Celluloid, termoplastisk materiale som består av cellulosenitrat tilsatt kamfer (av og til også andre stoffer) som mykningsmiddel. Celluloid kan regnes som den eldste delvis syntetiske plast, idet den ble utviklet allerede 1869 av J. W. Hyatt i USA som erstatningsmateriale for elfenben, spesielt i biljardkuler. Celluloid er hornaktig (tysk Zellhorn), slagfast og spenstig, men gulner og blir sprøtt med tiden, særlig raskt i sollys, og det er meget ildsfarlig.
Fremstillingen av celluloid foregår ved omstendelige blandingsprosesser i nærvær av alkohol og utvalsing og ekstrudering ved moderate temperaturer til folier, plater eller bolter. De ferdige gjenstandene fås ved pressing eller maskinering. Celluloid er nå nesten helt utkonkurrert av mer varmestabile og mindre ildsfarlige plasttyper som tåler de høyere temperaturene som kreves i hurtigarbeidende støpe- og ekstruderingsmaskineri. Celluloid var mye brukt til stive løssnipper for herrer frem til ca. 1940, men nå er bruken av celluloid i fotografisk film, leketøy, kammer og galanterivarer, pipemunnstykker, klavertangenter m.m. nærmest opphørt og til dels forbudt. Brilleinnfatninger, bordtennisballer og knivskaft hører til de viktigste bruksområdene. Gjenstander laget av celluloid er lett kjennelige på kamferlukten som fremkommer når de gnis.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.