polyvinylklorid

Polyvinylklorid blir brukt i flere ulike varianter.

Kopolymerer med polyvinylkloridacetat eller propylen er stabile og kan lett bearbeides. De to tilleggsstoffene fungerer som indre myknere. Slike kopolymerer blir brukt til LP-plater, gulvbelegg, formblåste produkter, lakker med mer.

Kopolymerer med akrylnitril og vinylidenklorid brukes i fremstilling av fibre.

Såkalt etterklorert PVC brukes til varmtvannsrør, lim, kjemikalieresistente lakker og fibre.

Polyvinylklorid blir også blandet med andre polymerer som nitrilgummi, ABS-plast, klorert polyetylen og etylen-vinylacetatkopolymerer, særlig for å øke slagfastheten.

Polyvinylklorid produseres ved friradikalpolymerisasjon av vinylklorid (CH₂=CHCl). Det meste fremstilles ved suspensjonspolymerisasjon, men masse- og emulsjonspolymerisasjon er også mye brukt.

Oppvarmingen til 150–200 °C under senere bearbeiding, og eventuell senere påvirkning av sollys, gjør at plasten må tilsettes stabilisatorer for å hindre for sterk avspaltning av hydrogenklorid og dermed angrep på maskineri, misfarging og raskere aldring. Tilsetningene kan bestå av tungmetallforbindelser eller rene organiske stoffer og stoffer som absorberer ultrafiolett lys. For øvrig tilsettes ofte fyllstoffer, pigmenter, smøremidler, antioksidanter, antistatiske midler og soppmidler.

Nærmere 50 millioner tonn PVC blir produsert på verdensbasis hvert år. I Norge er produksjonen ved INOVYNs fabrikk på Herøya oppgitt til å være rundt 200 000 tonn per år.

PVC lar seg bearbeide etter de fleste metoder for termoplaster:

• ekstrudering til slanger, rør, takrenner, listverk, paneler og isolasjon på elektriske ledninger og kabler
• sprøytestøping til tallrike småartikler
• kalandrering til folier, kunstlær, tapet og gulvbelegg
• bestrykning, dypping, skallstøping og lakkering med plastisol, organosol, plastigel, PVC-lateks og PVC-holdige lakker, pulverbelegging av metaller, blåsing av flasker, termoforming av folier til emballasje, skumplastproduksjon til garnflottører, fendere med mer, pressing av LP-plater, sveising og så videre.

Siden man i PVC har byttet ut et hydrogenatom med et kloratom i hver monomer sammenlignet med polyetylen, trengs det mindre ikke-fornybare petroleumsprodukter for å fremstille PVC. Dette kan i prinsippet gi en miljøgevinst, men dette avhenger av utvinningen og bruken av klorsalter og petroleumsprodukter til fremstilling av PVC.

Ren PVC-polymer er i de fleste sammenhenger ufarlig for kroppen, men den kan dekomponere og danne farlige gasser ved tilstrekkelig oppvarming. Eksponering for vinylklorid over lengre tid kan fremkalle en sjelden type leverkreft.

Det er stilt strenge krav når det gjelder rester av monomer i polymeren, spesielt når denne skal brukes som emballasje for næringsmidler.

Den kjemiske formelen er \(\ce{(–CH2–CHCl–)_{n}}\), og molekylmassen er vanligvis 30–150 tusen (ofte angitt ved det såkalte K-tall).

Rent polyvinylklorid er hardt og glassklart. Tettheten er 1,4 g/cm³. Materialet mykner ved 70–80 °C. Det er selvslukkende og svært bestandig mot syrer, fett og mineraloljer. Dersom det er tilsatt mykner, kan det være brennbart. Mykneren kan, bortsett fra spesielle polymere typer, ekstraheres av oljer.

• plast

• Informasjon om ftalater fra miljostatus.no