Biomaterialer. Øverst kneprotese i en krom-kobolt-legering. Protesen festes ved at pasientens eget ben tilpasses protesen, som deretter kan festes med eller uten sement. Nederst hofteprotese (femurprotese) i titan. Dette er en usementert protese, som kiles ned i lårbenet. Protesen er belagt med hydroxapatite, som stimulerer benet til å vokse inntil protesen.

OrtoMedic. begrenset

Biomaterialer brukt i hjerteventil av type Hall-Kaster (utviklet ved norsk-amerikansk samarbeid). Den hvite ringen til fastsying er av polyestervev, rammen og holderne av titan, og skiven (spjeldet) av grafitt pådampet pyrolyttisk karbon.

KF-bok. begrenset

Biomaterialer, i snever forstand de ikke-biologiske materialer som opereres inn (implanteres) i levende organismer for lengre tidsrom og er i direkte kontakt med vevet. For at et biomateriale skal ha ønsket funksjon, må det ha fysiske egenskaper og en utforming som er egnet for det aktuelle formålet, det må ikke lede til særlig uheldige reaksjoner i det omgivende vev eller i organismen for øvrig, og det må ikke selv ta skade av kontakten med vevet, vevsvæskene eller blodet.

Mest omfattende er bruken av biomaterialer til medisinske formål, og da særlig til erstatning eller støtte for defekte vev eller organer, og de kalles da «biomedisinske materialer». Også tannfyllingsmaterialer hører med til disse. I videre forstand omfatter biomaterialer også mer eller mindre omvandlede materialer av biologisk opprinnelse, f.eks. avfettet og avproteinisert benvev fra storfe, som brukes noe i benkirurgi, og aldehydbehandlede hjerteklaffer fra svin, som i spesielle tilfeller blir implantert på mennesker med godt resultat. Også ikke-implanterte materialer som brukes medisinsk på en slik måte at de er i varig og intim kontakt med det levende vevet, som f.eks. i øye- og tannproteser og visse kosmetiske proteser, regnes som biomaterialer. Av og til innbefattes også membraner i hjerte-lunge-maskiner og kunstige nyrer.

Eksempler på viktige biomedisinske materialer og en del anvendelser av disse er følgende: Spesielle rustfrie ståltyper, kobolt-krom-nikkellegeringer og titan og titanlegeringer brukes til støtteplater, skruer og nagler ved benbrudd og til deler av leddproteser. Ved totale leddproteser brukes oftest en metallprotese på den ene delen som glir mot en plastprotese på den andre. Ved full rekonstruksjon av et defekt hofteledd brukes således et kuleformet lårbenshode av en av de nevnte legeringer. Det sitter på en stilk som føres inn i marghulen i det avskårne lårbenet og sementeres fast med akrylplast. Den defekte hofteskålen erstattes med en skål av polyetylen (med høy densitet og ultrahøy molekylvekt). Tidligere har acetalplast også vært noe brukt.

Porøse, keramiske materialer er meget vevsvennlige og forsøkes også brukt i benkirurgien. For øvrig er silikongummi og polypropylen anvendt i bøyelige fingerledd og vevde polytetrafluoretylenfibere (teflon) som materiale for sener m.m. Implantering av silikongummislanger som drenrør bl.a. ved hydrocephalus (vannhode) er en vel innarbeidet teknikk. Det samme gjelder bruken av vevde «strømper» av polyesterfibrer til kunstige blodårer. Med materialet i vevd form vil levende vev gro gjennom maskeåpningene og gi et naturlig innvendig overflatevev (endotel) som ikke forårsaker blodkoagulasjon, dvs. dannelse av tromber, som ellers lett ville kunne løsne og gi blodpropp.

Også til tetting av defekter i hjertets skillevegger brukes slikt vevd materiale. Kunstige hjerteventiler har deler lagd av ovennevnte metaller og legeringer, og en av ventiltypene (skiveventilen, f.eks. av typen Hall-Kaster) har et spjeld av glassaktig, pyrolyttisk karbon, som utmerker seg ved å gi særdeles lite trombedannelse. Ventilene er dessuten utstyrt med en krans av vevd duk som bl.a. sørger for at implantatet blir fast forankret ved at vevet gror inn i duken. Det er også laget kunstige hjerter, men særlig til midlertidig bruk inntil hjertetransplantasjon kan finne sted. En type av slike kunstige hjerter har ventiler av ovennevnte type, en pumpemembran av polyuretangummi, slanger av armert silikongummi og øvrige deler av flere forskjellige plasttyper. Det har vist seg meget vanskelig å fremstille myke, fleksible syntetiske materialer som er tilstrekkelig blodvennlige på lengre sikt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.