internasjonal politikk – studiefelt

Blant aktørene i internasjonal politikk har landenes regjeringer tradisjonelt hatt en særstilling, fordi de representerer den øverste politiske maktutøvelse over den befolkning og det territorium som deres respektive stater omfatter.

Nasjonalstatene består imidlertid ikke lenger av ensartede folkeslag som snakker samme språk, de består av stadig flere folkegrupper og språket er ikke lenger nødvendigvis ett. Det som igår kaltes "nasjonalstater" kan derfor kanskje bedre kalles "territorialstater" idag - eller bare "stater".

Internasjonale organisasjoner, flernasjonale foretak og frivillige sammenslutninger av ulike slag (NGO) spiller stadig viktigere roller i det internasjonale samfunnet.

Internasjonal politikk har derfor utviklet seg fra å være et navn på forholdet mellom nasjonalstater til å bli en samlebetegnelse for relasjoner på kryss og tvers mellom et utall forskjellige aktører, der statene bare er den mest synlige gruppen.

Noen går så langt som til å hevde at statenes rolle er i ferd med å bli utspilt og overtatt av nye aktører. De foretrekker derfor å kalle studiet noe annet enn "internasjonal politikk", for eksempel "verdenspolitikk" eller "global politikk". Likevel ser en at statene fortsatt holder stillingen som en sterk aktør, både vis-a-vis overnasjonale organisasjoner som for eksempel EU og de flernasjonale foretakene.

Et sentralt spørsmål i studiet av internasjonal politikk er om verden i bunn og grunn er et anarki der ingen lov egentlig gjelder, eller om dette er en urimelig overdrivelse.

Påstanden om at verden er et anarki kalles ofte anarki-forutsetningen. Den henger sammen med suverenitetsbegrepet, det vil si den regel som alle regjeringer holder fast ved; at hver enkelt stat er sin egen øverste myndighet og bestemmer over sin befolkning og sitt territorium, og svarer for landet i forholdet til andre stater og mellomstatlige organisasjoner.

Hvis hver stat er sin egen høyeste myndighet, må dette bety at forholdet mellom statene er lovløst, ifølge noen. Andre mener det likevel er mulig for folkeretten å fungere mellom statene, fordi det er mange ting som en stat ikke kan ordne alene, men trenger hjelp og samarbeid til å ordne gjennom avtaler med andre land.

Et annet sentralt spørsmål i studiet av internasjonal politikk er hva som er krigens årsaker. Dette henger sammen med hvordan vold kan bekjempes og hvordan konflikter kan løses på fredelig vis.

Allerede Thukydid fra Athen fra omtrent 400 før vår tidsregning har vist at han resonnerte på samme måte som den såkalte realistiske skole på 1900-tallet, da han i sin bok om Peloponneserkrigen innledningsvis sa at krigen ble uunngåelig på grunn av Athens stadig økende makt og den frykt dette innga Sparta.

Den realistiske skole i vår tid hevder at fordi det er makt som er midlet til alle andre mål, så er det også i statens interesse å søke makt og hindre at andre får mer. Dermed er det også dette, sier realistskolen, som er hovedinnholdet i internasjonal politikk.

Studiet av internasjonal politikk, som setter forholdet mellom uavhengige og geografisk avgrensede enheter i sentrum for interessen, har således vært mest opptatt av det som hendte etter den sterke territorielle statens fremvekst.

Denne prosessen begynte rundt 1500 og er typisk representert ved Niccolò Machiavelli, en annen forløper for realistskolen. I sin bok Fyrsten (1513) gir han råd om hvordan herskeren burde gå frem "som makthaver, [han] undersøker vilkårene for hans makt ..." (Lorange 1967: XX). Machiavelli forkastet etiske og religiøse normer og mente at hvilke som helst midler var tillatt for å fremme statens (dvs. som regel fyrstens egne) interesser.

En sterk stat ble også lovprist i Leviathan, utgitt i 1651 av Thomas Hobbes, som mente at uten statens beskyttelse blir det alles krig mot alle, og menneskenes liv blir "ensomt, fattig, ondt, brutalt og kort".

Hobbes beskrivelse av anarkiet under alles krig mot alle hadde også stor betydning for senere tenkning om internasjonal politikk. Staten gir sikkerhet. Der anarkiet lurer bakom, må en alltid være på vakt. Dette er klassiske sikkerhetspolitiske maksimer.

Samtidig kom likevel andre tankeganger frem på denne urolige tiden - det gjaldt samarbeid og fred.

Trettiårskrigen (1618-48) stimulerte interessen for en internasjonal rettsorden, og folkerett gikk etter hvert inn som en vesentlig del av internasjonal politikk (se Hugo Grotius).

Det var Westfalerfreden av 1648 som omsider satte punktum for den lange krigen, med en traktatfestet rett for fyrstene til å bestemme over alle forhold i sitt eget land, inklusive religionen. Dermed var det såkalte "westfalske internasjonale system" opprettet, der hver stat var høyeste myndighet på eget område og alle aksepterte hverandres rett til frihet fra innblanding utenfra, altså statenes suverenitet.

Samspillet og konfliktene mellom europeiske stormakter på 1700- og 1800-tallet ga støtet til flere nye ideer. På den ene siden var det Immanuel Kants tanke om at hvis bare alle de krigerske kongene kunne erstattes av republikker ville vi få evig fred. På den andre siden de klassiske maktbalanseteoriene, som blant andre David Hume formulerte.

1800-tallet kan karakteriseres som imperialismens og sosialdarwinismens tidsalder. Den hadde også sin typiske tankegang, bygd på geografiens betydning. Geografer og militære fant hverandre i resonnementene om geopolitikk fra perioden ca 1850 til andre verdenskrig.

Senere ble det hevdet at geopolitikk-skolen hadde inspirert Hitlers krigsprosjekt. Stormaktene hadde hver sine ledende forfattere på området: den amerikanske admiralen Alfred Mahan, den tyske geografen Friedrich Ratzel og generalen Karl Haushofer, den britiske geografen Halford Mackinder.

Navnet "geopolitikk" ble forøvrig lansert av den svenske geografen Rudolf Kjellén. Geopolitikken var en deterministisk teori som forutsatte at geografien bestemmer verdenspolitikken. At Nazi-Tysklands politikk syntes å følge geopolitiske teser bidro til å diskreditere geopolitikken, men rester av den lever ennå idag, blant annet i Russland og i visse elementer av sikkerhetspolitisk tenkning i USA.

Først kom de store spørsmålene: hvordan kunne verden unngå en ny storkrig når de to mektigste statene – overlegent mye mektigere enn de “gamle” stormaktene – allerede kort tid etter seieren i 1945 så ut til å gli ubehjelpelig inn i ny konflikt, denne gang med hverandre? Hvordan skulle en kunne hindre at atomvåpnene ble tatt i bruk på ny?

Hvorfor hadde demokratiet sviktet så fundamentalt i møtet med diktaturet i mellomkrigstiden? Og hvordan kunne så mange politiske ledere og offentlige tjenestemenn på alle nivåer – og ikke bare militære – ha vist en sånn grusomhet i behandlingen av sivilbefolkningen, spesielt minoriteter som jøder, roma, mentalt syke og homofile? Hele holocaust-problematikken lå her.

Dessuten var det åpenbart om å gjøre å finne bedre løsninger. Hvordan kunne internasjonale organisasjoner og folkerett styrkes og slik bidra til å trygge verdenspolitikken? Hvordan kan konflikter mellom stater eller store folkegrupper løses på fredelig vis?

Flere av disse spørsmålene hørte til andre fagområder enn studiet av relasjoner mellom stater, for eksempel statsvitenskap, historie og sosialpsykologi. Men de samme problemstillingene hadde likevel en forbindelse til internasjonal politikk. Mot slutten av 1950-tallet begynte en å sortere internasjonal politikkstudiet etter problemenes nivå. Slik kunne en skille mellom problemer knyttet til verden som helhet, problemer knyttet til statene og deres styreform, og problemer knyttet til menneskene som individer og deres atferdstrekk.

Det ble, kort sagt, et fagprinsipp å diskutere forskningsspørsmålene ut fra analysenivåer. Dette prinsippet har holdt seg i faget hele tiden siden. Krigens problem – for å ta et sentralt spørsmål - kan (1) ses som en følge av måten verden som helhet var organisert på – som et globalt system uten lov og rett, uten noen overordnet myndighet til å holde orden. Krigens problem kan også, (2) alternativt ses som et problem på et lavere nivå, statens nivå, som et utslag av (f.eks.) at stormakter blir aggressive diktaturer. Og krigens problem kan (3) forstås helt ned på individnivå, som et utslag av menneskesinnets svakheter og særegenheter.

Faglitteraturen avspeilte dette nivå-perspektivet. Waltz (1959) formulerte nivåresonnementene enkelt og tydelig og sammenlignet dem. Andre forskere, som f.eks. Singer (1961), påpekte at kunne ikke si at et enkelt nivå var viktigere for analysen enn andre, og at det også var uvisst hvordan valg av nivå påvirket analyseresultatet. Uansett, bevisstheten om analysenivået ble et grunnprinsipp i forskningen om internasjonal politikk og er det ennå idag.

Et nivå i tillegg til de tre nevnt ovenfor er det etter hvert blitt vanlig å tilføye, nemlig dyade-nivået: de parvise kombinasjonene av stater som har direkte med hverandre å gjøre, ut fra tanken om at visse parvise kombinasjoner av kjennetegn ved stater kan være mer "eksplosive" enn andre.

Internasjonal politikk-studiet utviklet seg senere enn samfunnsfagene forøvrig, men fulgte mange av de samme trendene og hadde de samme store fedre, spesielt Max Weber. En økt interesse for samfunnsfagene kom allerede lenge før annen verdenskrig, med utviklingen av demokratiet og ideologiene, spesielt totalitarismen (med sine utslag i nazisme/fascisme, kommunisme) sammen med 1900-tallets teknologiske og kommunikasjonsmessige fremskritt.

Storkrigen mot Nazi-Tyskland og dets allierte fikk som bivirkning et intensivert behov for innovativ forskning. Annen verdenskrig innebar derfor i USA – og etter hvert også hos USAs allierte - et gjennombrudd for en mer systematiserende vitenskapstenkning på nær sagt alle områder, også i samfunnsfagene. Med en viss humor kunne det sies at om noe ikke var “vitenskap” på forhånd, så kunne det saktens bli det. En utstrakt eksperimentering med begreper og teorier tok til, i vekselvirkning med den storpolitiske utviklingen. Dette fortsatte gjennom hele den kalde krigen.

Faget internasjonal politikk gjennomgikk derfor i siste halvdel av det 20. århundre både en sterk oppblomstring og mange bølger av skiftende teoretiske oppfatninger. Oppblomstringen viste seg i en stor produksjon av faglitteratur om internasjonal politikk og i spredningen av studiet til stadig nye universiteter i stadig flere land. Verdensbegivenhetene i seg selv motiverte. Ofte var teoriene primitive, knapt nok mer enn løse perspektiver eller “teoretiske tilnærminger” (theoretical approaches), som de kom til å kalles. Emnets karakter var upresist, ikke som i naturvitenskapene. Teoriene var derfor gjerne av typen “perspektiv” (“tilnærming”) eller nøkkelbegrep (f.eks. “makt”), mer enn de var å anse som “teori” i strengt vitenskapelig forstand.

Slike løselig definerte teorier - om makt, om beslutningsprosesser, om systemer, om strategi og spillteori, om lagdeling i verdenssamfunnet og om den komplekse avhengigheten mellom statene i verdenspolitikken – disse kom nå til å følge etter hverandre i høyt tempo. Det medførte også at det ble stadig fler perspektiver som konkurrerte om forskningsmidler og rekrutteringen av de beste disiplene.

I bakgrunnen var det samtidig andre drivkrefter som bidro til å knytte utviklingen av internasjonal politikk-studiet til politiske retninger. Én retning var den idealismen som i Norge slo ut i bevegelser som Én verden og Folkereisning mot krig. Nøytralitetslinjen var en forutsetning for idealistene; den hadde fortsatt sine tilhengere også etter annen verdenskrig, og nedrustning var et annet av idealistenes mål. En beslektet politisk retning var de radikale venstreorienterte politiske bevegelsene, i Norge som i andre vestlige land – både kommunisme, ny-marxisme og annen venstreradikalisme – som var opptatt av å avsløre det kapitalistiske systemets kontroll over verden. Idealismen smeltet etter hvert sammen med den radikale venstrebølgen. Motstand mot NATO ble en hovedparole.

En annen politisk retning var den som heller ønsket et sterkt (sivilstyrt) militært forsvar og et liberalt, pluralistisk demokrati. Også her hadde nøytralitetspolitikken tilhengere, men deres stilling ble gradvis svekket. Et flertall - som politisk strakk seg fra langt inn i Arbeiderpartiet og helt ut på høyre borgerlige side - ønsket internasjonal tilknytning til forsvaret av vestlige land mot kommunismen gjennom NATO. 

Disse politiske impulsene ble – ikke bare i Norge - knyttet til ulike akademiske fagmiljøer. De radikale venstreorienterte retningene ble fra 1960-tallet gjerne knyttet til fredsforskningsinstitutter og ofte forankret i sosiologien. De øvrige ble vanligvis knyttet til statsvitenskapelige institutter. I norge stiftet en gruppe ved det frittstående (private) Institutt for samfunnsforskning i 1959 verdens første fredsforskningsinstitutt, PRIO – Peace Research Institute Oslo, under ledelse av Johan Galtung. Fredsforskningen sto ellers særlig sterkt i Sverige og Vest-Tyskland.

De statsvitenskapelige instituttene var likevel de som i Norge tok ledelsen akademisk og fastla utformingen av studiet av internasjonal politikk som en gren av statsvitenskapen. Faget internasjonal politikk ble dermed integrert i universitetsinstitutter i Oslo og etter hvert Trondheim, med rekruttering av studenter, eksamensrett og tildeling av grader. Den første dosent med plikt til å forelese i internasjonal politikk, Nils Ørvik, ble utnevnt ved Universitetet i Oslo i 1963.

Johan Galtung ble i 1969 utnevnt til professor i fredsforskning, men hans virksomhet ved Universitetet i Oslo fikk liten tilknytning til øvrige studier av politiske emner, og fredsforskningen ble derfor lenge stående uten en direkte akademisk forankring i Norge. Den første norske professor i statsvitenskap med spesialisering innenfor internasjonal politikk (spillteori) var Knut Midgaard (utnevnt 1975).

På 1960- og 1970-tallet var disse to retningene – fredsforskning og internasjonal politikk – konkurrenter som var markant skilt fra hverandre, som ideologiske motpoler. En fredsforsker skulle drive sin forskning ut fra et normativt utgangspunkt, et ønske om fred. En statsvitenskapelig IP-forsker skulle drive sin forskning ut fra motivasjonen om å bidra til bedre kunnskap om politiske forhold mellom stater og nasjoner. Etter at statsviteren Øyvind Østerud ble utnevnt til Galtungs etterfølger som professor i fredsforskning ble striden tonet ned. Professoratets fagområde ble omdøpt fra "konflikt- og fredsforskning" til “internasjonale konfliktstudier”. Fra 1980-tallet startet en tilnærmingsprosess i Norge som har gjort at de to retningene etter hvert er blitt vanskelige å skjelne fra hverandre.

Studiet av internasjonal politikk ble i den første etterkrigstiden sterkt preget av maktbegrepet og tanken om at streben etter makt var kjernen i alt som skjedde mellom statene (se spesielt Morgenthau 1948). Det som ga makt var ikke i seg selv tvangsmakt (å tvinge noen), men snarere evnen til å kontrollere eller dominere den annen part indirekte. Makt var altså en psykologisk relasjon heller enn en fysisk (Morgenthau 1948). Men den bygde på fysiske og spesielt teknologiske momenter, i tillegg til organisatoriske. En skal samtidig være klar over at i denne perioden var maktbegrepet under intens diskusjon blant mange forskere og ikke bare i studiet av internasjonal politikk (se f.eks. Lasswell & Kaplan 1950). Om Morgenthau således var et ledende navn var han langt fra enerådende med sitt syn på makt og ble snarere kritisert av mange for sin ofte uklare fremstilling.

Atomvåpnenes betydning ble også sentral i dette bildet der en forsøkte å forstå makt, og studiet av våpen og strategi fikk en viktig plass. Sikkerhetspolitikken var samtidig et forskningstema der det som ble publisert offentlig var minimalt sammenlignet med det som ble skrevet for lukkede kretser av militære og høye politiske beslutningstakere. Derfor kom litteraturen på dette området først langsomt ut i verden, og det først etter at spillteorien ble anerkjent som bidragsyter på dette felt.

På 1950-tallet kom beslutningsbegrepet (decisionmaking) sterkt i forgrunnen i statsvitenskapelige studier. Det bredte seg en overbevisning om at nøkkelen til å kunne forstå og forklare politikk er å fokusere på konkrete beslutninger og de politikere og tjenestemenn som fatter dem. I økonomien hadde John von Neumann og Oskar Morgenstern allerede på 1940-tallet introdusert spillteori, som handlet om rasjonelle aktørers handlemåte under varierende gitte betingelser. Det var ikke umiddelbart klart hvilken relevans denne teorien kunne ha for studiet av politikk, men spillteorien viste seg å være en viktig impuls for beslutningsstudier og dukket snart opp også i statsvitenskapen.

Skjebnesvangre beslutninger om atomvåpenstrategier ble tatt både i USA og Sovjetunionen på denne tiden; de skapte mye offentlig oppmerksomhet om dilemmaer som lå under. Gjennom Thomas Schellings bok The Strategy of Conflict (1960) ble internasjonal politikk-studiets oppmerksomhet festet ved antagelsen om rasjonelle aktører, og om valg av strategier der utfallet for beslutningstakeren samtidig var avhengig av andre deltakeres valg av strategi. Enkle spillmodeller presentert av Schelling var skjematiserte fremstillinger av statsmenns handlemåte i vanskelige konfliktsituasjoner. Strategiske resonnementer knyttet spillteori til aktuell supermaktspolitikk (Snyder 1961). Dette ble utgangspunktet for to analyseretninger knyttet til sikkerhetspolitikken.

Den ene retningen var spillteoretisk, og i Norge var Knut Midgaard pionér på dette området med boken Strategisk tenkning (1965), et arbeid som også førte ham inn på de svært aktuelle etiske aspektene ved sikkerhetspolitikken. Den andre retningen var mer konkret sikkerhetspolitisk (á la Snyder), i Norge representert ved Johan Jørgen Holst, som i sitt to-binds verk Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv (1967) analyserte Norges veivalg og de strategiske implikasjoner disse valgene innebar.

Dette er en “familie” av litt ulike teoretiske perspektiver som har til felles at uttrykket “system” står sentralt. Hittil i det 21. århundre har ingen av systemteoriene noen fremtredende plass i studiet av internasjonal politikk. Likevel har systemteoretiske resonnementer satt dype spor i dette studiet. En sjeldent bra innføring i statsvitenskapelige anvendelser av systemteori finnes i Oran Youngs lille bok Systems of Political Science (1968).

Når systemteori anvendes i studiet av internasjonal politikk er det som oftest stater som er enhetene. Verdenspolitikken blir da et overordnet system. Fra dette perspektivet har faget frem til idag beholdt tanken om at hele verden og den politikken som utspiller seg i den kan ses som et eneste stort system, “det internasjonale systemet”, og at forståelsen av delene av systemet også vil bero på egenskaper ved systemet som helhet (se f.eks. Goldmann 1978).

Et system holdes sammen av strukturer, det vil si faste, stadig gjentatte relasjoner mellom enheter som særpreger systemet. Typiske strukturformer varierer, og teorien hevder at ulike slags strukturer får ulike konsekvenser for relasjonene i systemet. Strukturene antas med andre ord å gi systemet mye av dets egenart, et stipulert trekk som har vist seg spesielt anvendelig som forutsetning i studiet av internasjonale politiske relasjoner. Ifølge neo-realismen (se nedenfor) vil karakteren til den overgripende strukturen være den viktigste faktor for å forstå statenes handlemønster (jfr. Walz 1979).

Tilbøyeligheten til å starte krig (aggressivitet) er en viktig egenskap som internasjonal politikk-forskningen har studert lenge, ikke minst fordi det har betydning for det internasjonale systemets evne til å overleve som helhet. Relasjonene mellom de sterkeste statene (stormakter) danner systemets struktur. Antallet stormakter tenkes å være en viktig slik egenskap som avgjør hva slags struktur og hva slags system en har for seg. Et system med bare to stormakter som dominerer systemet er vesensforskjellig, ifølge teorien, fra et system som har mange stormakter.

Sammenligninger av systemer med ulik struktur i studiet av internasjonal politikk var nærliggende fordi det internasjonale systemet i ulike historiske perioder har hatt ulike særpreg som nettopp kan knyttes til strukturelle trekk. For eksempel var tiden fra 1945-1990 preget av at det bare var to stormakter (“supermakter”) i systemet. I tiden før første verdenskrig var det fem stormakter (Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Russland, USA) og en sjette (Japan) som var på vei opp. Er et system mer stabilt om det har bare to stormakter (bipolært system) eller om det har flere stormakter (multipolært system)? Debatten om disse spørsmål var viktig både på 1960-tallet (Kaplan 1957, Waltz 1964, Deutsch & Singer 1964) og senere, på 1980-tallet (Waltz 1979, Keohane 1986).

Behovet for systematiske data for å undersøke disse spørsmålene nærmere var åpenbare. Det lå dessuten i tiden en tro på at datamaskiner kunne brukes til analyser som var mye mer avanserte enn de som enslige forskere kunne komme frem til med penn og papir. Løsningen måtte altså være data. På 1960-tallet startet et omfattende data-innsamlingsprosjekt ved University of Michigan – Correlates of War-prosjektet - om det internasjonale systemet gjennom tiden siden 1815, om systemets enheter (statene) og forbindelsene mellom dem, spesielt allianser og krig. Arbeidet ble ledet av statsviteren J. David Singer og historikeren Melvin Small. I årene siden har databanken blitt gradvis utvidet og stadig forbedret, og er gjort tilgjengelig for alle forskere.

På 1970-tallet startet undersøkelser av sammenhenger mellom kjennetegn ved stater og deres tilbøyelighet til å gå til krig. Det var allerede tidlig klart at demokratier var mindre krigerske, men sammenhengen hadde uklarheter. På 1980- og 90-tallet kom gradvis mer pålitelige funn som koplet studiet av krig sammen med de krigførende statenes styreform (se særlig Maoz & Abdolali 1989). Studiene viste at land med demokratisk styreform nesten aldri går til krig mot hverandre. Senere har norske forskere, blant dem Nils Petter Gleditsch, bidratt med studier som har ført denne forskningen videre til andre typer av regimer og andre typer av vold, spesielt borgerkrig (Hegre et al 2001).

En variant av den åpne systemanalysen tar nærmere for seg et systems forhold til omgivelsene ved å sammenholde det som skjer i systemet med differansen mellom det som kommer inn i systemet utenfra (input) og det som går ut av systemet etterpå (output). Input-output analyser ble i studiet av internasjonal politikk særlig koplet til beslutningsstudier (beslutningsanalyse), herunder studier av utenrikspolitiske beslutningsprosesser, se spesielt modellen presentert av Richard Snyder og hans kolleger i 1954 (se Snyder, Bruck & Sapin 1962). 

Utenrikspolitiske beslutninger fattes, ifølge denne fremstillingen, i en strøm av impulser som kommer fra omgivelsene, både i utlandet og innlandet, samt fra innsiden av beslutningsapparatet. Forklaring av beslutningene ligger i å oppspore de mange faktorer som hadde spilt inn og avveie (sammenlikne) deres betydning.

Den beslutningsteoretiske tilnærmingen vakte stor interesse i mange land. Beslutningsperspektivet (som regel knyttet til Snyder et al) ble derfor mye brukt i utenrikspolitiske studier, også i Norge, se for eksempel Ørvik et al (1972).

Se også: Komparativ utenrikspolitikk.

En epokegjørende beslutningsstudie ble levert av Graham Allison i 1969 der han tok for seg Cubakrisen og den amerikanske presidentens handlemåte. I studien (en artikkel publisert i American Political Science Review, 1969, senere i revidert form som bok, 1971) viste Allison for det første at det er begrenset hvor langt en kommer om en legger til grunn at de to regjeringene som sto mot hverandre var rasjonelle aktører.

Allison demonstrerte at USAs regjering ikke kunne oppfattes som en enhetlig aktør i krisen, fordi det fantes ulike grener av USAs forvaltning som handlet uten koordinert sentral styring (jfr byråkratipolitikk / bureaucratic politics). Dermed var staten USA ikke heller å anse som en rasjonell aktør med én konsistent prioritering av sine målsettinger, fordi USA nå bevislig besto av flere ulike aktører som hadde ulike og konkurrerende målsettinger.

Dette undergravde med ett slag hele fundamentet for å studere stater som om de var enhetlige aktører á la individer eller "sjakkspillere" som var engasjert i spill mot andre tilsvarende statsaktører andre steder, jfr spillteori, omtalt ovenfor.

For det andre viste Allison at en kunne legge til grunn helt ulike teoretiske perspektiver, stille ulike spørsmål og få fornuftige svar fra alle. Dermed hadde Allison vist at den lange debatten om hvilket teoretisk perspektiv som var best i realiteten ikke hadde noe svar. De svar du får på analysen beror på hvilke spørsmål du stiller og hvilke forutsetninger du gjorde da du formulerte spørsmålene. Dette medførte naturlig nok at Allisons analyse av Cubakrisen ble en klassiker - ikke bare i studiet av internasjonal politikk, men i statsvitenskapen som helhet.

Teorier om avhengighet knyttet til ulikhet og utbytting mellom rike og fattige land var langt fremme i perioden 1965-75 da ny-marxistiske ideer sto sterkt. Ledende forfattere her var Andre Gunder Frank (1966), Samir Amin og Johan Galtung. Denne teoribølgen fortsatte senere med Immanuel Wallersteins world system teori (1980 og senere), som en maxistisk inspirert understrøm, med Jürgen Habermas som nøkkelinspirator.

En sentral tese i disse avhengighetsteoriene var at kontakten mellom rike og fattige land var ødeleggende for de fattige og gjorde det mulig for de rike å fortsette, og stadig øke, utbyttingen. Dermed ble det et sentralt poeng å vise at fattige land som levde uten kontakt med Europa klarte seg bedre. En av implikasjonene var påstanden om at før de europeiske “oppdagelser” av resten av verden (rundt 1500 e kr) var det ingen utbytting av de land som idag er fattige. Det var kapitalismen, Europas viktigste kulturelle eksportvare, som ødela samfunnene i sør. Johan Galtungs fremste bidrag til dette feltet, artikkelen “A Structural Theory of Imperialism” (1971), fikk en stor leserkrets verden rundt.

Avhengighetsbegrepets radikale suksess stimulerte motresonnementer på 1970-tallet, og begrepet interdependence kom til å stå sentralt i kritikken.

Avhengighetsresonnementene gikk ut fra at makten var absolutt og ensidig; det var bare én side som hadde makt, den andre siden var pr definisjon avmektig. Ikke-marxistiske forskere, særlig de som var liberalt orienterte, stilte spørsmål ved avhengighetsstudienes forutsetninger, ikke minst på bakgrunn av 1970-tallets oljekrise og mange u-landsprosjekt for å skape råvarekarteller for å sette industrilandene under press.

Den viktigste retningen innenfor interdependence-studiene var complex-interdependence skolen (se neste avsnitt). 

Se også: Transnasjonale relasjoner.

Interdependence-begrepet ble på en måte som en hovedparole i 1970-årenes studier av internasjonal politikk. Nye bidrag strakk interdependence-begrepet lenger og koplet det til flere dimensjoner som ga et større teoretisk byggverk.

Under navnet complex interdependence ble dette til en annen liberal tolkning av avhengighet som en stund ble det ledende teoretiske perspektiv. Kompleksiteten som navnet henspiller på ligger i at en fremsetter et knippe med sterke, sammenkoplede påstander samtidig, slik det ble gjort av forfatterne Robert Keohane og Joseph Nye i boken Power and Interdependence (1977).

Nærmere bestemt gikk disse påstandene ut på at (1) avhengighet ses som noe som kan være både sammensatt av flere komponenter, og vekselvis innta ulike grader av symmetri (tosidig/flersidig, symmetrisk/asymmetrisk).

Samtidig ble det hevdet (2) et viktig skille mellom saksområder (issue areas), ut fra en hypotese om at makt og avhengighet varierer fra saksområde til saksområde, og at makt dermed er et langt mer omfattende fenomen enn bare det som er koplet til militær sikkerhet. Forfatterne hevdet også (3) at samarbeidet i verdenspolitikken blir undervurdert om en bare ser på formelle internasjonale organisasjoner. Internasjonalt samarbeid er i virkeligheten langt mer omfattende om en tar i betraktning uformelle samarbeidsordninger, som forfatterne kaller regimer.

Som konsekvens hevdet disse forskerne at realismeskolens påstand om at sikkerheten alltid kommer først i statenes prioriteringer er feilaktig. (Se oversikten over denne skolen i Knudsen 1999.) Den siste påstanden ble et stridstema i flere tiår etterpå.

Keohane og Nye lånte kjente begreper fra økonomisk teori, som følsomhet (sensitivity) og sårbarhet (vulnerability), og koplet dem til en statsvitenskapelig analyse av gjensidig avhengighet og maktanalyse.

Disse nyanserte dimensjonene av avhengighet viser seg i den politikken som føres, både lokalt og internasjonalt. Da oljeproduserende land på 1970-tallet forsterket OPEC-kartellet og krevde markant høyere pris av industrilandene var det - ut fra et sårbarhetsperspektiv - klart at i-land burde skifte til andre energikilder for å komme fri. Det gjorde de imidlertid ikke, ihvertfall ikke i tilstrekkelig grad, og den følsomme avhengigheten består den dag idag.

For Keohane og Nye sto alltid internasjonale organisasjoner og internasjonalt samarbeid sentralt, og i denne boken (som i forgjengeren Transnational Relations, se: transnasjonale relasjoner) viser de hvorfor formelle organisasjoner ikke alltid er løsningen. Dette ble et fruktbart forskningsspor som fortsatte i flere tiår etterpå. En direkte linje fører således fra complex interdependence-skolens regimebegrep ("procedures, rules or institutions", 1977: 5) via utviklingen av regimeteori (Krasner 1983), betydningen av hegemonisk stabilitet (internasjonalt samarbeid dominert av én stormakt) i internasjonal økonomi og politikk (Kindleberger 1973, Keohane 1984), til "nyliberal institusjonalisme" (Keohane 1984), i en sekvens av teoretiske faser, alle med stor vekt på faktisk eksisterende reguleringsordninger og empiriske studier.

Av disse er nok regimeteori den gren som har hatt størst suksess (foruten Krasners antologi, se Hasenclever et al, 1997), fordi den er blitt kombinert med studiet av internasjonalt miljøsamarbeid og menneskerettighetsvern. Der hvor politisk uenighet har gjort det umulig å komme frem med vanlig folkerett, har regimestudier bidratt vesentlig i arbeidet for å etablere internasjonale normer uten vanlig juridisk fundament.

Her har norske bidrag, blant annet fra Fridtjof Nansens Institutt, vært langt fremme (se f.eks. Underdal 1992 og senere).

Mens interdependence-studiene på 1970-tallet i mangt handlet om å vise maktens begrensning – og da særlig militærmaktens, kom neo-realismen som en overraskende motreaksjon som på ny satte makt og sikkerhet øverst som nøkkelbegrep. Neo-realismen ble kraftfullt lansert i Kenneth Waltz's bok Theory of International Politics (1979).

Waltz tok systemteoriene fra 1950 og -60-tallet et steg videre. Hans hovedtese var at det internasjonale systemets maktstruktur langt på vei bestemmer statenes handlemønster, og at sikkerheten alltid var det høyest prioriterte mål for statene – selv i vår tid med utstrakt internasjonalt samarbeid. I hans fremstilling fikk maktbalansen en fornyet og langt mer presis fremstilling enn tidligere. Waltz' bok stimulerte en bred debatt med fagartikler som ble samlet av Keohane – en av Waltz's fremste kritikere – i antologien Neo-realism and its Critics (1986). I denne forbindelse opplevde også Keohane å bli angrepet fra den andre siden, av kolleger som mente han gikk Waltz altfor langt i møte med sin argumentasjon både i hegemoni-teorien, der makten tross alt har en sentral plass, og i complex interdependence-teorien der makten også gis en rolle som faktor "i siste instans".

Neo-realismen avfødte to nye teoretiske debatt-temaer. Det ene var spørsmålet om hvordan statlige aktører i et anarkisk system forholder seg til andre aktørers fremskritt som bedrer deres maktposisjon. Neo-realismen hevder at statlige aktører er ekstremt "sjalu" på andres fremskritt, på grunn av frykten for at de andre skal bli sterke nok til å bli farlige for dem selv. Dette standpunktet kalles på engelsk forenklet for "relative gain", det vil si å være opptatt av motpartens fremskritt relativt til ens egen posisjon, med spesiell relevanse for sikkerhetspolitiske hensyn. Maktbalansen som prinsipp bygger på at statenes ledere tenker slik.

Det alternative standpunkt tar de som ikke følger neorealistene. De legger isteden vekt på at statlige aktører har mye mer å bekymre seg om enn akkurat hvordan andres styrke endrer seg relativt til dem selv, så lenge deres egen absolutte posisjon ikke svekkes. Dette standpunktet vektlegger at internasjonal politikk handler om mye mer enn bare sikkerhetspolitikken. Denne debatten rubriseres altså som "absolute vs relative gains".

Den andre debatten utløst av neo-realismen var "agent-struktur"-debatten, med referanse til Waltz's argumentasjon om systemstrukturens betydning for statenes handlemåte. At verden er et anarkisk system betyr at hver stat må vokte sin egen sikkerhet og forholde seg forsiktig til stormaktene og relasjonene mellom dem. Stormaktenes styrke, og samarbeid eller konflikt mellom dem, viser hvilke faremomenter andre stater står overfor. Dette vil være det fremste styringsprinsipp for statenes handlemåte, og gjelder både for stormaktene selv og andre stater. Sikkerheten først! Dette er også fundamentet for maktbalansen. Kritikere mente imidlertid at strukturen ikke kunne virke med tilnærmet automatikk på statenes handlemåte slik neo-realistene hevdet. Statenes handlemåte bestemmes av deres regjeringer, og regjeringene handler ut fra mange flere hensyn enn bare å se til maktstrukturen og maktbalansen.

Radikale tenkere på feltet tok etter hvert til seg nye ideer fra franske postmodernister (Michel Foucault, Jacques Derrida) og utviklet en egen postmodernisme for internasjonal politikk-studiet (Richard K. Ashley, R.B.J. Walker) fra begynnelsen av 1980-tallet (Ashley 1984, Walker 1993). Karakteristisk for postmodernismen var at empiriske studier av internasjonal politikk ble ansett som mindre interessant, kanskje mest fordi disse mer filosofisk inspirerte retningene tok avstand fra både fagets begreper og metoder.

Konstruktivismen hadde begynt mer forsiktig i sosiologien allerede på 1960-tallet (Berger & Luckmann 1966), men kom på banen i internasjonal politikk-studiet først på 1990-tallet. denne retningen fremhever det subjektive og sosiale i alle menneskelige relasjoner, karakteristisk uttrykt gjennom påstanden om at verden er "sosialt kontruert", det vil si verden er ikke noe objektivt, men er slik den oppfattes av folk flest, for folk handler mest ut fra hvordan de oppfatter verden og ikke ut fra hvordan den i en objektiv forstand "virkelig er".

Konstruktivismen unngår kausale resonnementer og foretrekker isteden rent beskrivende fenomenologiske resonnementer (Berger & Luckmann 1966: 34). Alexander Wendt var tidlig ute med fagartikler på den teoretiske siden som utfordret de tradisjonelle tilnærmingene direkte (senere omarbeidet til bokform, se nedenfor).

Peter Katzenstein brakte skolen bred aksept i studiet av internasjonal politikk med den sikkerhetspolitiske antologien The Culture of National Security (1996), som viste at konstruktivismen også hadde noe å bidra med på den empiriske siden. Men først et par år senere kom denne skolen, gjennom Alexander Wendts innsats, frem til en fundamental nytolkning av “gamle sannheter” som kunne bygge bro til mer tradisjonelle oppfatninger av faget.

Wendt's bok (1999) Social Theory of International Politics viste i elegant detaljerte utlegninger hva alle konkurrerende teorier – spesielt Waltz's (merk likheten i boktitlene) – "må ha ment" om de skulle være logisk og empirisk holdbare. Det er tolkningene av uklare utsagn i andre teorier som Wendt bearbeider og fyller ut med meningsfylt nytt innhold. Hans kritikere blant konstruktivistene mente likevel han solgte sin sjel til motstanderne.

Bølgen av konstruktivisme fortsatte langt inn på 2000-tallet. En av de mer kjente konstruktivistene i studiet av internasjonal politikk, Jeffrey Checkel, har en lengre periode vært professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.