fra gammel tid et område på landsbygda hvor innbyggerne besøkte samme kirke; den primære kirkelige forvaltningsenhet, opprinnelig utligningsdistrikt for den del av kirkens utgifter som skulle dekkes av menigheten. Som regel danner flere sogn et prestegjeld, som er betegnelse for sogneprestens embetsdistrikt. Hvert sogn har egen kirke og eget menighetsråd.
Formannskapslovene av 1837 valgte å gjøre prestegjeldet til den primære kommunale enhet, men gav sognet et visst selvstyre i egne saker. Disse sognekommunene, som ble styrt av sognets representanter i herredsstyret, fikk stor betydning for utviklingen av det kommunale selvstyre. En rekke lover la viktige forvaltningsområder under sognekommunens arbeidsfelt. Med utbyggingen av samferdselen fikk sognekommunene mindre betydning, og ble opphevet ved lov 1950.