Allerede Mongolenes hemmelige historie omtaler en sanglitteratur, bruk av tromme ved sammenkomster, sjamansangens virkninger og barders (diktersangeres) politiske rolle. Dsjengis-khan betrodde politiske oppdrag til sin favorittfelespiller Arghasun, og Arghun Khan brukte i 1289 en bard som sendemann til Filip den gode av Frankrike.

Instrumentalensembler fantes tidligere bare ved mongolherskerens hoff, men har senere fått innpass i folkemusikken. Amankhuur (munnharpe) er utbredt, ellers brukes forskjellige strykeinstrumenter, lutt-typer, yatag (siter), yoochin (hakkebrett) og limbe (bambustverrfløyte). Flere er av kinesisk opprinnelse og spilles mest av kvinner.

Mongolenes musikk er pentaton, og vokale former dominerer. Bardene synger sine lange episke viser med improvisasjon og tonefølge på tomshu (tostrenget lutt) eller morin khuur (tostrenget fele). Strofiske sanger fremføres solistisk eller til feleakkompagnement. Bemerkelsesverdig er en spesiell vokalteknikk, den såkalte overtonesang, der sangeren lager en dyp grunntone og samtidig fremhever enkelte høye deltoner, slik at det oppstår en tostemmig effekt som kan minne om munnharpe. Den buddhistiske klostersangen var en kopi av tibetanske forbilder.

På grunnlag av folkesangen er det utviklet nyere musikkdramatiske former.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.