Systematisk navn, navn på  en kjemisk forbindelse bestemt etter visse regler. Reglene endres med jevne mellomrom etter hvert som flere kjemiske forbindelser oppdages og fremstilles. Arbeidet koordineres av IUPAC og nasjonale organer. I Norge har Norsk Kjemisk Selskap et nomenklaturutvalg. Reglene er mange og kompliserte så her kan bare gis en smakebit.

Det er to enkle navnesystemer:

Brukes særlig i uorganisk kjemi.

Navn på molekylforbindelser som består av to grunnstoffer: AnBn. Det første grunnstoffet i formelen får norsk navn, det andre et latinsk navn. Navnet ender på-id. Eksempler: NO nitrogenmonoksid, N2O dinitrogenoksid, CO2 karbondioksid (kullsyre).

I navnet på en ioneforbindelse (et salt) oppgis navnet på kationet og anionet, men ikke antall ioner i formelen når dette er entydig. Eksempler: BaCl2 bariumklorid, Al2(SO4)3 aluminiumsulfat. For forbindelser der kationet kan opptre med forskjellig ladning angis oksidasjonstallet. Eksempler FeSO4 jern(II)sulfat Fe2(SO4)3 jern(III)sulfat.

Brukes særlig i organisk kjemi.

Utgangspunktet er et hydrokarbon som metan (CH4), etan (C2H6), propan (C3H8), butan (C4H10), benzen (C6H6) og sykloheksan (C6H12). Erstattes ett eller flere H-atomer med grupper som HO-, -COOH og >C=O, får navnet på forbindelsen en ende som forteller hva gruppen er. CH3OH metanol, CH3COOH etansyre (eddiksyre) og (CH3)2C=O propanon (aceton). I parentesen står trivialnavnet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.