Aleksandr Borodin

Aleksandr Borodin, russisk komponist og professor i kjemi – en av de fremste og betydeligste representanter for den ungrussiske skole, som foruten Borodin bestod av Milij Balakirev, César Cui, Modest Musorgskij og Nikolaj Rimskij-Korsakov.

Allerede i barndommen viste Borodin anlegg for naturvitenskapelige problemstillinger samtidig som han la for dagen musikalske evner – tidlig spilte han fløyte, cello og piano. I seks år, 1850–56, studerte han ved det medisinske fakultetet i St. Petersburg, og i 1858 fremla han en avhandling om arsenikk- og fosforsyre som ga ham doktorgrad. 1859–62 fortsatte han sine studier i kjemi utenlands, blant annet i Tyskland, Frankrike og Italia. I Tyskland møtte han pianisten Jekaterina (Ekaterina) S. Protopopova, som inspirerte ham til å vie sine musikalske interesser enda større oppmerksomhet enn tidligere. Protopopova ble senere Borodins kone. Etter å ha vendt tilbake til St. Petersburg i 1862, ble han utnevnt til professor i kjemi. Ved siden av sin vitenskapelige karriere fortsatte han arbeidet som komponist, men på grunn av arbeidet som professor og forsker, kunne han ikke vie musikken så stor oppmerksomhet som han ønsket. Hans produksjon er derfor ikke svært omfattende.  

Borodin fikk ingen undervisning i komposisjon før 1863. Han var da 30 år gammel og ble elev av Milij A. Balakirev. Ni år senere dirigerte Balakirev Borodins første symfoni, samme år som han begynte på sin andre symfoni samt operaen ”Prins Igor”, en opera som han ikke fikk fullført, men som Nikolaj Rimskij-Korsakov og Alexander Glazunov fullførte i 1890. Borodins første symfoni var ingen suksess, men Franz Liszt sørget for å få den oppført i Tyskland 1880 med det resultat at hans navn ble kjent utenfor Russland.

Som nevnt er Borodins produksjon ikke omfattende, men betydningen av hans forskjellige verk gjør ham til en klassiker innen den russiske 1800-tallsmusikken. Selv om han bare meget sjelden anvendte russisk folkemusikk direkte i sine verk, er hans melodier og temaer tydelig inspirert av folkemusikken. Den musikalske utvikling som Borodin gjennomgikk viser at wienerklassikerne og Felix Mendelssohn har hatt markant betydning. Andre viktige estetiske kjennetegn er episk bredde, intens lyrikk og en kraftig og uttrykksfull folkelig humor. Hans estetiske forbilder i form av formoppbygning, melodirikdom og harmoniske forbindelser finnes i den russiske folkemusikken. Han skapte den russiske heroisk-episke symfonien med symfoni nr. 2 som den viktigste.

Inspirert av Mikhail Glinka komponerte han flere orkesterverk som viser et betydelig innslag av orientalske elementer i et ellers wienerklassisk russiskdominert tonespråk. Orientalske elementer finnes for eksempel i de polovtsiske dansene i ”Prins Igor” og det symfoniske diktet ”På Central-Asias Stepper”. Borodin kom også til å skape kammermusikk av stor betydning. Særlig er den lyriske åren hos ham fremtredende i de to strykekvartettene fra 1879 og 1881 der tredje satsen i nr. 2, ”Nocturne”, er den mest kjente og viser hans musikalske lyrikk på sitt aller beste.

”Prins Igor” regnes som den russiske musikkens viktigste verk. Operaen har fire akter samt prolog. Fremfor alt er den kjennetegnet av den russiske folkevisens særegne stiltrekk. Borodin skrev selv librettoen, og teksten regnes som et mesterverk i seg selv.

Opera: ”Bogatyri” (1867), ”Knjaz Igor” (”Prins Igor”, ufullstendig, fullført 1890), operaballetten ”Mlada”. Orkesterverk: tre symfonier (nr. 1 i Ess-dur, 1867, nr. 2 i G-dur, 1876, nr. 3 i a-moll, ufullendt), det symfoniske diktet ”V Srednej Azii” (”På Central-Asias Stepper”, 1880).

Kammermusikk: 2 trioer for strykere, en klavertrio, en stryke-kvintett, en stryke-sekstett (alle komponert før 1862), strykekvartett i A-dur, 1879, og strykekvartett i D-dur, 1881. Til dette kommer en rekke romanser hvorav flere er til tekster av Borodin selv. En rekke klaverstykker foreligger også fra Borodins hånd.