folketelling, census, innsamling av opplysninger om antall hjemmehørende personer i et område.
Ved folketellinger innhentes en rekke opplysninger om befolkningens sammensetning, både totalt og regionalt, etter kjønn, alder, ekteskapelig status, næring, yrke m.m. En folketelling kombineres vanligvis også med boligtelling. Resultatene fra folketellingen er av vesentlig betydning både for samfunnsplanleggere, bedriftsledere og forskere, særlig for dem som har behov for detaljerte og sammenlignbare opplysninger for små regioner.
Det holdes nå folketellinger i de fleste land, i regelen hvert tiende år. I FNs regi blir det lagt ned stort arbeid med sikte på å få landene til, så vidt mulig, å bruke de samme begreper og definisjoner i forbindelse med folketelling, slik at tellingsresultatene blir sammenlignbare internasjonalt. (Se også befolkning.)
Historikk
Folketellinger ble holdt i oldtiden, bl a. i Romerriket (jf. bibelske beretninger som juleevangeliet) og i Kina under Hang-dynastiet for mer enn 2000 år siden. Imidlertid var dette mer sporadiske begivenheter. Regelmessige folketellinger ble først vanlige i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet (USA i 1790, England og Frankrike i 1801). De nordiske landene var tidlig ute og kan regnes blant de første i nyere tid.
Folketellingene i Norge. I Norge ble det opptatt manntall i 1660-årene, men de omfattet i hovedsak bare menn. Første fullstendige telling fant sted i 1769, de neste i 1801 og 1815, og senere regelmessig hvert 10. år frem til 1875. Deretter en telling i 1890. På 1900-tallet ble det gjennomført 10 folketellinger i Norge. De ble holdt i november eller desember hvert tiende år, bortsett fra under den annen verdenskrig. Tellingen som skulle vært holdt i 1940, ble ikke utført før i desember 1946. I det året ble det bestemt at alle kommuner skulle ha et folkeregister, noe som gjorde det enklere å lage oppdaterte tall for folkemengde. Da vi i 1964 fikk et sentralt folkeregister, ble det mulig å produsere detaljert statistikk over hele befolkningen flere ganger i året. Dermed har også folketellingene fått en annen rolle. Mange personopplysninger blir nå hentet ut av slike administrative og sentrale registre. Ved tellingene i 1980 og 1990 gjaldt spørsmålene på skjemaene mest sysselsetting og yrke, arbeidsreiser, sammensetning av husholdninger, boliger og boforhold. Opplysninger om kjønn, alder, ekteskapelig status, familietilknytning, statsborgerskap og bosted ble hentet fra det sentrale personregisteret, mens opplysninger om utdannelse og inntektsforhold ble tilført tellingsmaterialet fra andre registre. Folke- og boligtellingen i 1990 var ikke fullstendig; opplysninger som ikke kunne hentes fra sentrale registre, ble beregnet på grunnlag av et representativt utvalg som i gjennomsnitt for landet utgjorde 28 prosent av befolkningen. Den siste tellingen 3. november 2001 var siste folke- og boligtelling som baserte seg på at folk skulle fylle ut et skjema. Dette var først og fremst en boligtelling, og i løpet av høsten 2001 fikk alle boliger i Norge sin egen adresse. I og med denne tellingen er registerne blitt så oppdaterte og fullstendige at det heretter kan lages statistikk direkte fra dem. Folketellingene i tradisjonell forstand er dermed blitt historie.