Kunsthåndverket i Japan ligger på et høyt nivå, særlig gjelder dette arbeider i lakk, metall og keramikk. Gjenstander i det berømte skattkammer Shosoin viser at lakkunsten allerede på 600-tallet stod meget høyt. Til finere arbeider ble lakken tilsatt ekte gull- eller sølvstøv, og utførelsen varierer fra maleri til relieff (se inro). I Fujiwaratiden (898–1185) ble det utviklet en egen form for lakkarbeid som kalles makie. Blant metallarbeidene hører rustninger, sverd og sverdprydelser (se tsuba) til det ypperste. I begynnelsen av 1200-tallet oppstod, influert av te-seremonien, en keramisk industri i Seto, men fra 1580 ble Kyoto sentret for slike arbeider, oftest steintøy med blyglasurer. Porselen ble fra 1500-tallet fremstilt etter kinesiske og koreanske forbilder, i stor utstrekning for eksport. Helt særegent for Japan er de små belteknappene, netsuke, som gav anledning til en miniatyrskulptur av høy kunstnerisk kvalitet.

Det er få land der kunsthåndverket har en så høy anseelse som i Japan. Det skjer nå og da at eldre kunsthåndverkere med høyt ry får status som «national treasure», en heder som få kunsthåndverkere i andre land er forunt. Det japanske kunsthåndverket har da også lange tradisjoner å bygge på. Allerede under Jomon-perioden (ca. 12 000–300 f.Kr.) ble det utført kunstnerisk utformet brukskeramikk. I de påfølgende periodene, Yayoi (ca. 300 f.Kr.–ca. 300 e.Kr.), Kofun (ca. 300–600) og Nara (646–794) ble det stadig sterkere innflytelse fra koreansk og kinesisk kunsthåndverk. Dette gjaldt både keramikk-, lakk-, metall-, glass- og tekstilarbeider. Det er bevart gode eksempler i det keiserlige skattkammeret i Shosoin.

Under Heian-perioden (795–1185) vokste det imidlertid frem en ren japansk stil. Den kom særlig til uttrykk i lakkarbeidene og i metallarbeider som bronsespeil. Tekstilene hadde fargerike mønstre som hadde sine forbilder i maleriet. Under Kamakura-perioden (1185–1333) ble gullakk brukt i stor utstrekning til bruksgjenstander samt til møbler og andre innredningsdetaljer. Innen metallkunsten var det særlig sverd og rustninger som nådde et høyt nivå på denne tiden. Steingodset utviklet seg videre ved de seks keramikkovnene i Sto, Yokoname, Bizen, Shigaraki, Echizen og Tamba. I Seto begynte man ca. 1230 å kopiere de kinesiske keramikktypene jian yao, celadon og quinbai.

Under Muromachi- (1333–1572) og Momoyama-periodene (1575–1615) arbeidet fremragende kunsthåndverkere med lakk og metall (bl.a. våpen). Det var i denne perioden at te-seremonien kom til Japan fra Kina. Den førte til en ny produksjon av steingodsgjenstander til bruk i denne seremonien. Kjente keramikktyper er Shino, Oribe og Raku.

Edo-perioden (1615–1867) var en rik og produktiv periode for kunsthåndverket. Det skyldes først og fremst at det var en lang, fredelig periode. Edo (nåværende Tokyo) og Kyoto ble kunstneriske sentre. I tillegg til steingodsproduksjonen begynte man også å produsere porselen etter at en koreaner hadde funnet kaolin i nærheten av Arita på øya Kyushu i 1616. Til å begynne med etterlignet man det koreanske blåhvite porselenet, men snart dominerte det kinesisk blåhvite og overglasurdekorerte Quing-porselenet som inspirasjonskilde. Imari-, Kakiemon-, Nabeshima- og Kutani-porselenet ble de fremste typene. På slutten av 1800-tallet ble det produsert en keramikktype med rik dekor i gull og kraftige farger, Satsuma-keramikken. Denne ble særlig eksportert til Europa.

Mellom 1914 og 1931 ble Japan kraftig industrialisert. Det gikk særlig ut over håndverket. I 1926 startet Soetsu Yanagi, Kanjiro Kawai og Shoji Hamada den japanske folkekunstbevegelsen. Dens oppgave var å bevare og utvikle kunnskapen om det tradisjonelle kunsthåndverket. Arbeidet har båret frukter – i dag blomstrer det japanske kunsthåndverket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.