hird

I Hirdskråen er hirden delt i tre klasser eller lovfellesskap med ulike oppgaver, rettigheter og rang: hirdmennene, gjestene og kjertesveinene. Blant hirdmennene ble det skilt mellom hirdstjorene og de øvrige hirdmennene.

Til hirdstjorene hørte lendmennene, skutilsveinene, stallaren og merkesmannen. Kansler og fehirde var likeledes opprinnelig hirdembetsmenn. I 1277 bestemte kong Magnus Lagabøte at de øverste innen hirden skulle anta europeiske titler; lendmennene ble baroner og skutilsveinene riddere, begge med tittelen herre.

Etter hirdstjorene kom de øvrige hirdmennene. De skulle holde det indre vaktholdet omkring kongen, og kjempe på kongens skip eller nærmest ham til lands. Hirdmennene hadde sitt eget organ, hirdstevnet. Det ser ut til at hirdstevne kunne holdes flere ganger årlig, men det viktigste fant sted hver jul, da samtlige håndgangne menn skulle møte.

Under hirdmennene kom gjestene. Det var et politikorps som kongen kunne sende på speiding eller polititjeneste over hele landet. I krig seilte de på eget skip under en egen gjestehøvding, og de hadde sitt eget organ gjestestevnet. Kjertesveinene var en gruppe unge menn av gode ætter, og rekrutterte til de egentlige hirdmennene. Navnet kom av at de holdt kjerter eller lys for kongen og andre høvdinger ved fest og høytider.

I tillegg til disse tre klassene var det ytterligere to grupper som hadde tilknytning til hirden. Huskarene var under kjertesveinene i rang, og spiste og drakk ikke med den øvrige hirden. Hirdgeistligheten skulle tjene som sjelesørgere for kongen og de håndgangne mennene.

Det ble også skilt mellom den bordfaste og ikke-bordfaste delen av hirden. Den bordfaste hirden var den nærmeste kretsen av kongelige rådgivere. Den ikke-bordfaste hirden var de hirdmennene som normalt oppholdt seg rundt i landet, sittende i lokale kongsombud som sysselmenn eller lagmenn, eller i privat virksomhet.

Hirden ble også kalt for håndgangne menn. Det viser til den opptaksseremonien hirdmennene måtte gjennom, en seremoni som er detaljert beskrevet i Hirdskråen. Når en nykommer skulle tas opp i hirden, skulle han falle ned på kne framfor kongen og legge sine hender i hendene til kongen. Deretter skulle kongen kysse ham. Det var denne delen av seremonien som ble kalt håndgang, som svarer til det latinske homagium, derav termen håndgangne menn. Å være håndgangen mann innebar underkastelse og troskap til den norske kongen. Etter håndgangen fulgte sverdtaket. Her falt nykommeren på ny ned framfor kongen, grep om kongens sverd og kysset kongens hånd. Det tredje elementet i opptaksseremonien var troskapseden til kongen og til hirden som organisasjon.

Flere norske historikere har sett på hirden som et gilde, brorskap og korporasjon for det norske aristokratiet. Flere har sågar gjettet på at Jatmundgildet i Bergen var hirdens gilde. Hirden var et edsvorent fellesskap med egne vedtekter og egenjurisdiksjon. Hirdmennene var dessuten forpliktet til å gi hverandre gjensidig hjelp som om de var brødre, på samme måte i et gilde. De skulle hjelpe hirdmenn som var for fattige, syke eller gamle til å forsørge seg selv, de skulle hjelpe hirdmenn i krigsfangenskap eller som led skipbrudd, våke over syke og avdøde hirdmenn, følge avdøde hirdmenn til graven og be sjelemesser. I Hirdskråen omtales også hirdmennene som brødre.

Hirden skulle dessuten møtes til regelmessige sosiale sammenkomster, slik som medlemmene av et gilde. Ifølge Hirdskråen skulle alle hirdmennene samles i jula hvert år. Da skulle Hirdskråen leses opp, og hirdmennene skulle drikke og spise sammen. Kongespeilet omtaler også sosiale sammenkomster i påska.