heraldikk – historie. Europeisk heraldikk oppstod omkring midten av 1100-tallet, fremskyndet ved korstog og turneringer, og ble særlig utformet av det franske ridderskap og av heroldene, som førte lister og kontrollerte skjoldene foran turneringene. Opprinnelsen må søkes i de foregående århundrers lansemerker, hjelmprydelser og tilfeldige skjoldbemalinger, som nå ble systematisert på forbausende kort tid. Oppbyggingen forelå fullt ferdig i første del av 1200-tallet, støttet til våpenregistre og til en bestemt terminologi, som siden har vært en hovedbetingelse for å fastholde systemet. Et forhold som påskyndet utviklingen var at med 1100- og 1200-tallets rustninger var krigerens ansikt helt dekket av hjelmen; ved å anta en fast utsmykning av rustningen viste han hvem han var. Det merke han valgte seg, bar han på skjoldet og lansefanen og etter hvert også på kjortel og hesteklede. På hjelmen ble merket malt, senere plassert på forskjellig vis ragende opp fra hjelmen. På hjelmen kunne stå noenlunde samme merke som i skjoldet, men ofte noe annet som skapte variasjon eller differensiering; hjelmtegnet kunne gis fantastiske former, mindre regulert enn skjoldtegnet.
Denne anvendte heraldikk varte til ut på 1500-tallet, da de virkelige kamp- eller turneringsskjold gikk ut av bruk. Skikken å gi et bilde av ridderens skjold og hjelm på hans segl og gravstein m.m. holdt seg imidlertid fortsatt. Når man i senere tid gjengir et våpen i skjoldform (tegnet, malt, skulptert) uten å avbilde en person som bærer det, tilføyes gjerne bildet av en hjelm med hjelmtegn og nedhengende hjelmklede, eller krone, ordenskjeder og skjoldholdere. Det hele heter da Les Armoiries (eng. Coat of Arms), se fig. 4; skjoldet alene kalles Les Armes (eng. the Arms), se fig. 5. På norsk har vi bare det ene ord våpen, som må omfatte både det enkle våpen og våpen med attributter.
Skjoldenes form har skiftet etter stilartene. På 1900-tallet ble det ofte brukt det trekantede (gotiske) kampskjold fra 1200-tallet eller den noe yngre type som er et nedentil avrundet rektangel. Ruteformen betyr at våpenet tilhører en kvinne, en form som heraldikken fra ca. 1500 har overlatt kvinnekjønnet fordi kampskjold aldri hadde slik fasong. Forholdene med våpenskjoldets ledsagende attributter berører ikke heraldikkens grunnregler, men har desto mer å gjøre med dens konvensjonelle regler og med smak og stilhistorie. Som spydbanner og flagg ble våpenet også tatt i bruk til skips. Fra skipsflagg fører linjen frem til de moderne staters nasjonalflagg.
Opprinnelig var våpenet knyttet til den enkelte mann, men ble etter hvert til et slektsmerke. Når en slekt døde ut, ble våpenskjoldet knust og lagt i graven sammen med slektens siste mann. Deretter kunne våpenet bli et territorialmerke for de områder slekten hadde eid; på den måten fremkom mange riks- og provinsvåpen. Også borgerklassen antok til dels våpen og dessuten de fleste republikker, bysamfunn, laug, kirker, klostre. I visse tilfeller, f.eks. for å kjennetegne yngre slektslinjer, ble grunnvåpenet endret ved et eller annet bitegn etter bestemte regler som varierer i de forskjellige land. Variasjoner av et våpen skyldes svært ofte et vasallitetsbånd. For å markere at en våpenbærer var uekte født, ble det gjerne brukt en skråbjelke som krysser våpenet oppover mot høyre (bar sinister). Innenfor engelsk heraldikk ble det gjerne plassert en turnérkrage over våpenet for å angi det samme.
Et forhold som enda sterkere bidrog til å frembringe sammensatte og kompliserte våpen, er følgende: når to slekter eller territorier ble forent ved giftermål, ønsket man ofte å bevare begges våpen, og forente dem da til et unionsvåpen laget av to felter, eller av fire (kvadrering) med det fornemste våpen i 1. (og 4.) og det andre i 2. (og 3.) felt. Denne utvikling, som kan spores alt på 1200-tallet, skjøt fart ettersom virkelige kampskjold begynte å vike plassen for en sigill- og papirheraldikk, som frembrakte et rikt dokumentmateriale for ettertidens historie. Fra 1300-tallet forekommer det at man midt på skjoldet gjengir et mindre hjerteskjold, og man kunne mellom dette og hovedskjoldet innskyte et mellomstort midtskjold. Disse ekstraskjold kan ha slektens opprinnelige våpen, stamvåpenet, og territorievåpen. Det fornemste våpen vil vanligvis være plassert i hovedskjoldets 1. felt.
Våpnene var opprinnelig selvtatt, men regulert av herolder. Gavebrev og overenskomster fra tidlig tid viser at eierne selv kunne ordne videre med eiendomsretten. Fyrstene tiltok seg fra 1200- og 1300-tallet å utstede eller la heroldkollegiene utstede våpenbrev til hjemmel for at et bestemt våpen tilhørte en viss ætt eller institusjon. Våpenbrev fra de nordiske unionskonger er kjent fra begynnelsen av 1400-tallet; de eldste er utstedt av Erik av Pommern. Lærebøker i heraldikk er bevart fra samme tid, og fra 1500-tallet finnes en trykt heraldisk litteratur som vokste til stor bredde på 1600-tallet. Heraldikken ble fra ca. 1400 komplisert hos hoff og adel, og samtidig ble den popularisert for de brede masser og tapte den strenge kunstneriske disiplin den var grunnlagt på. Tegnemåten ble influert bl.a. av urolig barokkstil, senere av yngre, til dels naturalistiske tidsmoter. Grunnsystemet forble likevel uendret.
I senere år har man søkt å heve nivået på den offentlige bruk av heraldiske motiver ut fra et historisk studium av den eldste heraldikken. Viktig for kjennskap til denne er særlig de engelske, nederlandske, tyske og italienske våpenregistre fra 1200- til 1400-tallet, hvorav hittil bare en del er publisert i trykk. Kilder til heraldikkens eldre historie er ellers krønikeillustrasjoner, segl og gravmæler m.m. og originale hjelmer, skjold og bannere. Se fig. 6.
Heraldiske motiver har gjennom tidene spilt en stor rolle i dekorativ utsmykning, og finnes igjen i arkitektoniske detaljer, på gjenstander, kjøretøyer o.l. De politiske endringene i Øst-Europa fra slutten av 1980-årene har ført til en voldsom oppblomstring av interessen for heraldikk i disse statene.