polyetylentereftalat

Polyetylentereftalat er rapportert å først være fremstilt i England av John Whinfield og James Dickson rundt 1940. Senere på 1940-tallet utviklet Imperial Chemical Industries i England og DuPont i USA industrielle prosesser for fremstilling, som blant annet resulterte i produksjon av Terylene og Dacron. Polyetylentereftalat ble raskt en av de mest solgte syntetiske fibrene. På 1970-tallet utvidet markedet seg ytterligere, da man oppdaget at plasten kunne formes til gjennomsiktige flasker som kunne holde på gasser som karbondioksid.

Polyetylentereftalat er en termoplast som har glasstemperatur 76° C og smeltetemperatur 250°C. Den er derfor i utgangspunktet krystallinsk, men man kan også fremstilles som et amorft materiale. Mens den krystallinske formen ofte er hvit og nokså ugjennomtrengelig for lys på grunn av små krystallitter som sprer lys, er den amorfe formen ofte helt gjennomsiktig. Man kan fylle polyetylentereftalat med glasspartikler eller fibrer av ulike slag for å gjøre plasten sterkere og mer motstandsdyktig.

Polyetylentereftalat fremstilles ved kondensasjonspolymerisasjon av etylenglykol og tereftalsyre eller dimetyltereftalat ved 250°-300°C i nærvær av en katalysator. Plasten kjøles så ned og tørkes. En god del av plasten brukes til å fremstille flasker ved hjelp av formblåsing, eller tynne filmer ved hjelp av filmblåsing, men mye brukes også til å lage polyesterfibrer. Ferdig fiberprodukt lages ved at man varmer plasten på ny til 250°-300°C, og deretter trekker ut tynne fibre. Slike fibre er nokså stive og ofte krystallinske på grunn av periodisk opplinjering av fenylengrupper langs polymerkjeden.

Polyetylentereftalat blir brukt til fremstilling av polyesterfibrer som Dacron og Terylene, klare filmer og folier til emballasje, stekefolie, elektrisk isolasjon, lydbånd, fotografisk film og til bruk på tegnekontorer og i grafisk industri. Foliene kan også metalliseres med tynne gjennomsiktige sjikt av gull eller aluminium og blir da brukt til skjerming mot sollys og varmestråling. På grunn av sin gode termiske stabilitet brukes den av og til som dekke på innsiden av mikrobølgeovner. Plastflasker av polyetylentereftalat blir spesielt brukt til kullsyreholdige leskedrikker på grunn av sin evne til å holde på karbondioksid. I motsetning til for eksempel polyetylen, tillater polyetylentereftalat heller ikke oksygen å passere, og brukes derfor på innsiden av gassflasker med høyt trykk.

På grunn av at en stor mengde polyetylentereftalat brukes til å lage plastflasker som skal holde på kullsyreholdige leskedrikker, kan plasten gjenvinnes i relativt stor grad. Polyetylentereftalat har gjennvinningskode 1, og mesteparten av de gjenvunne flaskene kan brukes i nye flasker, polyesterfibre og matbeholdere. Den høye smeltetemperaturen til polyetylentereftalat gjør at en del andre plasttyper og kjemiske sammensetninger lett kan degraderes i og forurense plastmaterialet, noe som gjør gjennvinning av rent polyetylentereftalat vanskeligere. En del av plasten sendes videre til forbrenningsanlegg.

• plast
• gjenvinning