Silisiumoksider, fellesbetegnelse på kjemiske forbindelser mellom silisium og oksygen.

Silisiumdioksid, SiO2, er det viktigste og mest alminnelige silisiumoksid og en av de mest utbredte kjemiske forbindelser i jordskorpen. I naturen forekommer silisiumdioksid i en rekke modifikasjoner, både i krystallinske, vannfrie former og i amorfe og vannholdige former. Krystallinsk SiO2 opptrer i tre hovedformer: kvarts, tridymitt og cristobalitt, dessuten som keatitt (silica K), fiberformet silisiumoksid (silica O), coesitt og stishovitt. De to siste er bare stabile ved høye trykk. Mest alminnelige er kvarts. (Se også silikatmineraler.) I amorf form forekommer silisiumdioksid vannholdig som opal og jordlignende som kiselgur, som er avleiringer som skriver seg fra encellede planter. Silisiumdioksid forekommer også hos planter og dyr og finnes f.eks. i planteaske.

Silisiummonoksid, SiO, dannes ved høy temperatur mellom SiO2 og Si. Det er ikke stabilt ved avkjøling. Studier har blitt foretatt på hurtig avkjølte gasser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.