016 la 15 av medlemslandene i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) frem en uttalelse om at tilbakekallingsvalget i Venezuela burde bli avholdt i løpet av 2016. OAS har under den tidligere uruguayanske utenriksministeren Luis Almagros ledelse som generalsekretær inntatt en svært kritisk holdning til Venezuela. Almagros støtte til opposisjonen har vakt sterk kritikk fra Maduro-regjeringen og dens støttespillere.  

I slutten av august 2016 annonserte MUD at de ville arrangere en stor protestmarsj 1. september for å legge press på regjeringen og CNE for å fremskynde tilbakekallingsvalget til å bli avholdt i løpet av 2016. Marsjen ble kalt «la Toma de Caracas» (Overtagelsen av Caracas). I forkant av denne marsjen var det stor uro i Venezuela over hvorvidt den ville utvikle seg til voldelige og dødelige opptøyer på lik linje med studentdemonstrasjonene i 2014. Det var også frykt blant regjeringen og dens tilhengere for at marsjen ville være foranledning til et kuppforsøk etter samme mønster som kuppet mot Chávez i 2002.

I forkant av demonstrasjonen hevdet regjeringen at de hadde kjennskap til at de radikale sektorene av opposisjonen planla å bevisst fremprovosere voldelige konfrontasjoner og sammenstøt. De arresterte blant annet to personer som angivelig var i besittelse av falske militæruniformer og et stort omfang våpen. Den radikale opposisjonslederen Yon Goicoechea, som i 2008 ble tildelt Milton Friedman-prisen av den høyreorienterte tenketanken Cato Institute i USA, ble også arrestert, angivelig i besittelse av lunter til eksplosiver. Andre opposisjonsfigurer ble også anklaget for å planlegge terrorisme og sabotasje.

MUD på sin side mente at regjeringen trappet opp nivået av politisk forfølgelse, og at de kriminaliserte og militariserte en protestmarsj som utelukkende hadde fredelige hensikter. I forkant av protestene hadde militæret kontrollert enkelte innfartsårer til hovedstaden, og det ble erklært forbud mot private fly og droner i luftrommet over Caracas.

Samtidig som opposisjonen avholdt sin marsj, ble det gjennomført en demonstrasjon til støtte for regjeringen der president Maduro talte. Til tross for den spente stemningen i forkant av arrangementene, ble begge demonstrasjonene fredelig avviklet, med unntak av noen mindre konfrontasjoner mellom små grupper opposisjonsdemonstranter og sikkerhetspersonell senere på dagen.

MUD annonserte i etterkant av marsjen at de ville arrangere nye demonstrasjoner 7. og 14. september for å fortsette å presse frem en dato for tilbakekallingsvalg i løpet av 2016. Demonstrasjonene, som ble avholdt utenfor lokalene til det Nasjonale Valgrådet (CNE) over store deler av landet, gikk fredelig for seg. CNE hadde imidlertid stengt lokalene flere steder for å ivareta de ansattes sikkerhet. 

I oktober 2016 erklærte CNE at delstats- og kommunevalget som normalt sett skulle blitt arrangert i desember 2016, ville bli utsatt til henholdsvis april og august 2017. I mai 2017 annonserte CNE at valgene skal bli avholdt i desember 2017.

22. september 2016 erklærte CNE at signaturer for fase to av tilbakekallingsprosessen ville bli samlet inn i tidsrommet 26.–28. oktober. 20. oktober erklærte CNE imidlertid at prosessen var foreløpig suspendert grunnet mistanke om juks i fire delstater under første runde av signaturinnsamlingen i mai. Det var delstatsdomstolene i Aragua, Bolivar, Carabobo og Monagas som først krevde en stopp i prosessen grunnet anklager om at listene inneholdt signaturer fra blant annet døde, ikke-eksisterende og mindreårige personer. Delstatenes krav ble så validert av Høyesterett. CNEs avgjørelse utløste umiddelbart store protester fra opposisjonskoalisjonen MUD, og det kom til gatedemonstrasjoner i store deler av landet; én politimann ble drept i delstaten Miranda.

I midten av september 2016 ble det kjent at Pave Frans 1 hadde sagt ja til at Vatikanet skal delta som mekler i samtaler mellom Maduro-regjeringen og opposisjonen, sammen med de tidligere presidentene José Luis Rodríguez Zapatero (Spania), Martín Torrijo (Panamá) og Leonel Fernández (Den dominikanske republikk). Dialoginitiativet er arrangert av UNASUR (Unionen av søramerikanske nasjoner).

Første samtale ble avholdt 30. oktober 2016. I etterkant av CNEs suspendering av andre runde av signaturinnsamling for tilbakekallingsvalget, var landet preget av et høyt politisk konfliktnivå, og det var stor usikkerhet rundt hvorvidt MUD ville delta i samtalene. De valgte til slutt å delta til tross for stor intern uenighet i koalisjonen. 

Det var også stor uro knyttet til at nasjonalforsamlingen avholdt en ekstraordinær sesjon 23. oktober der de annonserte at de ville igangsette en riksrettssak mot president Nicolás Maduro. Senere same dag tok en gruppe regjeringstilhengere seg inn i nasjonalforsamlingen i protest. Regjeringen og Høyesterett erklærte at det ikke var konstitusjonell dekning for riksrettssak mot presidenten. 

Samme uke annonserte MUD også at det skulle avholdes en stor opposisjonsmarsj mot presidentpalasset Miraflores 3. november. Dette skapte en spent stemning og demonstrasjoner i Caracas til støtte for regjeringen. Forrige opposisjonsmarsj mot presidentpalasset skjedde i sammenheng med kuppet mot Chávez 11. april 2002, og mange fryktet at en slik marsj kunne ende svært voldelig.

Etter det innledende dialogmøtet 30. oktober kansellerte MUD den annonserte opposisjonsmarsjen og oppstarten av en riksrettsprosess mot Maduro. Som en del av avtalen ble også fire politiske aktivister, som var anklaget for å delta i eller planlegge voldelig opptøyer, løslatt. Senere ble også flere av de som opposisjonen regner som politiske fanger løslatt, blant andre tidligere guvernør og presidentkandidat Manuel Rosales, som satt i husarrest mens han avventet rettssak for korrupsjonsanklager.

12. november 2016 annonserte Vatikanets utsending, erkebiskop Claudio María Celli at opposisjonen og regjeringen hadde blitt enige om en fempunktsavtale for å fortsette dialogrundene. Dette inkluderte en avtale om å samarbeide for å stoppe alle former for sabotasje, angrep på, og boikott av den venezuelanske økonomien, og å styrke samarbeidet mellom privat og offentlig sektor for å sikre tilgang til og distribusjon av varer, særlig knyttet til mat og medisiner.

Avtalen inneholdt også et punkt om at kompetente myndigheter snarest skulle avklare saken om de tre opposisjonsmedlemmene av nasjonalforsamlingen fra delstaten Amazonas som var formelt suspendert grunnet mistanke om valgjuks under valget i desember 2015, og at representantene skulle trekke seg i påvente av en avklaring. Dette ble imidlertid ikke gjennomført.  

Opposisjonen og regjeringen avtalte også at de ville nominere to felles kandidater til CNE for å erstatte to av de nåværende medlemmene som avslutter sin periode i desember 2016. Videre la de frem en felles erklæring om territoriell hevd over grenseområdet Essequibo, som landet har en pågående konflikt over med nabolandet Guyana.  

Det fjerde punktet i avtalen var en offisiell felles erklæring titulert «Å leve sammen i fred» (Convivir en Paz). Det femte punktet var en avtale om å inkorporere medlemmer av sivilsamfunnet og en delstatsguvernør fra hvert parti i dialogrundene. Det skulle også opprettes en kommisjon som skal overse at fempunktsavtalen blir overholdt, ledet av den spanske ex-presidenten José Luis Rodríguez Zapatero. 

Avtalen inneholdt ingen referanser til tilbakekallingsvalget eller nyvalg.

Dialogavtalen skapte umiddelbart store konflikter innad i opposisjonskoalisjonen MUD, som er splittet mellom radikale og mer moderate fraksjoner. Bare tre av de fire største partiene i MUD –Primero Justicia, Acción Democrática, og Un Nuevo Tiempo – signerte avtalen. Det fjerde partiet, Voluntad Popular, ledet av Leopoldo López som er fengslet og dømt på anklager om å ha orkestrert opptøyene i 2014 som førte til 43 dødsfall, valgte å opprettholde sin boikott av dialoginitiativet. I en erklæring oppfordret partiet til vedvarende gatedemonstrasjoner for å fortsette å presse frem et regjeringsskifte og en riksrettssak mot Nicolás Maduro. En gruppering av 14 andre opposisjonelle småpartier, som sammen med Voluntad Popular er kjent som G15, erklærte også sin motstand mot avtalen. 

I midten av desember annonserte MUD at de ville avbryte dialogen med regjeringen fordi de mente at flere av kravene de hadde stilt ikke hadde blitt oppfylt. Partene møtte imidlertid til samtale med meklerne hver for seg. Neste dialogmøte var opprinnelig planlagt til midten av januar 2017, men disse kom aldri i gang igjen.

Få dager senere erklærte den opposisjonskontrollerte nasjonalforsamlingen at de ville gjenoppta prosessen med å stille president Nicolás Maduro for riksrett. Regjeringen fastholdt at det ikke finnes grunnlag for dette i grunnloven og at utspillet var å regne som et kuppforsøk.  

2. desember 2016 ble Venezuela suspendert fra den regionale handelsblokken Mercosur. Begrunnelsen var at landet ikke hadde oppfylt en rekke vilkår for handel som avtalen regulerer. Venezuelas utenriksminister Delcy Rodríguez kalte suspensjonen et kupp innad i alliansen, utført av de høyreorienterte medlemslandene Paraguay, Argentina og Brasil. Disse landene blir ofte referert til som «trippelalliansen». Venezuela har annonsert at de ønsker å aktivere Olivos-protokollen, som er en konfliktløsningsmekanisme nedfelt i Mercosur-avtalen.

I begynnelsen av desember 2016 annonserte regjeringen at de nåværende pengevalørene til landets valuta bolívar skulle erstattes med høyere valører. Hensikten var å redusere inflasjon og gjøre pengetransaksjoner enklere. De nye pengeenhetene skulle sirkulere parallelt med de gamle.

Få dager senere annonserte imidlertid Maduro også at landets høyeste seddelenhet, 100 bolívares, blir gjort verdiløs innen kort tid. Årsaken skal være at 100-bolívarsedler blir brukt til valutaspekulasjon i Colombia, der de selges til uregulerte vekslingsrater i grensebyene mellom Venezuela og Colombia, veksles inn i colombianske pesos til den offisielle vekslingsraten til den colombianske sentralbanken, omgjøres til dollar, og sirkuleres tilbake til Venezuela der dollaren selges på svartebørsmarkedet. Den venezuelanske regjeringen hevdet at dette skjer i så stort og organisert omfang at det reduserer sirkulasjonen av pengesedler i den venezuelanske økonomien og driver opp inflasjonen ytterligere. Grensen mellom Colombia og Venezuela ble midlertidig stengt da avgjørelsen ble annonsert.

Avgjørelsen utløse protester og konfrontasjoner enkelte steder i landet, og det ble dannet lange køer da folk strømmet til bankene for å veksle inn 100-bolívarsedler. Disse skulle etter planen bli gjort verdiløse i januar 2017, men per mai 2017 er sedlene fortsatt i sirkulasjon.

I februar 2016 utstedte Maduro-regjeringen et dekret (Dekret nummer 2248) om dannelsen av et mega-gruveprosjekt kalt Arco Minero del Orinoco. Området som er regulert til gruvedrift strekker seg over delstatene Bolívar, Delta Amacuro og Amazonas, og dekker nesten 112 000 kvadratkilometer. Dette tilsvarer 12 prosent av landets territorium. Området antas å ha store forekomster av blant annet gull, diamanter, jern og kobber. Prosjektet skal utvikles gjennom samarbeid mellom statlige venezuelanske selskaper og utenlandske gruveselskaper. Venezuela skal ha majoritetsandeler i alle avtalene.

Prosjektet har blitt møtt med store protester fra sosiale bevegelser, miljøvernere, urbefolkningsgrupper og mange fremstående tidligere politiske allierte. I juli 2016 leverte en gruppe aktivister, blant andre den tidligere miljøvernministeren Ana Elisa Osorio fra Chávez sin andre regjering, og grunnlovsjuristen og medlem av den grunnlovsskrivende forsamlingen i 1999, Freddy Gutiérrez, en begjæring til domstolene om at dekretet skulle bli erklært grunnlovsstridig. De hevdet blant annet at det brøt med grunnlovfestede sosiale og kulturelle rettigheter, og at utenlandske selskapers tilgang til landets naturressurser stred med prinsippene om nasjonal suverenitet slik det er formulert i grunnloven.

Domstolene aksepterte at begjæringen kunne bli ført for retten. Imidlertid erklærte Maduro-regjeringen i august 2016 at oppstarten av Orinoco-prosjektet vil gå som planlagt. En av de største aktørene i prosjektet er det canadiske gruveselskapet Gold Reserves. Disse ble utestengt fra et påbegynt prosjekt i Venezuela i 2009, under den daværende Chávez-regjeringen, på grunn av miljøproblemer knyttet til deres drift. Siden har selskapet rettet erstatningssøksmål mot Venezuela i Verdensbankens tvistedomstol. Det er kjent at en av avtalepunktene mellom Maduro-regjeringen og Gold Reserves er at disse frafaller søksmålet, samt at Venezuela betaler deler av erstatningskravet som har blitt fremmet. En rekke andre utenlandske selskaper, blant annet kinesiske aktører, har også signert intensjonsavtaler om å delta i Orinoco-prosjektet.

Maduro-regjeringen hevder at prosjektet er en del av en nasjonal strategiplan for å diversifisere landets økonomi bort fra oljeutvinning, og for å sikre landet bedre tilgang til sårt tiltrengt utenlandsk valuta. Samtidig har de også erklært at sosiale og miljømessige hensyn vil bli ivaretatt i utførelsen av prosjektet.

I mars 2017 ble Henrique Capriles Radonski, guvernør i delstaten Miranda for partiet Justice First (Primera Justicia), fratatt retten til å stille til valg de neste 15 årene. Capriles stilte som presidentkandidat for opposisjonen mot Hugo Chávez i 2012 og Nicholas Maduro i 2013, og var også annonsert som mulig presidentkandidat i neste presidentvalg. Det var landets riksadvokat som avga kjennelsen, og som årsak ble det oppgitt at Capriles skal ha gjort seg skyldig i korrupsjon gjennom sitt virke som guvernør. Capriles anket kjennelsen.

I slutten av mars 2016 annonserte landets Høyesterett at de ville ta midlertidig over noen av funksjonene til landets nasjonalforsamling. Høyesteretts grunngiving var at nasjonalforsamlingen fremdeles ikke hadde annullert innsettelsen av de tre opposisjonsrepresentantene fra delstaten Amazonas som var under etterforskning for valgfusk, og at nasjonalforsamlingen dermed handlet i forakt for landets høyeste rettsinstans.

De tre opposisjonsrepresentantene ble tatt i ed i juli 2016 mot Høyesteretts avgjørelse om at innsettelsen var ugyldig så lenge korrupsjonsetterforskningen pågikk. En fjerde representant fra regjeringspartiet som også var under korrupsjonsetterforskning ble ikke tatt i ed.

Høyesteretts ordre utløste sterke reaksjoner både fra opposisjonen og lederen for Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Luis Almagro. Også Venezuelas regjering uttalte seg kritisk. Noen dager senere trakk Høyesterett avgjørelsen tilbake.

I etterkant av kontroversen rundt Høyesteretts avgjørelse og kontra-avgjørelse erklærte opposisjonen at de ville gjennomføre gatedemonstrasjoner frem til regjeringen gikk med på å skrive ut umiddelbare nyvalg, også for presidentembetet. Presidentvalg skal ifølge grunnloven avvikles i 2018.

Mens mange av demonstrasjonene har vært av fredelig karakter, har mindre grupper av opposisjonsdemonstranter bygget gatebarrikader, ramponert offentlig eiendom og offentlige institusjoner, og gått til angrep på journalister og tilfeldig forbipasserende. Offentlige transportmidler og sykehus har også blitt angrepet. I mange tilfeller har demonstrasjonene utviklet seg til gatekamper mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker. Sivile væpnede grupperinger som støtter regjeringen har også vært involvert i voldelige sammenstøt med demonstranter. 

Per 31. juli 2017 har 126 personer blitt drept som følge av opptøyene. Blant disse er det både opposisjonsdemonstranter, regjeringstilhengere, politi og tilfeldig forbipasserende. Dødsfallene kan tilskrives både demonstranter og sikkerhetsstyrkene, men omstendighetene rundt mange av dem er fortsatt uklare. Flere medlemmer av sikkerhetsstyrkene er arrestert og under etterforskning. 

I begynnelsen av august 2017 la FNs menneskerettighetskommisjon frem de foreløpige funnene fra det pågående arbeidet med en rapport om menneskerettighetsbrudd siden opptøyene startet i Venezuela i april 2017. Undersøkelsen har avdekket omfattende menneskerettighetsbrudd både knyttet til demonstrasjoner, arrestasjoner og rettsprosesser. De foreløpige funnene peker på at sikkerhetsstyrkene og væpnede regjeringsvennlige grupperinger står bak mange av dødsfallene, mens en rekke dødsfall ikke har blitt gjort rede for. 

Rapporten blir utarbeidet via telefonintervju fra Panama. Den endelige rapporten er ventet i august. De foreløpige resultatene fra rapporten spriker fra en oversikt utarbeidet av lokale journalister, der en stor andel av dødsfallene blir tilskrevet opposisjonsdemonstranter.

I kjølvannet av striden rundt Høyesteretts avgjørelse og kontra-avgjørelse ovenfor nasjonalforsamlingen, gikk Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) under Luis Almagros ledelse sterkt ut mot Maduro-regjeringen. Almagro stilte seg bak opposisjonens krav om umiddelbare nasjonale nyvalg, og anklaget regjeringen for brudd på både menneskerettigheter og sivile og politiske rettigheter. I slutten av mars forsøkte Almagro å få flertall for et vedtak om å suspendere Venezuela fra organisasjonen, men forslaget fikk ikke tilstrekkelig stemmer til å bli vedtatt. Kort tid etter annonserte Maduro-regjeringen at de vil trekke landet ut fra OAS på grunn av ledelsens ensidige støtte til den venezuelanske opposisjonen.   

I løpet av våren 2017 la USA i økende grad press på Maduro-regjeringen. Landet fikk flengende kritikk i det amerikanske utenriksdepartementets menneskerettighetsrapport for 2016 (Country Reports on Human Rights Practices for 2016). I mars ble visepresident Tareck El Aissami ilagt sanksjoner i form av reiseforbud og frysing av eventuelle eiendeler i USA, angivelig for å ha vært delaktig i narkotikasmugling. I mai ble også flere dommere i Venezuelas Høyesterett ilagt sanksjoner. Samtidig uttalte USAs president Donald Trump at USA vil gjøre «det som måtte være nødvendig for å fikse Venezuela». I begynnelsen av mai uttalte også USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver H.R. McMaster at en rask og fredfull løsning var påkrevd i Venezuela. Uttalelsen kom etter at han hadde hatt møte med opposisjonslederen Julio Borges, som også er president for Venezuelas nasjonalforsamling. I midten av mai la USA krisen i Venezuela frem for FNs Sikkerhetsråd, og erklærte at det internasjonale samfunnet bør involvere seg i situasjonen. Maduro-regjeringen har slått tilbake mot sanksjonene og kritikken og uttalt at det er en del av en pågående prosess for å styrte landets regjering.

I mars uttalte FNs Høykommissær for menneskerettigheter, Zeid Ra'ad al Hussein, at Venezuela ikke respekterer sivile rettigheter, og at landets politiske fanger burde settes fri. Venezuelas FN-ambassadør Jorge Valero hevdet at høykommissærens uttalelser var et ekko av en internasjonal kampanje mot Venezuela styrt av imperialistiske interesser, og at de arresterte hadde gjort seg skyldig i alvorlige forbrytelser.

I mai 2017 offentliggjorde Venezuelas helsedepartement en rapport som viste at mødre- og spedbarnsdødeligheten, samt myggbårne sykdommer som malaria, difteri og zika hadde steget betraktelig de siste årene.

I begynnelsen av mai 2017 annonserte Maduro-regjeringen at de ville igangsette en prosess med å danne en grunnlovgivende forsamling, og hevdet at dette kunne bidra til å roe konfliktnivået i landet og finne en løsning ut av krisen. Forrige gang grunnloven ble endret var i 1999. Motstandere mot forslaget påpekte at det ifølge grunnloven først skal avholdes en folkeavstemning over hvorvidt en grunnlovgivende forsamling skal dannes.

En samlet opposisjon erklærte at de ikke ville delta, og opprettholdt kravet om umiddelbare valg på alle nivåer. Landets valgråd (CNE) annonserte at valg av delegater til den grunnlovgivende forsamlingen ville foregå i juli 2017. Samtidig erklærte CNE at regionale valg vil bli avholdt i desember 2017, ett år på etterskudd.

I løpet av juni og juli 2017 fortsatte konflikten mellom regjeringen og opposisjonen å eskalere. Parallelt med dette kom Venezuela under økt internasjonal kritikk for sikkerhetsstyrkenes håndtering av protestene, og myndighetene sin behandling av arrestanter og opposisjonelle. Samtidig eskalerte voldsbruken til de radikale grupperingene blant opposisjonsdemonstrantene. En bevæpnet gruppering som kaller seg La Resistencia (Motstanden) har blitt etablert, samtidig som det har vært en rekke tilfeller av lynsjing av angivelige regjeringstilhengere. Offentlige bygninger, militære installasjoner, lastebiler med matforsyninger og offentlige velferdstilbud har også blitt angrepet gjentatte ganger. Sivile væpnede grupper som støtter den sittende regjeringen, såkalte «colectivos», har også vært involvert i voldelige sammenstøt med opposisjonsdemonstranter, samtidig som andre grupperinger har utnyttet kaoset til egen vinning gjennom ran og plyndring av butikker.  

Det vedvarende voldscenarioet har fått flere internasjonale observatører til å advare om muligheten for borgerkrig dersom situasjonen ikke kommer under kontroll gjennom en forhandlet løsning.

I slutten av juni 2017 brukte Óscar Alberto Pérez, en tidligere polititjenestemann, et stjålet politihelikopter til å skyte granater mot flere regjeringsbygninger. I en video publisert på YouTube erklærte Pérez at han var del av et hemmelig nettverk av politi og militære som arbeidet for å styrte regjeringen. Opposisjonen hevdet at episoden var organisert av regjeringen som en distraksjon. Pérez dukket opp i en opposisjonsdemonstrasjon i Caracas få dager senere. Det er ukjent hvor han nå befinner seg.  

Tidlig i august 2017 ble militærbasen Fort Paramacay i delstaten Carabobo angrepet av en mindre gruppe tidligere militært personell og innleide sivile. To personer ble drept i angrepet. I flygeblad som ble distribuert under angrepet og senere publisert på internett, ble militæret oppfordret til å vende seg mot regjeringen om de ikke ville bli ansett som et legitimt mål.   

I hovedstaden Caracas har demonstrasjonene og byggingen av gatebarrikader primært funnet sted i den mer velstående østsiden av byen som er styrt av borgermestere fra opposisjonen, og på hovedinnfartsårene til byen. Ved flere tilfeller har opposisjonsdemonstranter forsøkt å ta seg til sentrum på vestsiden av byen, der både presidentpalasset Miraflores og flesteparten av byens politiske institusjoner ligger. Vestsiden av Caracas består også i all hovedsak av boligområder for arbeiderklassen der en tradisjonelt har funnet størst støtte for Chávez- og Maduro-regjeringene. I all hovedsak har disse områdene vært lite berørt av protester, og gatebildet forløper som normalt.

Myndighetene har nektet å gi tillatelse til at opposisjonsdemonstrantene tar seg over til vestsiden av byen fordi de frykter at dette kan utvikle seg til alvorlige voldelige sammenstøt mellom opposisjonsdemonstranter og regjeringens tilhengere. Forrige gang opposisjonsdemonstrasjoner nådde frem til presidentpalasset var under kuppet mot Hugo Chávez i 2002. Dette har derfor stor symbolsk betydning. Det har vært gjentatte voldelige sammenstøt i forbindelse med at sikkerhetsstyrkene har stoppet demonstranter i å ta seg over til vestsiden.

Fem borgermestere i opposisjonsstyrte bydeler har blitt ilagt straffedommer av Høyesterett for ikke å følge opp påbud om å rydde gatebarrikader. Flere av dommene er kommet i etterkant av sivile gruppebegjæringer i protest mot at gatebarrikadene hindret dem i utøvelsen av sin sivile rettighet til fri sirkulasjon i det offentlige rom

Blant de dømte borgermesterne er Gustavo Marcano, borgermester i bydelen Diego Bautista Urbaneja i staten Anzoátegui, David Smolansky i bydelen el Hatillo i Caracas, og Ramon Muchacho i bydelen Chacao i Caracas. De dømte borgermesterne har reist til USA eller befinner seg på ukjent sted. 

I løpet av sommeren 2017 kom riksadvokat Luisa Ortega Díaz i økende grad i åpen konflikt med regjeringen. I juni forsøkte hun å åpne en rettsprosess mot en rekke dommere som hun mente hadde konspirert mot grunnloven. Bakgrunnen for dette var blant annet Høyesteretts kontroversielle avgjørelse i mars om å midlertidig overta nasjonalforsamlingens funksjoner; en avgjørelse som senere ble trukket tilbake. Ortega erklærte også at prosessen rundt utnevnelsen av en rekke dommere i desember 2015 var juridisk irregulær, og at gjennomføringen av valget til grunnlovgivende forsamling var grunnlovsstridig. Ortega anklaget også myndighetene for overdreven voldsbruk mot demonstranter.

Regjeringen mener hun lyver om sin rolle i utnevnelsen av dommere i desember 2015, samtidig som hun blir kritisert for manglende straffeforfølgelse av opposisjonsdemonstranter som hadde gjort seg skyldig i voldsbruk.

I juli åpnet Høyesterett for en høringsrunde mot Ortega etter en juridisk forespørsel fra Pedro Carreño, som er medlem av nasjonalforsamlingen for regjeringspartiet PSUV. Høyesterett frøs eiendelene hennes og utstedte et reiseforbud ut av landet. Ortega møtte ikke opp til den rettslige høringen 4. august.

5.august ble hun fjernet fra stillingen som riksadvokat av den nylig innsatte grunnlovgivende forsamlingen, med henvisning til Høyesteretts tidligere erklæring om at hun hadde gjort seg skyldig i grovt mislighold av embetet. Tidligere nasjonal ombudsmann Tarek William Saab ble utnevnt til ny riksadvokat. 

18. august flyktet Ortega til Colombia der hun søkte om og ble innvilget politisk asyl. Hennes ektemann, parlamentarikeren Germán Ferrer fra regjeringspartiet PSUV, rømte også med henne. Få dager før hadde Tarek William Saab, den nye statsadvokaten, anklaget Ferrer for å stå bak en utpressingsring innenfor påtalemyndighetene sitt kontor (Ministerio Público) som hans kone ledet.  

Få dager senere hold Ortega en pressekonferanse i Brasil der hun hevdet at hun satt med bevis for omfattende korrupsjon innenfor Maduro-regjeringen. 

16. juli 2017 arrangerte opposisjonen en symbolsk folkeavstemning over hvorvidt valget til grunnlovgivende forsamling skulle gjennomføres. Ifølge opposisjonen deltok sju millioner personer i folkeavstemningen, og 98 prosent av disse motsatte seg at valget skulle finne sted. Valget ble ikke avholdt i henhold til ordinære valgprosedyrer, men en rekke opposisjonssympatiserende tidligere latinamerikanske presidenter var invitert som observatører. Samme dag avholdt myndighetene en prøvevotering over valget til den grunnlovgivende forsamlingen.

20. og 21. juli avholdt opposisjonen en todagers generalstreik i protest mot valget til grunnlovgivende forsamling. Det var motstridende rapporter om hvor stor oppslutning streiken fikk.   

I uken frem mot valget til grunnlovgivende forsamling oppfordret en rekke land Maduro-regjeringen til å kansellere valget. Opposisjonen på sin side annonserte at de ville forsøke å stoppe valget gjennom demonstrasjoner, som de kalte «La Toma de Venezuela» (Overtakelsen av Venezuela). Regjeringen utstedte et midlertidig forbud mot demonstrasjoner som kunne forstyrre valgprosessen i dagene før valget og på selve valgdagen, med en strafferamme på fem til ti år for handlinger som hindret velgere i å stemme. 146 000 soldater ble utplassert for å beskytte valglokalene. På selve valgdagen var det demonstrasjoner flere steder i landet, og en rekke angrep på valglokaler. Ifølge offisielle tall ble ti personer drept i løpet av døgnet rundt valget, blant dem både opposisjonsdemonstranter, polititjenestemenn og regjeringstilhengere.

Ifølge offisielle tall deltok over åtte millioner velgere, noe som tilsvarer i overkant av 41 prosent av velgermassen. Disse tallene blir bestridt av opposisjonen og andre kritikere. I forkant av valget ble det rapportert om press på offentlig ansatte og mottakere av statlige støtteordninger for å delta i valget. I etterkant av valget annonserte både USA, Storbritannia og Canada, samt en rekke høyreorienterte regjeringer i Latin-Amerika at de ikke anerkjente valget. Europaparlamentet uttrykte også stor skepsis. Venezuelas allierte i Latin-Amerika, blant dem Bolivia, Nicaragua, El Salvador og Cuba, uttrykte sin støtte til valgresultatet.

Det London-baserte selskapet Smartmatic, som leverer software til de elektroniske valgmaskinene som blir brukt i Venezuela, erklærte umiddelbart etter valget at de mener det ble begått fusk. Selskapet har foreløpig ikke lagt frem bevis på dette. Den venezuelanske valgkommisjonen CNE har erklært at de vil saksøke Smartmatic for påstandene. 

På en sikkerhetskonferanse i Aspen 20. juli 2017 erklærte Mike Pompeo, direktør for Central Intelligence Agency (CIA), at etterretningsbyrået var involvert i internasjonale forsøk på å fremskynde et regimeskifte i Venezuela. Sent i juli offentliggjorte Trump-administrasjonen en ny liste med 13 venezuelanske tjenestemenn og -kvinner som ble pålagt sanksjoner, samtidig som de advarte om at økonomiske sanksjoner mot landet kunne bli utstedt dersom valget til grunnlovgivende forsamling ble gjennomført. Samtidig advarte USA om at alle som ble valgt til medlemmer av den grunnlovgivende forsamlingen risikerte å bli sanksjonert. 31. juli, umiddelbart etter valget til grunnlovgivende forsamling, erklærte Trump-administrasjonen at president Nicolás Maduro var en diktator og utstedte personlige sanksjoner mot ham.

12. august uttalte Donald Trump på en pressekonferanse at de ikke utelukket en militær løsning («military option») i Venezuela. Dette ble møtt med sterk kritikk fra den venezuelanske regjeringen. Den venezuelanske opposisjonen uttalte også at de motsatte seg en amerikansk militær inngripen i landet. Flere andre regjeringer, blant annet Chile, Argentina og Colombia, uttalte også sin motstand mot en slik løsning. Det samme gjorde Parlasur, den parlamentariske delen av handelsblokken Mercosur

25. august utstedte USAs president Donald Trump ved dekret nye økonomiske sanksjoner mot Venezuela. Dette innebærer et forbud for amerikanske banker mot å kjøpe nye obligasjoner av den venezuelanske regjeringen og det venezuelanske oljeselskapet PDVSA. Forbudet omfatter også enkelte andre statseide bedrifter, men stanser ikke eksporten av venezuelansk olje til USA. Handel med jordbruksvarer, medisiner og medisinsk utstyr omfattes heller ikke av sanksjonen. 

Den venezuelanske opposisjonsblokken MUD erklærte sin støtte til sanksjonene. 

Den grunnlovgivende forsamlingen holdt sin første offisielle sesjon 7. august 2017. 

Foreløpige avgjørelser fra forsamlingen omhandler å avslutte bruken av militære domstoler mot sivile demonstranter anklaget for angrep på militære installasjoner, og utarbeidelse av en lov mot hatkriminalitet. Forsamlingen annonserte også at den ville opprette en sannhetskommisjon knyttet til den voldelige konflikten det siste halvåret.

Forsamlingen avgjorde også at den kunne bruke to år på sitt arbeid med å utarbeide en ny grunnlov, samt at de utstedte et dekret som gir dem mulighet til å gjøre vedtak som angår nasjonal sikkerhet.

Den grunnlovgivende forsamlingen gjorde også et vedtak om at de planlagte regionalvalgene i desember 2017 skal fremskyndes til oktober 2017. Flesteparten av opposisjonspartiene har valgt å delta i valget. I etterkant av dette har i all hovedsak de voldelige opptøyene i landet opphørt. 

  • Ellner, Steve. 2008. Rethinking Venezuelan Politics. Class, Conflict, and the Chavez Phenomenon. Boulder and London: Lynne Rienne Publishers.
  • Fernandes, Sujata. 2010. Who Can Stop the Drums? Urban Social Movements in Chavez´s Venezuela. Durham and London: Duke University Press
  • Poljak, Ernesto Villegas. 2012. Abril, Golpe Adentro. Caracas: Fundarte (in Spanish)
  • Ponniah, Thomas, and Jonathan Eastwood (eds). 2011. The Revolution in Venezuela. Social and Politics Change under Chavez. David Rockefeller Center for Latin American Studies, Harvard University
  • Smilde, David, and Daniel Hellinger (eds). 2011. Venezuela's Bolivarian Democracy. Participation, Politics, and Culture under Chavez. Duke University Press
  • Tinker Salas, Miguel. 2015. Venezuela. What Everyone Needs to Know. Oxford University Press

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.