trell – slave

var i Norden i middelalderen opprinnelig en ufri mann. I de eldste nordiske landskapslovene oppfattes trellen som løsøre uten rettsstatus. Besittelse av treller var et mål på en families sosiale status. Ut fra de mange bestemmelser i lovene, særlig de norske landskapslovene, om treller og frigitte treller (løysinger) må trellehold ha spilt en betydelig rolle i 1000-tallets norske samfunn. I lovene skjelnes det mellom utenlandske treller og treller født i Norge. Innenlandske frie menn kunne også bli treller (skuldarmenn) ved gjeldsforpliktelser de ikke var i stand til å imøtekomme. Årsakene til at trelleholdet gikk sterkt tilbake i Norden utover på 1100- og 1200-tallet, var dels kirkens påbud om frigivelse av treller, dels den avtagende lønnsomhet ved utnyttelse av trellearbeidskraft. Tilgangen på treller utenfra gikk sterkt tilbake etter vikingtiden. Høymiddelalderens tallrike leilendingsgruppe ble nok i stor utstrekning rekruttert fra trellestanden. I løpet av 1200-tallet forsvant trellene som sosial gruppe i lovgivningen. I Sverige ble trellevesenet formelt avskaffet ved Magnus Erikssons retterbot av 1335.