Mongolia har en lang og fargerik musikkhistorie. Det mest særpregede trekket er overtonesangen, der én sanger bruker en spesielle vokalteknikk til å synge tostemt med seg selv .
Musikk i Mongolia
Overtonesangeren Sainkho Namtchylak under en konsert i 2014.
Folkemusikk
Vokale former dominerer folkemusikken. Skaldene synger sine lange episke viser med improvisasjon og akkompagnement på tomshu (tostrenget lutt) eller morin khuur (tostrenget fele). Strofiske sanger fremføres solistisk eller til feleakkompagnement. En verdenskjent vokalteknikk fra Mongolia er overtonesangen (også kalt strupesang) der utøveren lager en dyp grunntone og samtidig fremhever enkelte høyere overtoner slik at det oppstår en tostemmig effekt som kan minne om munnharpe. Den buddhistiske klostersangen var en kopi av tibetanske forbilder.
Instrumentalensembler fantes tidligere bare ved de mongolske herskerens hoff, men har senere fått innpass i folkemusikken. Amankhuur (munnharpe) er utbredt, og ellers brukes forskjellige strykeinstrumenter, lutt-typer, yatag (siter), yoochin (hakkebrett) og limbe (bambustverrfløyte). Flere er av kinesisk opprinnelse og spilles mest av kvinner.
Kunstmusikk
Allerede i krøniken Mongolenes hemmelige historie (skrevet etter 1240) omtales en sanglitteratur, bruk av tromme ved sammenkomster, sjamansangens virkninger og barders (diktersangeres) politiske rolle. Dsjengis-khan betrodde politiske oppdrag til sin favorittfelespiller Arghasun, og Arghun Khan brukte i 1289 en bard som sendemann til Filip den gode av Frankrike.
På grunnlag av folkesangen er det utviklet nyere musikkdramatiske former. I sovjettiden blomstret et klassisk musikkliv etter vestlig mønster.
Populærmusikk
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.