Systematisk navn er et navn på en kjemisk forbindelse som er bestemt etter visse regler – ikke et trivialnavn.
Reglene endres med jevne mellomrom etter hvert som flere kjemiske forbindelser oppdages og fremstilles. Arbeidet koordineres av IUPAC og nasjonale organer. I Norge har Norsk Kjemisk Selskap et nomenklaturutvalg. Reglene er mange og kompliserte så her er bare et utdrag.
Det er to enkle navnesystemer:
Brukes særlig i uorganisk kjemi.
Navn på molekylforbindelser som består av to grunnstoffer: AnBn. Det første grunnstoffet i formelen får norsk navn, det andre et latinsk navn. Navnet ender på -id. Eksempler: NO nitrogenmonoksid, N2O dinitrogenoksid, CO2 karbondioksid (kullsyre).
I navnet på en ioneforbindelse (et salt) oppgis navnet på kationet og anionet, men ikke antall ioner i formelen når dette er entydig. Eksempler: BaCl2 bariumklorid, Al2(SO4)3 aluminiumsulfat. For forbindelser der kationet kan opptre med forskjellig ladning angis oksidasjonstallet. Eksempler FeSO4 jern(II)sulfat Fe2(SO4)3 jern(III)sulfat.
Brukes særlig i organisk kjemi.
Utgangspunktet er et hydrokarbon som metan (CH4), etan (C2H6), propan (C3H8), butan (C4H10), benzen (C6H6) og sykloheksan (C6H12). Erstattes ett eller flere H-atomer med grupper som HO-, -COOH og >C=O, får navnet på forbindelsen en ende som forteller hva gruppen er. CH3OH metanol, CH3COOH etansyre (eddiksyre) og (CH3)2C=O propanon (aceton). I parentesen står trivialnavnet.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.