Venezuelas samtidshistorie

Hugo Chávez' seier i presidentvalget i 1998 representerte en ny æra i Venezuelas historie. Chávez var landets første president uten tilknytning til tradisjonelle politiske og økonomiske maktsirkler. Gjennom hele 1980- og 1990-tallet hadde Venezuela vært preget av stor sosial og politisk uro, særlig knyttet til økende fattigdom og sosiale ulikheter, og av et politisk system som hadde mistet legitimitet blant store deler av befolkningen.

Maktskiftet på toppen og større fokus på sosial utjevning og utvikling medførte ikke et lavere konfliktnivå; snarere tvert imot. I de 15 årene Chávez var president frem til sin død i 2013, var Venezuela preget av politiske konflikter mellom tilhengerne og motstanderne av hans regjering. Samtidig fikk Venezuela en lederposisjon for den politiske venstrebølgen som spredte seg over store deler av det latinamerikanske kontinentet i det første tiåret etter årtusenskiftet.

I 2013 vant Chávez' utpekte etterfølger Nicolás Maduro nyvalget. Maduros presidentperiode har vært preget av et høyt politisk konfliktnivå, skyhøy inflasjon og økonomiske problemer, omfattende vareknapphet og sosial nød, og mye vold og kriminalitet. Store politiske protester og opptøyer i 2014 og 2017 førte til en rekke dødsfall og menneskerettighetsbrudd, samtidig som opposisjonen er preget av interne stridigheter.

Hugo Rafael Chávez Frías vant presidentvalget i Venezuela i 1998. Valgkampbudskapet hans var at landet trengte et nytt politisk lederskap, korrupsjonsbekjempelse, omfordeling av landets oljeressurser, og en mer inkluderende og sosial politikk.

De politiske prosessene Chávez satte i gang ble kalt «den bolivarianske revolusjonen», og senere «sosialisme for det 21. århundret». Flesteparten av Chávez' velgere kom fra de fattige og arbeiderklassen, mens hans motstandere hovedsakelig kom fra middel- og overklassen.

Da Chávez kom til makten lå den venezuelanske økonomien med brukket rygg som følge av internasjonale økonomiske konjunkturer, fallende oljepriser, korrupsjon og en feilslått økonomisk politikk. Politiske reformer og de historisk høye oljeprisen på 2000-tallet ga økonomien et stort løft.

I tråd med Chávez-regjeringens ambisjon om å reversere privatiseringen av nasjonale virksomheter gjort på 1980- og 1990-tallet, ble det foretatt en rekke statlige oppkjøp innen blant annet elkraft- og televirksomhet og utenlandske storbanker i Venezuela. Regjeringen tok også kontroll over det statlige oljeselskapet PDVSA i 2003, og reforhandlet avtaler med utenlandske oljeselskaper, deriblant Statoil.

Et kontroversielt tiltak var ekspropriering og redistribusjon av jord som lå brakk, samt tvunget oppkjøp av sentrale bedrifter innen tungindustrien. På landsbygda ble jorden overført til lokale småbønder, noe som vekket stor motstand fra mektige jordeiere og deres støttespillere.

I begynnelsen av sin regjeringstid fikk Chávez støtte også av deler av landets elite. Støtten tok slutt da han begynte å utfordre etablerte politiske og økonomiske maktstrukturer.

Høsten 2001 vedtok Chávez 49 lover som omregulerte blant annet landets olje- og gassvirksomhet, bankvesen, pensjonssystem og jord- og fiskeressurser. Motstand mot lovene var en viktig årsak til det mislykkede kuppet mot Chávez-regjeringen i april 2002, orkestrert av den politiske opposisjonen, deler av militæret, arbeidsgiverorganisasjonen FEDECAMARAS, den opposisjonstilknyttede fagforeningen CTV, og opposisjonelle aviser og tv-kanaler. Imidlertid mislykkes kuppet som følge av uenigheter i kuppalliansen rundt fordeling av maktposisjoner, motstand innad i militæret, og store folkelige protester.

I desember 2002 organiserte opposisjonen og næringslivet en generalstreik, lockout og sabotasjeaksjon i oljeselskapet PDVSA. Målet var å tvinge frem regjeringens avgang. Også denne aksjonen mislykkes, men nasjonaløkonomien stoppet opp, og fattigdommen økte kraftig i månedene og året som fulgte.

Først på nyåret 2003 fikk regjeringen PDVSA i gang igjen, og streiken rant ut i sanden. Flere tusen PDVSA-ansatte som hadde deltatt i aksjonen fikk sparken, og regjeringen tok kontroll over selskapet. Det mislykkede kuppet og aksjonen mot PDVSA styrket Chávez-regjeringen, samtidig som opposisjonen ble demoralisert og diskreditert.

I 2004 iverksatte opposisjonspartiene en grunnlovshjemlet folkeavstemning over om Chávez skulle få fortsette som president. Chávez gikk av med seieren med 59 prosent av stemmene i sin favør. Opposisjonens neste trekk var å boikotte valget til nasjonalforsamling i 2005, men resultatet var en nasjonalforsamling som utelukkende bestod av regjeringens støttespillere.

Gjennom hele Chávez' regjeringstid var opposisjonen preget av interne maktkamper og uenigheter rundt politiske strategier. I 2007 kom opposisjonelle studenter for alvor på banen i protest mot at den opposisjonelle tv-kanalen RCTV mistet kringkastingstillatelsen sin i Venezuela, og måtte flytte produksjonen og sende via satellitt fra USA. I løpet av de neste årene vokste studentbevegelser frem som den mest kraftfulle opposisjonen mot regjeringen.

Chávez ble jevnlig kritisert for å innskrenke ytringsfriheten i Venezuela, deriblant i forbindelse med stengingen av RCTV. Samtidig fikk grasrotmedia et stort oppsving i løpet av Chávez-perioden, og mediabildet fortsatte å være preget av opposisjonell, privateid media.

Godt hjulpet av historisk høye oljepriser satset Chávez-regjeringen mye ressurser på fattigdomsbekjempelse og reduksjon av sosioøkonomiske ulikheter. Sentrale tiltak var sosial boligbygging, pensjonsreformer, og tilgang til universitetsutdannelse for bredere lag av folket. I 2003 ble en rekke sosiale programmer (misiones sociales) lansert, blant annet innen primærhelsetjeneste, matdistribusjon, utdannings- og arbeidstreningsprogrammer, sport og kultur.

Sosiale bevegelser med røtter i de fattigste delene av befolkningen ble kraftig styrket under Chávez. Mange deltok i organiseringen av de sosiale programmene, og fra 2006 i nyopprettede statsfinansierte organer for lokalt drevne utviklings- og infrastrukturprosjekt, kalt kommuneråd (consejos comunales).

Gjennom Chávez-æraen ble det avholdt 15 valg og folkeavstemninger, deriblant over en ny grunnlov vedtatt i 1999 etter en omfattende prosess med folkelige konsultasjoner. Chávez vant presidentvalg fire ganger med stor margin i 1998, 2000 (den nye grunnloven av 1999 krevde at det ble skrevet ut nyvalg), 2006 og 2012.

Chávez-regjeringens eneste valgnederlag kom i 2007, da de tapte en folkeavstemning over grunnlovsendringer som innebar at presidenten kunne stille til valg et ubegrenset antall ganger. To år senere ble likevel grunnlovsendringen innført, og opposisjonen fryktet da at Chávez kunne bli sittende på livstid. Opposisjonen kom jevnlig med beskyldinger om valgfusk, men dette ble tilbakevist av internasjonale observatører, deriblant Carter-senteret.

Chávez var en sentral pådriver for å samle OPEC-landene for å sette tak på produksjonen og heve oljeprisene i 2000. Chávez var motstander av USAs globale maktposisjon, og kritiserte åpent den amerikanske invasjonen av Afghanistan i 2001. Dette forsuret kraftig forholdet mellom Venezuela og regjeringen til president George W. Bush.

Godt hjulpet av store oljeressurser, og i forsøk på å bygge opp en motmakt mot USAs innflytelse i Latin-Amerika, var Venezuela en pådriver for opprettelsen av en rekke allianser og samarbeidsavtaler mellom venstreorienterte regjeringer utover på 2000-tallet, deriblant ALBA (Bolivarian Alliance for the Peoples of Our America), Petrocaribe, Petrosur og samarbeidsavtaler innenfor helse og utdannelse.

Oljediplomatiet strakk seg også til USA, da Citgo, Venezuelas USA-baserte filial av oljeselskapet PDVSA, i 2005 leverte subsidiert olje til fattige innbyggere i Bronx, New York.

I 2003 inngikk Cuba og Venezuela en avtale som bragte 30 000 cubanske leger til Venezuela i bytte mot olje. I 2006 ble Venezuela tatt opp som fullverdig medlem i den søramerikanske frihandelsorganisasjonen Mercosur. Venezuela inngikk også en rekke samarbeidsavtaler utenfor Latin-Amerika, deriblant innenfor teknologi- og jordbruksutvikling, oljesalg og våpenkjøp, med land som Iran, Hviterussland og Russland.

Hugo Chávez døde 5. mars 2013 på militærsykehuset Fuerte Tiuna i Caracas av en uspesifisert type kreft i mageregionen. Han ble 58 år gammel.

Det er betydelig uenighet blant forskere og observatører over hvordan en kan karakterisere arven etter Chávez. Uenigheten bunner i hvilken utviklingstrekk en legger mest vekt på, tolkninger av den historiske og geopolitiske konteksten for Chávez sin regjeringstid, og tolkninger av konfliktdynamikken mellom regjeringen og opposisjonen.

Noen hovedtrekk kan fremheves. Chávez’ regjeringstid løftet frem den tidligere marginaliserte fattige og fargede delen av befolkningen, både økonomisk, politisk og sosialt. I 2013 lå den offisielle fattigdomsraten på 27,3 prosent, som var en nedgang fra 44 prosent da han vant valget i 1998.

I perioden 2003-2013 hadde Venezuela jevn økonomiske vekst, både i den oljebaserte- og ikke-oljebaserte delen av økonomien. Imidlertid kan mye av denne veksten tilskrives historisk høye oljepriser og dertil store statlige investeringer. Dårlig administrasjon av bedrifter overtatt av staten under Chávez bidro senere til en økonomisk krise etter at Maduro overtok.

Chávez' opprinnelige valgløfte i 1998 om å bekjempe korrupsjon, en av de underliggende årsakene til den nåværende krisen, ble heller ikke oppfylt. Samtidig mislykkes også forsøk på å reformere politi-, justis- og fengselssystemet, samt bekjempelse av de underliggende årsakene til kriminalitet. Her er korrupsjon, narkotikatrafikk med opphav i Colombia, og dyptgående sosioøkonomiske ulikheter sentrale faktorer.

Chávez-æraen medførte også en sentralisering av makt i presidentembetet, og et økende inntog av militære i politiske og økonomiske maktposisjoner. Dette hadde sine røtter i doktrinen om en sivil-militær allianse som stod sentralt i kretsen rundt Chávez-regjeringen, noe som også innebar en styrking og militarisering av heimevernsstyrken kalt den bolivarianske militsen (la milicia bolivariana).

Utenriksminister Nicolás Maduro overtok som fungerende president da Chávez døde 5. mars 2013. Ved nyvalget 14. april vant Maduro over motkandidaten, Henrique Capriles Radonski, med 50,61 mot 49,39 prosent av stemmene. Valgdeltagelsen var på 80 prosent.

Maduro, som har mindre karisma og gjennomføringskraft enn sin forgjenger, overtok styringen av et land med en rekke utfordringer som siden har økt i omfang. Fallende oljepriser, skyhøy inflasjon, omfattende korrupsjon, varemangel og kriminalitet har forårsaket en dyp sosial krise. Det politiske landskapet er dominert av en konfliktspiral mellom regjeringen og opposisjonen, samtidig som en stor andel av velgerne ikke støtter noen av alternativene.

Maduro-regjeringen har gått i en mer autoritær retning enn Chávez, med økende maktsentralisering i regjeringspartiet PSUV, menneskerettighetsbrudd og politisk kontroll over statlige institusjoner. Militæret har også ytterlige styrket sin rolle i statlige funksjoner og i økonomien.

Opposisjonen har på sin side bidratt til å øke konfliktnivået gjennom taktisk støtte til protester som innbefatter voldelige opptøyer med store konsekvenser for befolkningen. Samtidig har de i økende grad inngått i åpen allianse med USA under Trump-administrasjonen og den latinamerikanske høyresiden. Denne strategien for å fremskynde regjeringens fall har bidratt til at de ikke fullt ut har greidd å kapitalisere på folkelig misnøye med regjeringen som også finnes blant Chávez' og Maduros tidligere kjernevelgere. Opposisjonsalliansen MUD (Mesa de la Unidad Democrática) har også vært preget av interne konflikter og fravær av et klart politisk program.

De økonomiske nedgangstidene som startet på slutten av Chávez' presidentperiode eskalerte til full krise under Maduro. Årsakene til var mange og sammensatte, og inkluderte lave oljepriser og svekket produksjonskapasitet, et feilslått valutakontrollsystem, korrupsjon, valutaspekulasjon, og lav kredittverdighet. Landet har i økende grad hentet kapital fra Kina for å holde økonomien flytende.

Valutakontrollsystemet ble innført i 2003 for å hindre kapitalflukt i etterkant av sabotasjen mot PDVSA. Gjentatte reformforsøk de siste årene har mislykkes, samtidig som det har vært avdekket omfattende korrupsjon knyttet til systemet. I 2017 hadde Venezuela den høyeste inflasjonsraten i verden. Venezuela er svært importavhengig, og den økonomiske krisen har medført omfattende mangler på mat, medisiner og andre varer. Store deler av varehandelen foregår på svartebørsmarkedet, og er gjenstand for systematisk spekulasjon og korrupsjon.

Regjeringen har igangsatt tiltak for å skjerme den fattigste delen av befolkningen gjennom distribusjon av subsidierte matvarer, men systemet er utilstrekkelig og skjemmet av korrupsjon. Krisen har medført en bølge av migrasjon fra landet til byene, helsevesenet er i krise, og sentrale indikatorer som underernæring, spedbarnsdødelighet og mødredødelighet har gått kraftig opp. Regjeringen har imidlertid ikke publisert offentlige fattigdomsstatistikk siden 2013. Krisen har også medført økt kriminalitet, og i Small Arms Survey for 2017 figurerte Venezuela blant de fem landene i verden med høyest drapsrater.

Nytt valg til landets nasjonalforsamling (Asamblea Nacional) ble avholdt 6. desember 2015. Opposisjonskoalisjonen MUD vant 112 av 167 seter, noe som gav dem en «supermajoritet» med mer enn 2/3 flertall. Dette var opposisjonens første valgseier siden Chávez vant regjeringsmakt i 1998.

Etter valget hadde opposisjonen som uttalt mål å fjerne Maduro før presidentperiodens utløp. I begynnelsen av mai 2016 startet de innsamling av signaturer for å iverksette et tilbakekallingsvalg på Maduros embete, tilsvarende folkeavstemningen over Chávez i 2004. Landets valgkommisjon, CNE (Consejo Nacional Electoral), nektet imidlertid å godkjenne signaturenes validitet, noe som dro ut til en langvarig politisk tautrekking helt til valget ble suspendert av CNE i oktober 2016.

I etterkant av valget til nasjonalforsamling i 2015 dro anklager om valgfusk mot tre opposisjonsrepresentanter ut til en langvarig konflikt rundt hvorvidt nasjonalforsamlingen hadde juridisk beslutningsmakt. Dette toppet seg da Høyesterett i mars 2017 vedtok at nasjonalforsamlingen handlet i forakt for landets høyeste rettsinstans. Høyesterett annonserte at den midlertidig ville overta noen nasjonalforsamlings funksjoner, men gikk tilbake på avgjørelsen kort tid etterpå. Episoden bidro imidlertid til å utløse en bølge av protester og opptøyer fra april til juli 2017, da opposisjonen erklærte at de ville avholde gateprotester frem til det ble skrevet ut nyvalg på alle nivåer.

30. juli 2017, etter fire måneder med eskalerende konfliktnivå, ble det avholdt valg til grunnlovgivende forsamling på regjeringens initiativ. Regjeringen hevdet at dette kunne bidra til å dempe den politiske krisen, men de fleste observatører mente at initiativet var grunnlovsstridig. Opposisjonskoalisjonen MUD boikottet valget. Den grunnlovsgivende forsamling ble gitt et bredt mandat og overtok flesteparten av den opposisjonsdominerte nasjonalforsamlingens funksjoner, som dermed ble politisk vingeklippet. For opposisjonen betydde det at strategien med å presse frem regjeringens avgang gjennom gateprotester hadde mislykkes, protestene døde ut, og det oppstod splittelser i MUD rundt hvorvidt de skulle delta i forestående valgprosesser.

I oktober 2017 ble det avhold valg til delstatsguvernører; et valg som hadde blitt utsatt siden desember 2016. Regjeringskoalisjonen GPP (Gran Polo Patriótico) tok en overraskende seier, og vant i 18 av 23 delstater.

I desember 2017 ble det avholdt kommunevalg, der regjeringskoalisjonen vant i 308 av landets 335 kommuner. Flere av opposisjonspartiene avstod fra å delta i valget, og deltagelsen var på knappe 47 prosent. Valgprosessene i 2017 har vært skjemmet av avvik fra tidligere valgprosedyrer, politisk press på velgere fra regjeringens side, og anklager om valgfusk. Guvernør- og kommunevalgene har imidlertid fått godkjent-stempel fra tilstedeværende internasjonale valgobservatører.

Nytt presidentvalg er planlagt i mai 2018. Regjeringspartiet PSUV har lansert Nicolás Maduro som sin kandidat. MUD boikotter valget og stiller ikke med presidentkandidat.

I 2014 og 2017 førte store protester og opptøyer til en rekke dødsfall, og Maduro-regjeringen kom under sterkt press både nasjonalt og internasjonalt. Protestene var rettet mot vareknapphet, kriminalitet og statlig maktmisbruk, og demonstrantene og opposisjonen krevde Maduros avgang.

Samtidig hadde protestene en splittende effekt i befolkningen fordi de også jevnlig eskalerte til opptøyer som innbefattet lynsjinger og voldelige angrep på uskyldige forbipasserende, offentlige institusjoner, sykehus og offentlig transport. Meningsmålinger viste at flertallet av befolkningen motsatte seg voldelige protester som politisk strategi. Opposisjonelle studenter spilte en sentral rolle i protestene. I 2017 vokste det frem en opprørsbevegelse kalt «la Resistencia» (Motstanden) som ledet an i opptøyer og gatekamper med sikkerhetsstyrkene.

Opptøyene i 2014 varte fra februar til rundt slutten av mai, og medførte 43 dødsfall, mens opptøyene i 2017 varte fra april til juli og medførte over 125 dødsfall. I begge tilfeller var ofrene både demonstranter, regjeringstilhengere, tilfeldig forbipasserende og medlemmer av sikkerhetsstyrkene.

Maduro-regjeringen har i økende grad fått kritikk fra internasjonale organisasjoner og regjeringer for håndteringen av den økonomiske krisen, for menneskerettighetsbrudd og undertrykkelse av opposisjonen.

I kontrast til under venstrebølgen på 2000-tallet, da Venezuela hadde en ledende posisjon i regionen, er landet nå i økende grad politisk isolert. Dette er også knyttet til en politisk forskyving på det latinamerikanske kontinentet som helhet, der konservative regjeringer har konsolidert seg som en ledende maktfaktor.

I desember 2016 ble Venezuela suspendert fra den regionale handelsblokken Mercosur. Begrunnelsen var at landet ikke hadde oppfylt en rekke vilkår for handel som avtalen regulerer. Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) har under generalsekretær Luis Almagros ledelse inntatt en svært kritisk holdning til Maduro-regjeringen og markert støtte til opposisjonen. I mars 2017 trakk Venezuela seg fra OAS etter at Almagro mislykkes i å få flertall for et vedtak om å suspendere landet fra organisasjonen.

USA under president Donald Trump har innført en rekke sanksjoner mot Venezuela, både mot enkeltpersoner knyttet til regjeringen og mot sektorer av landets økonomi. Både Trump og daværende CIA-direktør Mike Pompeo uttrykte i løpet av 2017 at de arbeider for et regimeskifte i Venezuela. EU har ikke fulgt opp med tilsvarende sanksjoner, med unntak av et forbud mot våpensalg til landet. I desember 2017 ble den venezuelanske opposisjonen tildelt Sakharovs menneskerettighetspris av Europaparlamentet, til stor protest fra venstreblokken i parlamentet. Dette reflekterer Venezuelas kontroversielle posisjon i det internasjonale politiske landskapet.

  • Ellner, Steve. 2008. Rethinking Venezuelan Politics. Class, Conflict, and the Chavez Phenomenon. Boulder and London: Lynne Rienne Publishers.
  • Fernandes, Sujata. 2010. Who Can Stop the Drums? Urban Social Movements in Chavez´s Venezuela. Durham and London: Duke University Press
  • Poljak, Ernesto Villegas. 2012. Abril, Golpe Adentro. Caracas: Fundarte (på spansk)
  • Ponniah, Thomas, and Jonathan Eastwood (eds). 2011. The Revolution in Venezuela. Social and Politics Change under Chavez. David Rockefeller Center for Latin American Studies, Harvard University
  • Smilde, David, and Daniel Hellinger (eds). 2011. Venezuela's Bolivarian Democracy. Participation, Politics, and Culture under Chavez. Duke University Press
  • Tinker Salas, Miguel. 2015. Venezuela. What Everyone Needs to Know. Oxford University Press

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. november 2017 skrev Aslak Orre

Hei, Iselin. Jeg driver litt med SNL om dagen. For nå en faktasak vi kanskje kan enes om. Du skriver om tragedien i Vargas. "I desember 1999, få dager etter valget på ny grunnlov, skled store deler av den nordlige fjellsiden i delstaten Vargas, nær Caracas, ut i havet. Årsaken var jorderosjon som følge av byggeaktivitet i de bratte fjellsidene..."
- Det var en folkeavstemning (ikke valg) og det skjedde på 15. desember. Samme kveld begynte de store jordrasa - det meste av skadene skjedde den natta.
- Det var ikke byggeaktiviteten som var årsaken til rasene. Rasene begynte jo i mange hundre høydemeter over det bebygde området. Nettopp derfor traff de bebyggelsen med så stor kraft.
- Det var også store jordras i samme område i 1798 og i 1951 (som mange fortsatt husker) - og det skjedde lenge før byggeaktiviteten (los barrios) tiltok.

23. november 2017 svarte Iselin Åsedotter Strønen

Hei Aslak, takk for innspill, jeg skal se på det så snart jeg får en ledig stund. Mvh, Iselin

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.