internasjonal politikk (studiefelt)

Blant aktørene i internasjonal politikk har landenes regjeringer tradisjonelt hatt en særstilling, fordi de representerer den øverste politiske maktutøvelse over den befolkning og det territorium som deres respektive stater omfatter. I tillegg består en stat av en befolkning og et territorium.

Internasjonale organisasjoner, flernasjonale foretak og frivillige sammenslutninger av ulike slag (NGO) spiller stadig viktigere roller i det internasjonale samfunnet.

Internasjonal politikk har derfor utviklet seg fra å være et navn på forholdet mellom stater til å bli en samlebetegnelse for relasjoner på kryss og tvers mellom et utall forskjellige aktører, der statene bare er den mest synlige gruppen. Ved enkelte læresteder har man programmer som først og fremst ser på slike uensartede relasjoner og setter parentes om stater. Slike studieprogrammer kalles ofte «globale studier».

Et sentralt spørsmål i studiet av internasjonal politikk er om relasjoner mellom stater i bunn og grunn utgjør et anarki der ingen lov egentlig gjelder, eller om dette er en urimelig overdrivelse.

Påstanden om at verden er et anarki kalles ofte anarkiforutsetningen. Den henger sammen med suverenitetsbegrepet, det vil si den regel som alle regjeringer holder fast ved; at hver enkelt stat er sin egen øverste myndighet og bestemmer over sin befolkning og sitt territorium, og svarer for landet i forholdet til andre stater og mellomstatlige organisasjoner.

Hvis hver stat er sin egen høyeste myndighet, må dette bety at forholdet mellom statene er lovløst, ifølge noen. Andre mener det likevel er mulig for folkeretten å fungere mellom statene, fordi det er mange ting en stat ikke kan ordne alene, men der de er avhengige av hjelp og samarbeid gjennom avtaler med andre land.

Et annet sentralt spørsmål i studiet av internasjonal politikk er hva som er årsakene til krig. Dette henger sammen med hvordan vold kan bekjempes og hvordan konflikter kan løses på fredelig vis. Dette studiefeltet overlapper med studiefeltet fredsforskning.

Den realistiske skole i vår tid hevder at fordi det er makt som er midlet til alle andre mål, så er det også i statens interesse å søke makt og hindre at andre får mer. Dermed er det også dette, sier realistskolen, som er hovedinnholdet i internasjonal politikk. Studiet av internasjonal politikk, som setter forholdet mellom uavhengige og geografisk avgrensede enheter i sentrum for interessen, har derfor vært mest opptatt av det som hendte etter den sterke territorielle statens fremvekst. Denne prosessen begynte rundt 1500 og er typisk representert ved Niccolò Machiavelli, en annen forløper for realistskolen. I sin bok Fyrsten gir han råd om hvordan herskeren burde gå frem. Machiavelli forkastet etiske og religiøse normer og mente at alle midler var tillatt for å fremme statens (som regel fyrstens egne) interesser.

En sterk stat ble også lovprist i Leviathan, utgitt i 1651 av Thomas Hobbes, som mente at uten statens beskyttelse blir det alles krig mot alle, og menneskenes liv blir «ensomt, fattig, ondt, brutalt og kort». Hobbes beskrivelse av anarkiet under alles krig mot alle hadde også stor betydning for senere tenkning om internasjonal politikk. Staten gir sikkerhet. Der anarkiet lurer bakom, må en alltid være på vakt. Dette er klassiske sikkerhetspolitiske maksimer.

1800-tallet kan karakteriseres som imperialismens og sosialdarwinismens tidsalder. Den hadde også sin typiske tankegang, bygd på geografiens betydning. Geografer og militære fant hverandre i resonnementene om geopolitikk fra perioden cirka 1850 til andre verdenskrig.

Senere ble det hevdet at geopolitikk-skolen hadde inspirert Hitlers krigsprosjekt. Stormaktene hadde hver sine ledende forfattere på området: den amerikanske admiralen Alfred Mahan hadde den tyske geografen Friedrich Ratzel mens generalen Karl Haushofer hadde den britiske geografen Halford Mackinder.

Begrepet «geopolitikk» ble forøvrig lansert av den svenske geografen Rudolf Kjellén. Geopolitikken var en deterministisk teori som forutsatte at geografien bestemmer verdenspolitikken. At Nazi-Tysklands politikk syntes å følge geopolitiske teser bidro til å diskreditere geopolitikken, men rester av den lever ennå i dag, blant annet i Russland og i visse elementer av sikkerhetspolitisk tenkning i USA.

Som en speiling av økt internasjonalisering fikk studiefeltet en oppblomstring i siste halvdel av det 1900-tallet. Oppblomstringen viste seg i en stor produksjon av faglitteratur om internasjonal politikk og i spredningen av studiet til stadig nye universiteter i stadig flere land.

På 1970- og 1980-talet var liberalismen realismens utfordrer. Hovedpoenget her var at gjensidig økonomisk avhengighet stater imellom økte ikke-statlige aktørers betydning. De nettverk av samhandling som ble dannet, virket dempende på muligheten for krig statene imellom ved å øke de økonomiske omkostningene ved å gå til krig. Slik tenkning ble knyttet til demokratisering: tanken var at land med demokratiske styresett ville være mer tilbakeholdende med å gå til krig mot hverandre enn ikke-demokratiske regimer. Realister så slikt som overflatekrusninger. For dem var det sentrale ikke hva slags relative fordeler stater kunne vinne på å gå til krig eller ikke gå til krig. Realister er mer opptatt av absolutte fordeler: stater er mer opptatt av å være sterkere enn andre stater enn av hvor sterke de er i seg selv.

I tillegg til realisme og liberalisme utgjorde marxistisk inspirerte tilganger en understrøm i faget, spesielt på 1960- og 1970-tallet.

Fra 1980-tallet av vek marxistisk avhengighetsteori plassen for såkalt konstruktivisme og poststrukturalisme som de fremste utfordrerne i faget. Konstruktivismen hadde begynt mer forsiktig i sosiologien allerede på 1960-tallet (Berger & Luckmann 1966). Denne retningen, som har vokst seg stor spesielt i USA, fremhever det subjektive og sosiale i alle menneskelige relasjoner, karakteristisk uttrykt gjennom påstanden om at verden er «sosialt konstruert».

Poststrukturalismen, som har sine røtter i fransk filosofi, tar dette poenget enda lengre. Fra 2010-tallet av har postkolonialismen, som fokuserer på hvordan faget skal kunne bli et virkelig verdensomspennende studiefelt både hva studieobjekter og utøvere avgår, blitt en stadig viktigere utfordrer.