retterbot

i gammel norsk rett særlover gitt av kongen, særlig slike som gjorde endringer i gjeldende rett. Mens i eldre tid lovendringer forutsatte samtykke av folket på lagtingene, gav Magnus Lagabøtes landslov (1274) og bylov (1276) kongen og hans etterkommere fullmakt til, om de fant at noe i loven trengte å bøtes på, da å ordne det slik at folket i landet hadde gagn av det. Dette må forstås med den begrensning at dersom kongen ville legge nye byrder på folk, måtte han ha samtykke fra dem det gjaldt, dvs. fra lagtingene eller fra hirdmøtene. Retterbøter fra tiden etter Magnus Lagabøte ble også kalt konungs skipan (kongelig forordning). I begynnelsen kan den betegnelsen se ut til å ha blitt brukt mest om kongelig lovgivning på nye rettsområder. Retterbot forekommer ofte inntil 1319, senere sjeldnere og forsvinner fra Christian 4s tid fra lovspråket.