Sverre Sigurdsson

Sverre Sigurdsson. Konsollhode fra oktogonen i Nidarosdomen, ca. 1200.

Anon. begrenset

Sverre Sigurdsson, norsk konge (1177/1179/1184–1202). Ifølge Sverres saga var han født i Norge og oppvokst på Færøyene fra femårsalderen; hans mor Gunnhild var gift med Unas kammaker, visstnok i Bergen; Sverre ble så sendt til Unas' bror Roe, som var biskop på Færøyene. Færøysk tradisjon hevder at han også var født der vest. Sverre fortalte selv at han 24 år gammel fikk vite av sin mor at han var sønn av Sigurd Munn. Om dette er tilfelle, kan verken bevises eller motbevises, men det er lite sannsynlig. Hvorvidt han selv trodde det, eller bare søkte å legitimere sitt krav på kongemakt, er et sentralt spørsmål i Sverre-forskningen. Hans egen historiefremstilling og kongegjerning vitner sterkt om troen på et guddommelig kall. 1176 reiste han til Norge og ble leder for en liten flokk skoggangsmenn, birkebeinerne, som tok ham til kongsemne 1177, da de var blitt uten fører etter nederlaget på Re. Med denne flokken slet Sverre seg frem til Nidaros, og greide virkelig å slå kong Magnus Erlingssons lendmenn. Sverres saga forteller om jærtegn og undere som kom ham til hjelp. Han lot seg hylle på Øreting sommeren 1177, men de følgende to år levde han stadig på krigsfot. Først 1179 kunne han ta et hovedslag, og vant da en klar seier på Kalvskinnet like ved Nidarosdomen (19. juni). Erling Skakke falt, og Magnus Erlingsson flyktet. Kong Magnus led et nytt stort nederlag på Ilevollen året etter, og måtte oppgi Trøndelag. Men han hadde mektig støtte vest- og sørpå og fra Danmark. Slaget ved Fimreite 15. juni 1184 avgjorde hans skjebne. Sammen med en rekke lendmenn mistet han livet der, og mannefallet var stort. Sverre var nå enekonge, men dermed var ikke striden slutt. Nye flokker reiste seg – kuvlunger, vårbelger, øyskjegger og til sist de farligste, baglerne, under ledelse av oslobiskopen Nikolaus Arnesson.

Sverres kongedømme

Storparten av det gamle lendmannsaristokratiet, som hadde fulgt Magnus, var falt i kampene, og birkebeinerhøvdingene rykket inn som kongens lendmenn og sysselmenn. Sverres kongedømme betydde altså ikke noe sosialt systemskifte, bare et personskifte. Men embetsverket ble langt mer sentralisert enn før, fordi de nye menn var fastere knyttet til kongen og løsere forankret i det gamle bygdesamfunn. Under Sverre ble sysselmannsembetet utbygd, de første lagmenn trådte i funksjon, og den første kansler utferdiget kongebrev. Men det er vanskelig å se hvor Sverre bare fulgte i sin forgjengers spor og hvor hans egen nyskapende innsats tok til.

Kirken hadde stått bak Magnus, og ble derfor Sverres motstander. Erkebiskopen lyste ham i bann i Lunds domkirke, og biskopene, som hadde vært med på å krone Sverre i Bergen 1194, reiste fra landet. 1198 lyste pave Innocens 3 interdikt over landet. På denne tid stod biskop Nikolaus som leder for en regulær hær i kamp for kirkens gregorianske friheter mot Sverres nasjonalkirkelige politikk. Denne situasjonen gir bakgrunnen for Sverres Tale mot biskopene, et programskrift som hevder kongens makt over kirken. Med dansk støtte vant baglerne herredømmet i Viken; mens Sverre residerte i Bergen (1197–98), drog de inn i Nidaros; sommeren 1198 kom de til Bergen, ødela kongens skip og drev ham på flukt langs ville fjellveier til Nidaros. Også her kom baglerne etter, men der led de et stort nederlag i sjøslaget på Strindfjorden 1199. Nå kunne Sverre vende seg mot Sør-Østlandet, og en baglerhær som han lot omringe på Slottsfjellet i Tønsberg, overgav seg etter 20 ukers beleiring. Like etter døde Sverre i Bergen, 9. mars 1202, uten å ha slått baglerne avgjørende og uten forsoning med kirken.

Vurdering

Sverre er en av de mest omstridte og gåtefulle personer i norsk historie. Både hans bakgrunn og egenskaper har vært gjenstand for omfattende analyser. Sverre har også inspirert diktere, bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson, Kåre Holt og Peder Cappelen. 1976–77 kom TV-serien Kong Sverre i tre episoder (regi: Stein Ørnhøi). Blant den omfattende litteraturen kan nevnes biografier av Fredrik Paasche (1920), Halvdan Koht (1952) og Claus Krag (2005); G. M. Gathorne-Hardy: A Royal Impostor (1956) og E. Gunnes: Kongens ære (1971); samt K. Lunden i Norges historie, bd. 3 (1976) og K. Helle i Aschehougs Norges historie bd. 3 (1995). Se også Norge (historie).

Anbefalt lenke

Digitaltfortalt.no: en dramatisert fortelling om «Kong Sverre Sigursson»

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 18.05.2012.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Norges historie fra 1050 til 1300

Per Norseng

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.