Polyvinylklorid (forkortes PVC) er råstoff for PVC-plast, som er en av de mest anvendte av alle typer plast. Kjemisk sett er den en termoplastisk polymer.

Ved hjelp av mykner kan PVC ha varierte egenskaper, fra et bløtt, nesten gummiaktig myk-PVC til et hardt, nesten myknerfritt hard-PVC. Det er dessuten en relativt billig plast, som på grunn av sitt innhold av klor krever mindre ikke-fornybare petroleumsprodukter enn noen andre plaster ved fremstilling. Dette har gjort polyvinylklorid til et veldig mye brukt materiale.

Den kjemiske formelen er (–CH2–CHCl–)n, og molekylmassen er vanligvis 30–150 tusen (ofte angitt ved det såkalte K-tall).

Rent polyvinylklorid er hardt og glassklart. Tettheten er 1,4 g/cm3, og materialet mykner ved 70–80 °C; det er selvslokkende og meget bestandig mot syrer, fett og mineraloljer. Dersom det er tilsatt mykner, kan det være brennbart. Mykneren kan, bortsett fra spesielle polymere typer, ekstraheres av oljer.

Polyvinylklorid produseres ved friradikalpolymerisasjon av vinylklorid (CH2=CHCl).

av Lars Egil Helseth. CC BY SA 3.0

PVC produseres ved friradikalpolymerisasjon av vinylklorid (CH2=CHCl). Det meste fremstilles ved suspensjonspolymerisasjon, men masse- og emulsjonspolymerisasjon er også mye brukt.

Oppvarmingen til 150–200 °C under senere bearbeiding, og eventuell senere påvirkning av sollys, gjør at plasten må tilsettes stabilisatorer for å hindre for sterk avspaltning av hydrogenklorid og dermed angrep på maskineri, misfarging og raskere aldring. Tilsetningene kan bestå av tungmetallforbindelser eller rene organiske stoffer og stoffer som absorberer ultrafiolett lys. For øvrig tilsettes ofte fyllstoffer, pigmenter, smøremidler, antioksidanter, antistatiske midler og soppmidler.

PVC lar seg bearbeide etter de fleste metoder for termoplaster: ekstrudering til slanger, rør, takrenner, listverk, paneler og isolasjon på elektriske ledninger og kabler, sprøytestøping til tallrike småartikler; kalandrering til folier, kunstlær, tapet og gulvbelegg, bestrykning, dypping, skallstøping og lakkering med plastisol, organosol, plastigel, PVC-lateks og PVC-holdige lakker, pulverbelegging av metaller, blåsing av flasker, termoforming av folier til emballasje, skumplastproduksjon til garnflottører, fendere med mer, pressing av LP-plater, sveising og så videre.

Til mange anvendelser er selve polymeren modifisert: Kopolymerer med vinylacetat (polyvinylkloridacetat), eller propylen er mer stabile og lettere bearbeidbare (indre mykgjøring) og lettere løselige og blir brukt til LP-plater, gulvbelegg, formblåste produkter med mer, og til lakker. Kopolymerer med akrylnitril og vinylidenklorid er brukt til fremstilling av fibrer. Såkalt etterklorert PVC brukes til varmtvannsrør, lim, kjemikalieresistente lakker og fibrer.

Polyvinylklorid blir også blandet med andre polymerer som nitrilgummi, ABS-plast, klorert polyetylen og etylen-vinylacetatkopolymerer, særlig for å øke slagfastheten.

Nærmere 50 millioner tonn PVC blir produsert på verdensbasis hvert år. I Norge er produksjonen ved INOVYNs fabrikk på Herøya oppgitt til å være rundt 200 000 tonn per år.

Siden man i PVC har byttet ut et kloratom med et karbonatom i hver monomer sammenlignet med polyetylen, trengs det mindre ikke-fornybare petroleumsprodukter for å fremstille PVC. Dette kan i prinsippet gi en miljøgevinst, men dette avhenger av utvinningen og bruken av klorsalter og petroleumsprodukter til fremstilling av PVC. Ren PVC-polymer regnes i de fleste sammenhenger som helsemessig ufarlig, men den an dekomponere og danne farlige gasser ved tilstrekkelig oppvarming.

Eksponering for vinylklorid over lengre tid kan fremkalle en sjelden type leverkreft. Det er stilt strenge krav når det gjelder rester av monomer i polymeren, spesielt når denne skal brukes som emballasje for næringsmidler.

Tilsetningsstoffer som myknere og stabilisatorer kan i små mengder migrere ut av plasten, og bare visse typer er tillatt brukt. Ftalater er en gruppe forbindelser som i visse tilfeller kan brukes som myknere i PVC. En rekke ftalater er nå forbudt i PVC-produkter som blant annet leketøy, kosmetikk og elektronikk på grunn av risikoen for at de lekker ut og skader fauna og flora. Det er også kjent at de kan være hormonforstyrrende og til skade for menneskers reproduksjon.

Ved forbrenning av PVC-avfall dannes saltsyre, HCl. Ved ugunstige forbrenningsbetingelser kan blant annet klor fra PVC bidra til dannelse av ulike klorerte hydrokarboner. Klor fra PVC kan også være en av flere klorkilder for dannelse av dioksiner under gitte betingelser. Dette er forhold som har ført til sterk kritikk fra miljøvernhold av PVC som materiale. I flere land, blant annet Norge, Sverige, Danmark og Nederland, har det vært ført kampanjer mot bruk av PVC med bakgrunn i frykt for slike miljøskader.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

29. juli 2012 skrev Song Solli

Polyvinylklorid, vanligvis forkortet PVC, er en termoplastisk polymer. Polyvinylklorid fremstilles ved polymerisering av monomeren vinylklorid(VCM). PVC er en polymer av VC med 700-1500 monomere enheter. Polyvinylklorid (PVC) er luktfri.

Ved oppvarming, utstråler den svært giftige gasser av hydrogenklorid og fosgen. Termisk nedbrytningsprodukter av polyvinylklorid kan inneholde etylen, benzen, toluen, 1,3,5- TRIKLORBENSEN, og naftalen.

Som det står i «Gyldendals Store Konversasjons Leksikon» som var trykt i des.1965 at “Polyvinyl’plaster, en meget stor gruppe termoplaster med forskjellige egenskaper og forskjellige anvendelse, men som alle inneholder vinylgruppen(-CH2-CH-). ”

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.