Polytetrafluoretylen, kjemikalie-, aldrings- og varmebestandig polymer, råstoff for fluorplast som første gang ble produsert kommersielt i USA 1946 av Du Pont under varemerket Teflon. En lignende, men mer termoplastisk polymer er polyklortrifluoretylen. Om andre beslektede plasttyper, se fluorplast.

Forbindelsen fremstilles ved polymerisasjon av tetrafluoretylen og har formel (–CF2–CF2–)n. Den dannes i form av et pulver og er en noe voksaktig, men fast, delvis krystallinsk polymer med densitet 2,1–2,3 g/cm3. Krystallittene smelter ved 327 °C, men polymeren blir likevel bare gelatinøs og ikke flytende pga. molekylenes store lengde (relativ molekylmasse på flere millioner). Polymerpulveret blir derfor presset og sintret ved 370–380 °C til plater, blokker og bolter som så blir bearbeidet maskinelt til den ønskede formen.

Polytetrafluoretylen blir brukt til fôring i kjemisk apparatur, pakninger, gjengetape og lagre (særdeles lav friksjonskoeffisient) og til elektrisk isolasjon og tekniske deler som må tåle meget høye og meget lave temperaturer (i fly, romskip, raketter). Til spesielle formål kan også glassfiberarmering og fyllstoffer tilsettes.

Polymeren tåler opptil 250 °C over lengre tid. På grunn av den usedvanlig lave adhesjon til andre stoffer blir polymeren i form av en pulverdispersjon brukt til belegging av stekepanner, bakeformer m.m.

Ved spesielle spinnemetoder kan det også lages polytetrafluoretylenfibrer, som kan veves til beskyttelsesklær, filterduker osv.

Under normale bruksforhold er forbindelsen inert. Ved meget høye temperaturer spaltes polymeren til giftige fluorforbindelser. Røyking i lokaler hvor det finnes støv av polymeren er derfor farlig (jfr. polymerfeber).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.