den institusjon som innenfor et gitt territorium har monopol på bruken av fysiske tvangsmidler; det samfunn hvor det finnes en slik institusjon. Således kan man tale både om den norske stat og om at Norge er en (nasjonal)stat.
At staten som institusjon har monopol på bruk av fysiske tvangsmidler er også uttrykk for at den er samfunnets øverste institusjon. Den har det overordnede ansvar for styringen av samfunnet. Dette ansvar kan den imidlertid fylle med varierende grader av ambisiøsitet. I noen samfunn spiller staten en mer tilbaketrukket rolle; initiativet er overlatt de ulike private aktører. En slik stat driver en liberalistisk politikk. I andre samfunn kan staten spille en svært omfattende rolle; den leder de fleste samfunnsaktiviteter. En slik stat driver en sosialistisk politikk. En stat som i prinsippet dirigerer all virksomhet, endog den helt private, driver en totalitær politikk. Se også styreform.
Som institusjon er staten inndelt i flere delinstitusjoner, ofte kalt statsmaktene. Tradisjonelt har det vært sondret mellom tre statsmakter: den lovgivende makt (folkerepresentasjonen), den utøvende makt (regjering og forvaltning) og den dømmende makt (domstolene).