Tinnoksider, uspesifikk betegnelse på forbindelser mellom tinn og oksygen.

Tinn(II)oksid, SnO (tinnmonoksid), er et blåsvart, metallglinsende amfotert stoff som dannes når tinn(II)oksidhydrat (se tinnhydroksoforbindelser) oppvarmes uten tilgang på luft. En rød metastabil modifikasjon dannes ved å varme opp suspensjoner av tinn(II)oksidhydrater. Tinn(II)oksid er uløselig i vann, men løses i syrer under dannelse av [Sn(H2O)3]2+ eller anionkomplekser, og i sterke baser i form av [Sn(OH)3]. Tinn(II)oksid anvendes i glassindustrien ved fremstilling av rubinglass og for å gi glasset høyere fasthet.

Tinn(IV)oksid, SnO2 (tinndioksid, tinnstein), er den hyppigst forekommende tinnforbindelse. Den fremstilles teknisk som et hvitt pulver ved f.eks. å brenne tinn i luftstrøm. Ved smeltning med alkalier dannes stannater, f.eks.: SnO2 + 2NaOH = Na2SnO3 + H2O. Tinndioksid anvendes som poleringsmiddel for stål, marmor og glass og til fremstilling av melkeglass, hvite glasurer, emaljer og keramiske farger. Tynne filmer av SnO dopet med antimon eller jern, er elektrisk ledende og brukes til elektroder, elektroluminescerende skjermer, antistatisk glassbelegg, oppvarming av glassruter i fly for å hindre ising. Kan også benyttes som infrarød reflektor i vindusglass i bygninger for å bedre varmeisolasjonen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.