Jevgenij Mravinskij

Mravinskij ble født i St. Petersburg. Han var nevø av den senere diplomaten Aleksandra Kollontaj (som var en halvsøster av faren) og av sopranen Jevgenija Mravina.

Mravinskij fikk klaverundervisning som barn. Etter revolusjonen i 1917 ble han ballettrepetitør på Mariinskij-teateret. Han innledet studier i biologi på universitet. Kollontaj sørget imidlertid for at han i 1924 kunne begynne å studere direksjon ved konservatoriet i Moskva, hvor Alexander Glazunov var sjef.

Mravinskij gjorde sin dirigentdebut i 1929 og ble fast dirigent ved Mariinskij-balletten og ved Bolsjoj i Moskva. Han dirigerte Leningrad-filharmonien første gang i 1931.

I 1938 vant Mravinskij en russisk konkurranse for dirigenter. Samme år ble han utnevnt til sjefdirigent for Leningrad-filharmonien, et orkester han umiddelbart begynte å bygge opp og hvor han kom til å være den ubestridte sjef i femti år.

Samarbeidet mellom Mravinskij og orkesteret kom særlig sterkt til uttrykk i symfoniene til Pjotr Tsjajkovskij, som ble fremført med stringent virtuositet og en ny dramatisk intensitet.

I like stor grad forbindes denne tiden med den samtidige komponisten Dmitrij Sjostakovitsj. Mravinskij ledet urfremførelsene av seks av Sjostakovitsj’ 15 symfonier (nr. 5, 6, 8, 9, 10 og 12) og hadde flere av de øvrige på repertoaret. Han takket nei til den 13. symfonien (1962), som gjorde kontroversiell bruk av tekster av Jevgenij Jevtusjenko, og overlot uroppførelsen til Kirill Kondrasjin.

Under Nazi-Tysklands beleiring av Leningrad 1941–1944 var Mravinskij evakuert østover med de fleste av sine musikere. Den berømte oppførelsen i Leningrad 9. august 1942 av Sjostakovitsj’ symfoni nr. 7 («Leningrad-symfonien») var det Leningrad Radio-orkester (det senere St. Petersburg Symfoniorkester) som stod for, under sin faste dirigent Karl Eliasberg og ved hjelp av det som kunne mønstres av musikere i den beleirede og utsultede byen.

I tiårene etter andre verdenskrig ble samarbeidet mellom Mravinskij og Leningrad-filharmonien legendarisk. Det overskred den kalde krigens politiske svingninger, utløste interesse og beundring verden over og bidro til den store respekt som sovjetisk kulturliv og dets utøvere nøt i 1950- og 1960-årene.

Plateinnspillingene, blant annet av de tre siste symfoniene til Pjotr Tsjajkovskij, ble like populære i vest som i øst. Mravinskij ledet også orkesteret på sporadiske turnéer, den første allerede i 1946 til de sovjetvennlige nabolandene Finland og Tsjekkoslovakia.

Mravinskij dirigerte sin siste konsert i mars 1987, men var stadig formelt sjefdirigent for Leningrad-filharmonien da han døde i 1988.

Leningrad-filharmonikerne og Mravinskij er bevart i mange opptak. I 1950-årene gjorde Mravinskij en rekke plateinnspillinger med orkesteret, hovedsakelig av russisk musikk.

Plateinnspillingene som er gjort etter 1961 er i realiteten konsertopptak. Orkesteret hadde nådd et nivå av perfeksjon i alle gruppene, noe som gjorde at «live» fremførelser stort sett var uten lyter. Her kan samarbeidet høres i russisk repertoar foruten klassiske komponister som Ludwig van Beethoven og Johannes Brahms.

• Musikk i Russland
• Sankt Petersburg-filharmonien