Knut Midgaard

Etter magistergradseksamen ble Midgaard høsten 1959 engasjert som foreleser i idéhistorie til examen philosophicum ved Universitetet i Oslo. Fra 1960 var han NAVF-forskningsstipendiat, først ved Fridtjof Nansen-Stiftelsen på Polhøgda, deretter ved Harvard University. Ved Harvard arbeidet han særlig med tilnærmingsmåter i studiet av internasjonale konflikter og internasjonalt samarbeid, mer spesielt bruk av teorien om strategiske spill, i kontakt med vinner av Nobels minnepris i økonomi fra 2005 Thomas C. Schelling.

Midgaard var siden universitetsstipendiat ved Institutt for filosofi og idéhistorie fra 1962 til 1967. I denne perioden publiserte han boken Strategisk tenkning: Noen spillteoretiske emner med særlig tanke på internasjonal politikk, som både presenterte spillteorien for norske lesere og drøftet en rekke problemer som teorien reiser, herunder etiske spørsmål. Dette siste ble et gjennomgangstema i hans senere forskning.

Ved siden av spillteorien ble forhandlingsteori tidlig et hovedtema i Midgaards forskning og undervisning. Forbindelsen mellom spill og forhandlinger lå i temaet kommunikasjon, og i den sammenheng språkfilosofi. John Langshaw Austin var en inspirator, spesielt med begrepet speech acts, som Midgaard knyttet til forhandlingsstudier. Forhandlinger var dessuten et takknemlig empirisk område for spillteorien.

Midgaards analyse av de internasjonale hvalfangstforhandlingene viste hva man kunne få ut av anvendelsen av disse teoretiske perspektivene. Dessuten var arbeidet med hvalfangsforhandlingene et tidlig eksempel på miljøpolitiske studier i statsvitenskap.

Rasjonalitetsforutsetninger lå under de ovenfor nevnte forskningstemaene som Midgaard arbeidet med, og rasjonalitetsbegrepet ble da også nøkkelen til mye av hans forskning, samtidig som det sto i sentrum for mye statsvitenskapelig forskning forøvrig. Dette plasserte Midgaard sentralt innenfor faget, både ved instituttet og i internasjonal (særlig nordisk og europeisk) sammenheng.

En god illustrasjon av dette er hans anmeldelse fra 1983 av arbeidene fra Leif Lewins prosjekt Politics As Rational Action, der svensk politikk fra 1800-tallet og fremover var empirien, og der innsikt i svært varierende politiske problemstillinger og situasjoner i et fremmed politisk miljø var en forutsetning for å kunne ta diskusjonen på rett nivå.

Midgaard tok tidlig initiativ til å samarbeide med andre nordiske forskere om rasjonalitetsstudier, og kom med i kretsene rundt europeiske forskere som Brian Barry og Jon Elster som hadde rasjonalitetsproblemer som arbeidsfelt. Flere av Midgaards viktigere arbeider fra 1970- og 1980-tallet er bidrag til antologier produsert av internasjonale forskergrupper.

Hans interesse for de normative aspektene av rasjonalitet var nok det som oftest markerte hans profil, gjerne knyttet til betydningen av regler og institusjonelle aspekter. Typisk insisterte han på at et institusjonelt, regelorientert perspektiv må forenes med et instrumentelt perspektiv, slik at politiske aktører ikke bare forventes å handle regelstyrt, men også forventes å utnytte (i noen tilfeller dreier det seg om å «misbruke») de muligheter de ser for å realisere sine mål ved hjelp av systemets regler og spesielle institusjonelle egenskaper.

I bredere sammenheng interesserte Midgaard seg også mye for – og foreleste gjerne om – debatt-teori, teori om konstitusjonelt styre og demokratiteori, foruten grunnlagsproblemer innen politisk teori.

Midgaard hadde i perioden 1968 til 1995 det faglige og administrative hovedansvar for området Politisk teori ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo og har dessuten hatt faglig medansvar innenfor området Internasjonal politikk. Han var også en periode instituttbestyrer.

Midgaard har ofte deltatt i utredningsarbeid om institusjonelle og forskningspolitiske spørsmål. På nasjonalt plan var han formann for et utvalg oppnevnt i 1982 («Midgaard-utvalget») som i 1985 avga innstillingen «Forskning om sikkerhets- og fredsspørsmål og internasjonale forhold» (NOU 1985:17) «Midgaardutvalget» vurderte virksomheten ved de mange institutter utenfor universitetssektoren i Norge som driver forskning på feltet internasjonal politikk, og ga råd om alternativ organisering.

Midgaard var i mange år medlem av Aspirantnemnda i Utenriksdepartementet og har hatt en rekke verv ved Fridtjof Nansen-Stiftelsen på Polhøgda og ved Norsk utenrikspolitisk institutt.

I Norges Forskningsråds brede evaluering av forskningen i Litauen i perioden 1995 til 1996 var Midgaard formann for komitéen med ansvar for filosofi, moderne historie, statsvitenskap og sosiologi. Dette hadde også sin bakgrunn i at han fra 1990 engasjerte seg mye for det frie Baltikums akademiske liv og var medlem av en faggruppe som arbeidet for forskningssamarbeid og utveksling med statsvitenskapelige miljøer i Baltikum.

Midgaard har vært medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1993 og fra 2009 har han vært medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.