Inge 1 Haraldsson, kalt Krokrygg på grunn av en ryggskade han fikk som treåring i slaget ved Minne, sønn av Harald Gille og Ingrid Ragnvaldsdatter; var siden 1136 konge sammen med sin halvbror Sigurd Munn. Fra 1142 delte de riket med en tredje bror, Øystein, som var født i Skottland.

Mens brødrene var små, førte hirdmennene et formynderstyre og slo tilbake angrep fra Sigurd Slembe og Magnus Blinde (ved slaget ved Holmengrå i 1139). I deres felles regjeringstid ble den norske kirken i 1152/53 løsrevet fra erkesetet i Lund og organisert som egen kirkeprovins med en erkebiskop i Nidaros. Rundt Inge utviklet det seg etter hvert en krets av landets fremste lendmenn, mest fra Vestlandet og Viken (særlig Erling Skakke og Gregorius Dagsson), som ser ut til å ha forsøkt å gjøre Inge til enekonge, og som dermed kom i konflikt med Sigurd og Øystein. Sigurd falt i 1155 og Øystein i 1157. Inge ble drept i et slag mot Sigurds sønn, Håkon Herdebrei, på isen utenfor Oslo.

Denne fasen i borgerkrigstiden i Norge preges av strid mellom tallrike småflokker, muligens sprengt ut av et bondesamfunn som ikke kunne brødfø alle. Stormenn som lå i strid, hadde lett for å samle hærflokker. Men i lendmannssamlingen omkring kong Inge lå kimen til mer varige «partidannelser». Det er en forbindelse fra den aristokratiske og kirkevennlige kretsen rundt Inge via Magnus Erlingssons kongedømme til baglerpartiet, som under biskop Nikolaus Arnesson reiste seg mot kong Sverre sist på 1100-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.