Jøtul som merkevare ble styrket med årene, og i 1953 ble firmanavnet endret til Aksjeselskapet Jøtul.
Behovet for utstyr til hjemmene i gjenreisingstiden var nærmest umettelig. Jøtul var som mange bedrifter nødt til å effektivisere produksjonen. Rasjonalisering og tidsstudier var to viktige verktøy. Samtidig fikk elektrisitet og flytende brensel større betydning som varmekilde utover i 1950- og 1960-årene. Ved og koks var fra å være primære fyringsalternativer langsomt på vei å bli sekundære. For Jøtul var det av største betydning å møte markedet med nye modeller tilpasset tidens krav. Store magasinovner ble erstattet med mindre ovner og peiser.
Rundt midten av 1950-tallet formga de danske arkitektene Bennet Windinge (1905–1986) og Povl Ernst Hoff (1903–1992) peismodellen 150. Den var med sine myke, buede former en typisk representant for stilperioden Scandinavian design. Senere produserte Jøtul flere peiser konstruert over det samme prinsippet med stor peisåpning, og etter hvert peisovn med dør. Det ble også laget en rekke kombinasjonsovner der man kunne fyre med både fast og flytende brensel. Et eksempel var Blakstad og Munthe-Kaas' peisovn 1001 (cirka 1958). Ovnen var et hybridprodukt der vedovnen var plassert på toppen av en parafinovn. På tross av effektiv varmeutvinning ble den ikke noen slager. Bedre gikk det med kombinasjonsovnen 710 (1958) som var en av bedriftens store suksesser inn på 1960-tallet.
I alt produserte Jøtul mer enn 350 000 ovner og komfyrer i perioden 1945–1955.
I løpet av 1950-årene tiltok utbyggingen av elektrisitet. Jøtul begynte derfor i 1961 å produsere elektriske panelovner. Industridesigner Thorbjørn Ryghs VP og VL ble i 1965 tildelt Merket for god design.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.