samer

Det samiske flagget er flagget til den samiske nasjonen, og er felles for alle samer.

fri

Sametinget er et folkevalgt organ oppretta for å sikre Norges samiske befolkning politisk representasjon og medvirkning.

© Johan Mathis Gaup, Samtinget - fri

Samene er et urfolk som har sine tradisjonelle bosettingsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland

I Norge bor det samer over hele landet, men de mest konsentrerte samiske bosettingsområdene finnes nord for Saltfjellet samt i landets større byer. Samene i Norge snakker tre varianter av samisk språk: nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og østsamisk.

Det blir ikke gjort noen offisiell registrering av hvem som har samisk identitet/bakgrunn, derfor er det ingen som vet nøyaktig hvor mange samene er. Vanlige anslag er at det finnes et sted mellom 50 000 og 80 000 samer totalt.

  • Norge er det landet som har den største samiske befolkningen, anslagsvis rundt 40 000.
  • I Sverige bor det anslagsvis ca. 17 000.
  • I Finland bor det anslagsvis ca. 7500.
  • I Russland bor det anslagsvis ca. 2000.

Sápmi

Sápmi (Sameland) er det nordsamiske språkets navn på samenes historiske bosetningsområde. På sørsamisk kalles det Saepmie og på lulesamisk Sábme. Området har også historisk blitt kalt Lappland. Dette området har ingen formelle grenser, men det er vanlig å ta med Nord-Norge, Trøndelagsfylkene og noen områder direkte sør for Trøndelag (især Trollheimen og Femundsmarkatraktene). Utenfor Norge regnes Kolahalvøya i Russland, Lappland i Finland, og Norrland i Sverige som innenfor Sápmi.

Navnet kommer av samenes egen benevnelse på seg selv, sámit eller sápmelaččat. I Norge ble de tidligere kalt «lapper» eller «finner», likeledes «lappar» i Sverige og «lappalaiset» i Finland. Nå holder betegnelsen sami også på å innarbeides internasjonalt, f.eks. i toneangivende oppslagsverk og i det verdensomspennende urfolksarbeidet som samene deltar aktivt i.

Samisk nasjonaldag, nasjonalsang og flagg

Samenes nasjonaldag, også kalt samefolkets dag, er 6. februar. På denne dagen kom det første internasjonale samemøtet sammen i Trondheim i 1917.

Samenes nasjonalsang er Sámi soga lávlla (Samefolkets sang), skrevet av Isak Saba. Melodien er komponert av Arne Sørlie, men sangen kan også synges til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark.

Det samiske flagget ble vedtatt av Samekonferansen i Åre i Sverige i 1986, og det er utarbeidet en liste over offisielle samiske flaggdager for både Norge, Sverige og Finland.

Organer og institusjoner i Norge

Sametinget er det viktigste folkevalgte samiske organet i Norge. Sametingets arbeidsområde er alle saker som etter tingets oppfatning berører den samiske folkegruppa. Tinget forvalter dessuten en del ansvarsområder delegert fra staten, og konsulteres av myndighetene i flere saker.

Det avholdes valg til Sametinget hvert fjerde år, samtidig med stortingsvalg og fylkestingsvalg. Alle som ønsker å stemme ved sametingsvalget må være registrerte i Sametingets valgmanntall.

I 2013 var det 15 019 personer innmeldt i Sametingets valgmanntall i Norge. Kriteriet som brukes for å kunne stå i samemanntallet, som gir stemmerett ved sametingsvalg, er at man selv oppfatter seg som same og at en selv, eller minst en av ens oldeforeldrene, har hatt samisk som hjemmespråk under oppveksten.

Sametingspresidenten, Sametingets øverste leder, velges av og blant tingets plenum. Inneværende president er Aili Keskitalo (NSR).

Les om Sametinget og sametingsvalg.

Samiske organisasjoner og institusjoner

Den første samiske sivilsamfunnsorganisasjonen i Norge var Brurskanken Samiske Kvindeforening (1910) stiftet av organisasjonspioneren Elsa Laula Renberg. I den tidlige del av 1900-tallet var det mye samepolitisk aktivitet, som blant anna resulterte i det første internasjonale samemøtet (1917). I 1948 etablerte reindriftssamene Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) som en yrkesorganisasjon for reindriften.

I 1968 ble Norske Samers Riksforbund (NSR) stifta som en organisasjonen som på bredt ideelt grunnlag skulle samle alle samer og arbeide for bedre kulturelle, sosiale og økonomiske kår for befolkningen. Forbundet har arbeidet aktivt for samenes politiske rettigheter.

En annen samisk organisasjon, Samenes Landsforbund (SLF), ble stifta i 1979. Dette var en protestbevegelse mot det noen oppfattet som altfor radikale samiske krav fra NSR, som de mente ville føre til samiske særrettigheter og mulige gnisninger mellom de ulike befolkningsgruppene i nord. Organisasjonen motsatte seg også at det skulle etableres et eget, direkte valgt Sameting. SLF har ikke overlevd inn i vår tid.

På 1980-tallet begynte det omfattende utredningsarbeider om samiske rettigheter, hvor samisk sivilsamfunn deltok aktivt. Utvalgene ble først nedsatt etter aksjonene i forbindelse med Alta-saken, som aktualiserte de samiske rettighetsspørsmålene. Under Alta-saken sloss naturverninteresser og samiske interesser sammen mot utbyggingen. En del samer sluttet seg sammen på tvers av de samiske organisasjonene og fungerte som en pressgruppe overfor myndighetene. De stod bl.a. bak en sultestreik som en gruppe samer gjennomførte i Oslo. Det politiske nybrottsarbeidet på 1980-tallet medførte en egen Samelov (1987), en ny Grunnlovsparagraf om samene (1988) og et eget Sameting (1989).

Ved opprettelsen av Sametinget bestemte NSR seg for å stille som politisk parti. De hadde rent flertall i Sametinget 1989–97, og har i perioden 2005–09 dannet Sametingsrådet i koalisjon med mindre grupper. Fra 2013 har de Sametingsrådet som en "mindretallsregjering". Det andre store partiet på Sametinget har vært Arbeiderpartiet.

Blant andre samiske organisasjoner finner vi Samenes folkeforbund, som i sin tid brøt ut av Samenes Landsforbund og som først og fremst organiserer samer i kyst- og fjorddistriktene.

I 1988 ble den samiske kvinneorganisasjonen Sáráhkká stiftet. Den var også aktivt med i dannelsen av Verdensrådet for urfolkskvinner i 1989. Det er viktig for disse organisasjonene å understreke at kvinnene også innenfor urfolkskulturene har andre betingelser enn menn, og at moderniseringen av urfolkskulturene og samfunnsendringene som følger av det, ofte går utover særskilte sedvaner og tradisjonelle rettigheter som kvinnene har hatt.

Sámiid valáštallanlihttu (Samenes idrettsforbund) ble stiftet i 1990, og arrangerer årlig både sommer- og vinteridrettstevlinger for samer. De senere årene har forbundet også sendt samiske idrettsutøvere til Arctic Winter Games, som er en vinteridrettsfestival for urfolksungdommer.

Fra 1996 har Samisk kvinneforum eksistert som et særskilt utviklet nettverk for konkrete samiske kvinneprosjekter med tanke på lokalsamfunnsutvikling. Disse har i stor grad tatt over Sáhráhkkás rolle som den sentrale internasjonale samiske kvinneorganisasjonen.

Sámi spábbačiekčanlihttu (Samisk fotballforbund), stiftet i 2003, har som målsetning å etablere egne samiske landslag i fotball for kvinner og menn. De har allerede vært med på et par internasjonale turneringer utenfor FIFA-systemet.

Offentlig utredningsarbeid

Samerettsutvalget leverte sine innstillinger i 1984 og 1997. Den første omhandlet det generelle rettsgrunnlaget både i forhold til nasjonal rett og internasjonale rettsordninger i forbindelse med diskusjonen om samenes rettsstilling i Norge. Norge har nemlig tiltrådt flere internasjonale konvensjoner som har virkning for samenes status som en egen folkegruppe innenfor landets grenser. Dette gjelder i særlig grad ILO-konvensjon nr. 169 fra 1989 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater, og artikkel 27 i FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter, som verner minoriteter mot negativ forskjellsbehandling og danner grunnlaget for aktiv støtte av minoritetskulturen gjennom positive tiltak.

Innstillingen fra 1984 munnet ut i et forslag til en egen samelov, og tilrådde også etableringen av et eget samisk folkevalgt organ, et Sameting, i stedet for Norsk Sameråd, som hadde fungert som et rådgivende organ for myndighetene fra det ble opprettet i 1964. Utvalget ville ha med en egen sameparagraf i Grunnloven, der det slås fast at samene skal ha rett til å utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv innenfor staten Norges grenser. Grunnlovsbestemmelsen, § 110a, ble vedtatt av Stortinget våren 1988, og det første valget til Sametinget skjedde samtidig med stortingsvalget 1989.

Forslagene til Samerettsutvalgets andre innstilling 1997 tok primært sikte på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur i Norge i samsvar med Norges internrettslige og folkerettslige forpliktelser, og utvalget forsøkte å utvikle et regelverk om lokal forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark, der de samiske interessene først og fremst representeres gjennom Sametinget. Tingets hovedadministrasjon ligger i Kárášjohka/Karasjok, og det daglige politiske arbeidet ledes av Sametingsrådet.

De nordiske samiske organisasjonenes fellesorgan er Samerådet (tidligere Nordisk Sameråd; navnet ble endret etter at de russiske samene fikk egen representasjon i rådet). Samerådet har sitt sekretariat i Utsjoki i Finland, og dets høyeste organ er Samekonferansen, som holdes hvert tredje år. Samerådet har offisiell status (NGO-status) innen FN-systemet og har deltatt svært aktivt i arbeidet med å utforme en urfolksdeklarasjon i FNs arbeidsgruppe for urbefolkninger i Genève.

Samekulturutvalget leverte sin utredning i to innstillinger fra 1985 og 1987. Den gav en bred behandling av samiske utdannings- og kulturspørsmål, og foreslo innført en egen samisk språklov for å gi samisk språk bedre rettsvern og høyere status. Med språkloven er samisk anerkjent som offisielt språk i Norge, men for øvrig gjelder den primært for seks kommuner i Finnmark og Nord-Troms, Deatnu/Tana Kautokeino (Guovdageaidnu), Karasjok (Kárášjohka), Nesseby (Unjárga), Porsanger (Porsangu//Porsanki) og Kåfjord (Gáivuotna), samt for Tysfjord i Nordland.

Flere kommuner vurderer nå om de vil bli del av det samiske forvaltningsområdet. Dessuten har språkloven også bestemmelser om bruken av samisk språk i offentlige sammenhenger, og for å gjøre språket mer synlig har bl.a. de fleste statsbygg i Finnmark også skilting på samisk i dag.

Tradisjonelt næringsgrunnlag

Tidligere var det vanlig å dele samefolket inn i fire hovedgrupper etter levevis og bosetning (sjøsamer, elve- og innsjøsamer, skogssamer og fjellsamer), men dette har man nå gått mer og mer bort fra. Det samiske samfunnet er i dag omtrent like sammensatt og differensiert som ethvert annet moderne samfunn. Likevel står jakt, fangst og ikke minst reindrift sentralt i samisk tradisjon, og også i andre folks oppfatning av samene, og i samisk kulturpolitikk er man opptatt av ikke å bryte forbindelsen tilbake til tradisjonelle verdier i oppbyggingen av det nye. Eksempelvis forsøker man å ivareta den nære forbindelsen til naturomgivelsene.

I den senere tid, med økende økologiske problemer, er urfolkenes livsform omfattet med stadig større interesse. Perspektivet er i ferd med å endre seg fra å betrakte disse kulturene som primitive til å søke kunnskap hos dem for å oppnå større økologisk tilpasning også for de teknologisk baserte samfunnene.

Religion

Den gamle samiske religionen var sjamanistisk, dvs. at sjamanen, noaiden, hadde en sentral posisjon som forbindelsesledd mellom menneskene og gudene eller åndeverdenen. Ved hjelp av sin goavddis (sjamantromme eller runebomme), en tromme med påmalte tegninger, kunne han spå om fremtidig jaktlykke, om folkenes ve og vel, og på en måte fungere som åndelig leder. Til en viss grad kan man nok også si at religionen var animistisk, i den betydning at man anså naturen for å være besjelet, slik man også finner det hos mange andre naturfolk.

Les mer om samisk religion.

Språk

Samenes språk, samisk, tilhører den finsk-ugriske gren av de uralske språkene og er inndelt i ti ulike dialekter. Dialektene er langt på vei innbyrdes uforståelige, og forskjellen mellom f.eks. nord- og sørsamisk er omtrent like stor som forskjellen mellom norsk og islandsk. Det vil si at man egentlig også kan tale om ulike språk. Ellers snakker de aller fleste samer også nasjonalspråket i den staten de bor i, og en del samer er mer fortrolige med dette språket, altså norsk, svensk, finsk eller russisk, enn med samisk.

Samisk språk i Norge er truet fra flere kanter, ikke bare gjennom massiv påvirkning utenfra, men også ved det faktum at så mange samiske bygder gjennom tidene er blitt fornorsket. Dette fører til at den geografiske spredningen av samisk språk i aktiv bruk er i ferd med å innsnevres, noe som i sin tur kan komme til å begrense mulighetene for bruken av språket.

Les mer om samisk.

Forskning og utdanning

I Guovdageaidnu/Kautokeino ligger Sámi Instituhtta/Samisk institutt, som er en forskningsinstitusjon med nordisk og nasjonal finansiering. NSI ble etablert som en egen samisk forskningsinstitusjon i 1973, men har i dag administrativ tilknytning til Sámi allaskuvla/Samisk høgskole. Denne skolen ble i sin tid etablert på frigjorte ressurser fra den samiske avdelingen ved Alta Lærerhøgskole. Samisk høgskole tilbyr lærerutdanning og vil gi mastertilbud i en del utvalgte fag, samt driver forsknings- og utviklingsarbeid. Universitetet i Tromsø har flere avdelinger som forsker og underviser innenfor ulike samiske emner, og har gjennom årene utdannet flere av de forskerne som nå besetter stillinger i de samiske institusjonene. Senter for samiske studier koordinerer mye av den samisk-relaterte aktiviteten ved universitetet, bl.a. et internasjonalt mastertilbud i urfolksstudier, og flere utviklingsprogrammer med sikte på å bedre utdanningsvilkårene for urfolk.

I Kautokeino ligger også Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, som har et spesielt ansvar for informasjon om urfolkenes sosiale, politiske, rettslige og kulturelle situasjon rundt om i verden. Høgskolene i Bodø og Nord-Trøndelag er tildelt et spesielt ansvar for lule- og sørsamisk høyere utdanning, mens kultursentrene i Tysfjord, Hattfjelldal og Snåsa bidrar med både kurs og oppfølgingstiltak på kultursiden. Det finnes samiske videregående skoler i Kárášjohka/Karasjok og Guovdageaidnu/Kautokeino, men også fra andre skoler kommer det samiske studenter til universiteter og høyskoler. I de senere årene har det også skjedd en nyrekruttering av studenter fra de kystsamiske områdene. Sametinget har ansvaret for all samisk utdanning i Norge, men har prioritert grunn- og videregående skole. Samtidig skal Sametinget påse at det samiske skoleverket tilføres nødvendige læremidler på samisk. I forbindelse med reformene i det norske skoleverket er det også utarbeidet et eget samisk læreplanverk. Dette skal først og fremst gjelde for elever i forvaltningsområdet for samelovens språkregler. Det er også lagt inn materiale om samiske forhold i de nyeste nasjonale læreplanene.

Litteratur

De eldste skrevne tekstene er fra 1600-tallet og er stort sett ABC-bøker og religiøs litteratur. Den muntlige litteraturen har lange tradisjoner i form av sagn og eventyr, og dessuten avansert lyrikk i form av joikepoesi.

Samenes moderne litteratur er fra 1900-tallet. Den første samiskspråklige skjønnlitterære boken, fra 1910, er Johan Turis beretning om samenes liv, Muitalus samiid birra. I 1912 kom den første romanen, Anders Larsens Beaivi-álgu (Daggry).

Det ble publisert forholdsvis få samiske bøker frem til 1970. Virkelig fart i utgivelsene ble det først da man fikk etablert egne samiske forlag, og etter at Norsk kulturråd gikk aktivt inn for å støtte samiskspråklig litteratur. Nå er det Sametinget som administrerer støtten til samiske kulturformål generelt, og det finnes flere samiske forlag som tar seg av både skolebokproduksjon og litterære utgivelser.

Les mer om samisk litteratur.

Musikk

Folkemusikken er for en stor del vokal og kalles joik. Joiken har alltid hatt en særegen plass i den samiske bevisstheten, både som identitetsmarkør og som sjamanens musikk i den gamle troen. Den har også tjent som en måte å minnes kjente og kjære på. I det tradisjonelle samfunnet var joiken både litteratur og musikk. I tråd med denne tradisjonen har mange samiske artister de seneste tiårene valgt en multikunstnerisk innfallsvinkel og arbeider innen flere kunstarter.

Joiken har i de senere årene hatt en renessanse som inspirasjonskilde for moderne musikere, både innen såkalt world music og eksperimenterende tekno- eller jazzjoik, som Mari Boine, Wimme Saari og Transjoik står som fremragende eksponenter for. Den var også en av hoveddrivkreftene bak Nils-Aslak Valkeapääs multikunst.

Det eksisterer et aktivt samisk musikkliv som bl.a. kommer til uttrykk på de mange festivalene som arrangeres ulike steder i Sápmi. Mest kjent er urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Kåfjord i Nord-Troms, som arrangeres hver sommer i juli måned med artister fra en rekke urfolk i hele verden. Festivalen har vokst til å bli det viktigste møtestedet for moderne urfolksmusikk i dag. Påskefestivalen i Kautokeino satser på sin side først og fremst på samiske artister.

Les mer om samisk musikk.

Kunst

Tradisjonell samisk brukskunst, duodji, viser tydelig hvor gjennomestetisert det samiske samfunnet alltid har vært. Vanlige forbruksvarer og bruksgjenstander har vært pyntet og rikt ornamentert. Selv om bruksverdien alltid har vært det viktigste, var kravet dessuten at produktet også skulle være vakkert for øyet. Duodji-opplæring var tidligere en selvfølgelig del av oppdragelsen, og i eldre skriftlige kilder nevnes stadig håndverk som en samisk spesialitet.

Duodji-produksjonen utgjør fremdeles en viktig del av mange samers inntekt. Staten yter direkte støtte til duodji, bl.a. gjennom kunsthåndverksorganisasjoner og Samisk næringsfond, administrert av Sametinget.

Moderne kunst kalles på samisk dáidda. Dáidda er i denne sammenheng et nyskapt samisk begrep for det som vanligvis oppfattes som kunst, altså tilsvarende engelsk art til forskjell fra craft.

Fra 1970-årene av ble det større bredde i den samiske billedkunsten. Flere unge tok seg faglig utdannelse og ble dristigere til å eksperimentere både med form og innhold. Man tok opp aktuelle politiske saker i kunsten, men prøvde også ut nye bruksområder for tradisjonell samisk kunstutøvelse, eksempelvis i skinn- og tekstilarbeider. Noen sentrale navn i tillegg til Jåks, Gaup og Utsi blant dagens samiske billedkunstnere er Rose-Marie Huuva, Brita Marakatt, Synnøve Persen, Hans Ragnar Mathisen og Berit Marit Hætta.

Les mer om samisk kunst.

Teater

Den organiserte samiske teatervirksomheten er av forholdsvis ny dato. I midten av 1960-årene turnerte Riksteatret i de samiske områdene med et dukketeaterstykke der samisk tale ble brukt. Dette skjedde i samarbeid med samiske kulturarbeidere. I 1971 ble teatergruppen Dalvadis stiftet på svensk side av Sameland. Den gikk i oppløsning pga. manglende offentlig støtte fra de svenske myndighetene. I dag finnes det et eget samisk teater i Sverige, som blir finansiert av det svenske Sametinget.

Ved årsskiftet 1979/80 ble teatergruppen Beaivváš etablert i Guovdageaidnu/Kautokeino. Den utgjør ryggraden i Sámi Teahter O/S, som er et aksjeselskap der staten, kommunen og de samiske organisasjonene er aksjonærer. Sámi Teahter er et profesjonelt drevet teater med statsstøtte og fast tilholdssted i Guovdageaidnu/Kautokeino. Gruppen har hatt flere vellykkede oppsetninger av både nyere samisk dramatikk og «samifiserte» versjoner av klassiske teaterstykker som f.eks. Jeppe paa Bierget. Teateret legger stor vekt på å turnere over hele det samiske området, og har også besøkt alle de nordiske hovedstedene og dessuten hatt internasjonale oppsetninger.

Massemedia

Den samiske pressehistorien går tilbake til 1873, da den første samiskspråklige avisen, Muittalægje, begynte å komme ut. Den kom med i alt 33 numre og hadde opplysning som sitt hovedanliggende. I 1898 begynte det religiøse bladet Nuorttanaste å utkomme. Det skulle i første rekke være et kristelig, oppbyggelig blad, men har også tatt inn nyheter og andre meddelelser. Bladet kommer fremdeles ut med to numre i måneden. Det mottar utgivelsesstøtte fra Sametinget, bl.a. som en honnør for den betydning det i lang tid har hatt for skriftlig bruk av samisk språk. Avisen Sagai Muittalægje (1904–11) hadde en tosidig oppgave. Den skulle spre opplysning blant samene, samtidig som den skulle arbeide for samepolitiske målsetninger. Avisen var sentral i den samepolitiske mobiliseringen på begynnelsen av 1900-tallet, og gikk aktivt inn for å få valgt Isak Saba inn på Stortinget, noe man lyktes med i 1906.

Midt i 1950-årene startet avisen Ságat som en norsk-samisk avis. Meningen var at avisen skulle ha stoff på både norsk og samisk, men i dag skriver Ságat nesten ingenting på samisk. Bl.a. for å styrke bruken av samisk språk i skriftlige medier ble avisen Sámi Áigi etablert i 1979. Bak den stod de samiske hovedorganisasjonene. Avisen gikk konkurs, men gjenoppstod som Min Aigi med de samme eierne og Kárášjohka/Karasjok som utgivelsessted. I Guovdageaidnu/Kautokeino utkom avisen Áššu to ganger i uken. Min Aigi og Áššu ble i 2008 slått sammen til avisen Ávvir, som utkommer fem ganger i uken.

Ellers har det vært gjort flere forsøk på å få til stabile utgivelser av samiskspråklig lesestoff for barn og ungdom, der Š er de nyeste skuddene på stammen. I miljøet rundt Samisk kvinneforum oppstod tidsskriftet Gába, som kom ut med første nummer 8. mars 1996. Gába er et samfunnsbevisst magasin skrevet fra et kvinneperspektiv og med bred dekning av både kultur og samfunnsspørsmål. Tidsskriftet er på det nærmeste dobbeltspråklig nordsamisk-norsk, men redaksjonen gir de samiske artiklene bedre plass. I likhet med litteraturen er de samiske skriftmediene helt avhengige av offentlig støtte for å klare seg, da kjøpergrunnlaget er for lite for et så mangfoldig tilbud av lesestoff på samisk.

I Sverige har tidsskriftet Samefolket kommet ut med et nummer i måneden siden tidlig i 1920-årene. Samefolket har størstedelen av stoffet på svensk. I Finland har magasinet Sápmelaš, som har vært utgitt siden 1934, alltid vært på samisk, hovedsakelig nordsamisk, men noen ganger også med østsamisk tekst.

Et av de viktigste redskapene for å opprettholde samisk språks anseelse og bruk har lenge vært NRKs samiske sendinger. De kom i gang rett etter den annen verdenskrig og utgjør hovedkilden for nyheter på samisk for samiske lyttere. Sameradioen i Norge holder til i egne lokaler i Kárášjohka/Karasjok og lager både radio- og fjernsynsprogrammer. De fellesnordiske samiske nyhetene på TV, Ođđasat, er blitt svært populære og har i snitt mange flere seere enn det finnes samer i Norge. Radiosendingene kan høres i de nordligste landsdelene. Det samiske kravet er at disse sendingene må bli landsdekkende, og at det må bevilges mer penger til sendinger på lule- og sørsamisk.

Les også om Samisk film i Norge.

Anbefalte lenker

Anbefalt litteratur

Bjerkli, Bjørn & Per Selle, red.: Samer, makt og demokrati : Sametinget og den nye samiske offentligheten, 2003, isbn 82-05-30773-3, Finn boken

Gaski, Harald: Skriftbilder : samisk litteraturhistorie, 1998, isbn 82-7374-353-5, Finn boken

Gaski, Harald, red.: Sami Culture in a new Era, 1997, isbn 82-7374-354-3, Finn boken

Hansen, Lars Ivar & Bjørnar Olsen: Samenes historie fram til 1750, 2004, Finn boken

Hætta, Odd Mathis: Samene : Nordkalottens urfolk, 2002, isbn 82-7634-428-3, Finn boken

Løøv, Anders & Eva Akselsen: Samisk bibliografi : utgivelser i Norge 1945-1987, 1989, isbn 82-7113-016-1, Finn boken

Pollan, Brita: "Samisk religion i Norge" i Amundsen, Arne Bugge, red.: Norges religionshistorie, 2005, 414-56, isbn 82-15-00334-6

Rydving, Håkan: Samisk religionshistorisk bibliografi, 1993, isbn 91-972136-0-8, Finn boken

Samerettsutvalget: Om samenes rettsstilling, 1984 (NOU 1984:18), isbn 82-00-70897-7, Finn boken

Samerettsutvalget: Naturgrunnlaget for samisk kultur, 1997 (NOU 1997:4), isbn 82-583-0417-8, Finn boken

Samisk kultur og utdanning, 1985 (NOU 1985:14), isbn 82-00-70997-3, Finn boken

Samisk kultur og utdanning : de enkelte sektorer, administrasjon, 1987 (NOU 1987:34), isbn 82-00-71091-2, Finn boken

Skogvang, Susann Funderud: Samerett : om samenes rett til en fortid, nåtid og framtid, 2002, isbn 82-15-00192-0, Finn boken

Solbakk, John Trygve, red.: Samene : en håndbok, 2004 (1. utg. 1990), isbn 82-7374-290-3, Finn boken

Vorren, Ørnulv & Ernst Manker: Samekulturen : en kulturhistorisk oversikt, 2. utg., 1976, isbn 82-00-05021-1, Finn boken

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 34 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Etnografi i Europa

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

4. juni 2009 skrev Arne Backer Grønningsæter

Det er litt underlig at det under religion i artikkelen om samer ikke er nevnt noe om den kristne tradisjonen og det faktum at lestadianismen står sterkt i det samiske samfunnet. Samisk kirkeråd er heller ikke nevnt blant samiske institusjoner.

20. august 2009 svarte Sverre O. Lundal

Temaet er i korthet berørt under avsnittet Fornorsking og misjonering.

15. desember 2011 skrev Ove Pettersen

Denne lange artikkelen burde hett "samer — særlig i Norge". Som tusen andre artikler og bøker jeg har sett så legger den ikke skjul på at det bor samer i andre land enn Norge, og ganske mange henvisninger til dem ser vi også.

Men det store kapitlet "Organer og institusjoner" handler for det aller meste om forhold i Norge. Det kunne vært skrevet like mye om samiske samfunnsforhold i f. eks. Sverige.

Det samme gjelder kapitlet "Historie", særlig de to siste avsnittene (FORNORSKING OG MISJONERING samt ETTERKRIGSTIDEN). Ingenting får vi vite om alt som skjedde i Sverige, Finland og Russland i disse tidsrommene.

Jeg har sett mange eksempler på at uinnvidde lesere ut fra denne type artikler (og bøker) generaliserer og tror at det som skjedde med samene i disse andre landene var meget likt det som beskrives fra Norge. Det er som oftest helt feil.

Det er ikke noe bedre i tilsvarende artikler (og bøker) som skrives i Sverige. Det generaliseres om "samer" over en lav sko, og sjelden påpekes det at samisk historie i f. eks. Norge ser helt annerledes ut.

Jeg mener ikke å si at det står noe direkte galt i denne artikkelen. Men jeg hevder at det oppstår et tunnelsyn der også meget kunnskapsrike forfattere ofte glir over til kun å skrive om samiske forhold i den nasjonalstaten de selv bor i og kjenner best.

Vær observant på dette neste gang dere ser en artikkel eller bok om "samer" eller "samene" eller "samisk ... ".

15. desember 2011 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Ove,

Takk for en svært relevant kommentar. Jeg vil kikke nærmere på artikkelen i løpet av kort tid, og se hvordan vi kan få dette tydeligere fram.

Beste hilsen
Marte Ericsson Ryste
Redaktør

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.