hird

Hird, i middelalderen betegnelse på de norske kongers krigsfølge, håndgangne menn, livvakt og hoff. Antallet var opprinnelig beskjedent, men ble flere ganger utvidet, inntil institusjonen gjennom en rekke forandringer fikk sin endelige utforming under Magnus Lagabøte. Etter sagatradisjonen skal Olav den hellige og senere Olav Kyrre ha gitt de første regler for hirden, mens kong Sverre skal ha utarbeidet den første hirdskrå (skrevne hirdlov). Denne ble omarbeidet og utvidet av Magnus Lagabøte, denne hirdskrå er bevart og utgjør et viktig kildeskrift. Loven ble lest opp for den forsamlede hird i kongsgården hver jul. Hirdmenn ble opptatt under seremonier og måtte avlegge troskapsløfte. Ifølge hirdskråen bestod hirden av tre avdelinger: de egentlige hirdmenn, gjester og kjertesveiner, dvs. unge menn som gjorde hofftjeneste og ble opplært i våpenbruk. Til hirdens formenn hørte lendmennene, skutilsveinene, stallaren og merkesmannen. Kansler og fehirde var likeledes opprinnelig hirdembetsmenn. Bare en del av hirdmennene gjorde tjeneste hos kongen, de øvrige satt hjemme på sine gårder eller innehadde offentlige stillinger som sysselmenn o.l. 1277 bestemte kong Magnus at de øverste innen hirden skulle anta utenlandske titler; lendmennene ble baroner, skutilsveinene riddere, begge med tittelen herre.

Hirden er kjent også fra dansk og svensk middelalder, vesentlig knyttet til kongen. Sin høyeste utvikling hadde hirden på 1200-tallet, men i århundret etter forfalt den hurtig, som følge dels av den alminnelige økonomiske tilbakegang, men kanskje særlig som følge av unionene med Sverige og Danmark.