polytetrafluoretylen

Polytetrafluoretylen (Teflon) blir ofte fremstilt som plater eller filmer (a).
En glatt overflate på polytetrafluoretylen har kontaktvinkel med vann på rundt 110° (til høyre, b) og kalles derfor hydrofob. Dersom man pusser denne overflaten med sandpapir av rett kornstørrelse, vil overflaten bli superhydrofob med kontaktvinkel rundt 150° (til venstre, b). Vanndråpene vil da prelle av og ikke sette seg fast på overflaten.
av . CC BY SA 3.0

Polytetrafluoretylen er en type plast som tåler de fleste kjemikalier og ikke brytes ned selv under tøffe forhold. Plasten brukes til en rekke tekniske formål, slik som elektrisk isolasjon og som foring i apparater som håndterer væsker. Polytetrafluoretylen er også et av råstoffene for fluorplast.

Faktaboks

polytetrafluoretylen
Uttale
pˈolytetrafluoretylˈen

Bakgrunn

Polytetrafluoretylen ble oppfunnet av ingeniøren Roy Plunkett ved DuPont i 1938, ved en tilfeldighet, mens han jobbet med kjølevæsker. Den ble først produsert kommersielt i USA i 1946 av DuPont under varemerket Teflon.

Fremstilling og egenskaper

Polytetrafluoretylen
av . CC BY SA 3.0

Polytetrafluoretylen fremstilles ved polymerisasjon av tetrafluoretylen og har formel (–CF2–CF2–)n. Den dannes i form av et pulver og er en noe voksaktig, men fast, delvis krystallinsk polymer med massetetthet mellom 2,1 og 2,3 g/cm3. Krystallittene smelter ved 327 °C, men polymeren blir likevel bare gelatinøs og ikke flytende blant annet på grunn av at polymerkjedene kan være svært lange. Polymerpulveret blir derfor presset og sintret ved 370–380 °C til plater, blokker og bolter som så blir bearbeidet maskinelt til den ønskede formen. Polytetrafluoretylen er en hydrofob polymer med kontaktvinkel med vann på rundt 110°. Den har også liten relativ permittivitet og gir lavt energitap, noe som gjør den anvendelig i elektronikk som opererer ved høye frekvenser.

Anvendelse

Polytetrafluoretylen brukes gjerne der man trenger en inert overflate som ikke lett vætes eller deltar i kjemiske reaksjoner. Den har en av de laveste friksjonskoeffisienter blant polymerer, og brukes derfor om man trenger en glatt og noe myk overflate. Videre brukes polytetrafluoretylen til elektrisk isolasjon siden den har svært dårlig elektrisk ledningsevne. Den benyttes også i tekniske deler som må tåle både høye og lave temperaturer i fly, romskip og raketter. Polymeren tåler opptil 250 °C over lengre tid. Den er relativt myk, men til spesielle formål kan den undre visse vilkår forsterkes eller gjøres mer elektrisk ledende ved tilsetning av fyllstoffer. Ved spesielle spinnemetoder kan det også lages polytetrafluoretylenfibrer, som kan veves til beskyttelsesklær, filterduker og lignende.

Polytetrafluoretylen blir brukt til fôring i kjemisk apparatur, pakninger, gjengetape og lagre. På grunn av den usedvanlig lave adhesjonen til andre stoffer blir polymeren i form av en pulverdispersjon brukt til belegging av stekepanner, bakeformer og lignende. Til slike formål brukes også andre typer fluorpolymerer.

Helsefare

Under normale bruksforhold er forbindelsen inert og utgjør i seg selv ingen kjent fare. Ved høye temperaturer spaltes polytetrafluoretylen til giftige fluorforbindelser. Røyking i lokaler hvor det finnes støv av polymeren er derfor farlig, se også polymerfeber. Det finnes en rekke andre fluorpolymerforbindelser som kan være miljø og helsefarlige ved langtidseksponering.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg