Spillteori, matematisk disiplin som analyserer strategiske interaksjonsforhold («spill») der flere aktører («spillere») skal velge mellom alternativer (strategier) på grunnlag av sine egne preferanser når det gjelder de mulige utfall, og med mer eller mindre fullstendig kjennskap til de øvrige spilleres valgmuligheter og preferanser. En spiller kan her være et individ, en gruppe, en organisasjon eller et samfunn, «naturen» eller «tilfeldighet». Utfallet avhenger av alle spillernes valg, og ingen har full kontroll over de øvrige spillernes beslutninger. Hvilket valg som er det beste for en spiller, avhenger derfor normalt av hva de øvrige spillere velger.

Spillene deles inn i klasser som f.eks. spill mot naturen, to-person spill og n-person spill; endelige spill (spill med et endelig antall strategier), ikke-endelige spill osv. Med strategi menes en plan som inneholder entydige forskrifter for alle de situasjoner som kan oppstå i løpet av spillet. Graden av konflikt er en viktig dimensjon. I null-sum-spill (konstant-sum-spill) medfører enhver økning i én spillers utbytte (nytteverdi) et tilsvarende tap for en eller flere andre spillere. I toperson null-sum-spill er spillernes interesser helt motstridende. I variabel-sum-spill er interessene dels motstridende, dels sammenfallende, eller helt ut sammenfallende.

Spillteori har hatt betydning for statistisk desisjonsteori og benyttes i deler av økonomisk teori. Elementer av spillteori har også vist seg fruktbare i statsvitenskap, sosiologi, sosialantropologi og psykologi, og teorien er videre anvendt for å løse militærstrategiske problemer og belyse spørsmål i forbindelse med rustningskontroll og nedrustning. Problemer i spillteori har også stimulert diskusjonen av visse moralfilosofiske spørsmål. J. von Neumann regnes som spillteoriens grunnlegger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.