Jøtul modell F 602 av . Begrenset gjenbruk

Jøtul AS

Hermann Munthe-Kaas og Gudolf Blakstad: Vedovn, Modell 602. Ornamenter av Ørnulf Bast. I produksjon fra 1940.
Modell 602
Av .
Arbeider som monterer vedovn modell 602, muligens i 1950-årene.
Montering av 602
Av .

Reklame for Jøtul innmuringspeis 15

Jøtul AS er en av verdens ledende produsenter av ildsteder. De har siden 1800-tallet utviklet ovner i støpejern i pakt med tidens krav til funksjonalitet og estetikk.

Faktaboks

Etymologi

navn etter sagnvesenet jutul

Ovnene har vært veldig populære, og finnes i svært mange norske hjem. Flere av modellene er tegnet av Norges fremste formgivere, og har blitt designklassikere.

Jøtul har produksjon i mange land. Hovedkontoret og den norske delen av produksjonen ligger i Fredrikstad. Eier siden 2018 er det amerikanske selskapet OpenGate Capital.

Opprinnelse i Kværner Brug

Kværner Brug i Lodalen et stykke utenfor Christiania i tiden rundt 1863.

Jøtul har sin opprinnelse i Kværner Brug, grunnlagt av Oluf Onsum i Christiania i 1853. Kværner Brug produserte opprinnelig enklere støpejernsprodukter for hus og hjem, deriblant vindusrammer, strykejern, kjeler, mortere og mye annet.

Omkring 1860 begynte Kværner å produsere støpejernsovner, og i 1867 hadde firmaet 50 forskjellige modeller. Ovnene var bygget over ulike historiske stilarter, som gotikken, renessansen, barokken og klassisismen.

Arkitekter og kunstnere som formgivere

Andreas Enderlé. Magasinovn med tallerkenvarmer modell 190. Kværner Ovnstøperi cirka 1920.

Støpejernsovn
Av .

I tiden før århundreskiftet 1900 tok flere bedrifter i bruk arkitekter og billedkunstnere som formgivere. Henrik Bull var sannsynligvis den første arkitekten som tegnet ovner for Kværner Brug. Hans Kongeovn fra 1905/1906 var arkitektonisk oppbygget i nyklassisistisk stil og utstyrt med Bulls typiske bølgeornamentikk. Billedhuggeren Lars Utne utstyrte ovnen med relieffportrett av kongeparet og Det kongelige slott. Kongeovnen ble senere videreutviklet til Eidsvoldsovnen. I 1914 ble den utstilt på Norges Jubileumsutstilling i Kristiania, der Kværner som eneste produsent av støpejernsovner ble tildelt gullmedalje.

Keramiker og billedhugger Andreas Enderlé formga omkring 1920 modellen Trollovn for Kværner Brug. Den ble utstyrt med bein formet som troll i hvert hjørne, var rikt modellert og hadde gjennombrutt topplate. Enderlé tegnet også askebegre og lamper i frodig bondebarokkstil for bedriften.

Kværner Ovnstøperi

I 1916 meldte bedriftens innkjøpssjef Herman Anker sin interesse for å kjøpe Kværner Brugs ovnstøperi. Sammen med et konsortium og nye aksjeeiere ble selskapet i 1917 utskilt som eget selskap – Kværner Ovnstøperi. På tross av stigende råvarepriser under første verdenskrig klarte den nye bedriften å opprettholde produksjonen. Økte priser og mangel på koks førte til at befolkningen gikk til innkjøp av nye energieffektive vedovner. Perioden, som ble kalt «jobbetiden», resulterte i stor vekst hos norske bedrifter som grunnet liten import og store eksportmuligheter vokste seg sterke. Det nye Kværner Ovnstøperi gikk derfor med solide overskudd helt fra starten av.

Et nytt selskap – Jøtul

Fra montasjeavdelingen der man satte sammen Henrik Bulls Kongeovn, cirka 1905–1906

Montering av 602
Av .

I 1918 fikk Kværner Ovnstøperi en henvendelse fra Norsk Maskinindustri om å gå inn i selskapet, som var en sammenslutning av norske industribedrifter, deriblant ovnsprodusentene Hamar Jernstøberi og Mekaniske Verksted (HamJern) og Aadals Brug. En avtale ble samme år også inngått med Norsk Maskinindustri.

Allerede i 1920 gikk de tre selskapene ut av sammenslutningen sammen med Kråkerøy Støperi & Verksted og dannet et felles selskap – Jøtul.

Jøtul hadde som mål å koordinere bedriftene gjennom å effektivisere driften og rasjonalisere produksjonen. Kværner Ovnstøperi, som var den største av bedriftene, hadde følgelig flest representanter i det nye styret og dominerte Jøtul.

Utstilling og konkurranse i 1920

Til Nye Hjem-utstillingen i Ullevål Hageby i 1920 tegnet arkitekt Gudolf Blakstad for Kværner Ovnstøperi rundovnen 193. Kunsthistorikeren Thor Bendz Kielland omtalte ovnen i nyklassisistisk stil som nesten fullkommen.

Samme år avholdt firmaet en konkurranse der Lorentz Harboe Ree og Carl Buch fikk førstepremie, Dagfin Werenskiold andrepremie og Carl Sørensen tredjepremie. Arkitekt Herman Munthe-Kaas var derimot kritisk til de premierte ovnene og stilte spørsmål om dette var det beste som kunne presteres av norske arkitekter og kunstnere i 1920.

Nær konkurs og navnebytte

Utstilling av ovner fra Kværner Ovnstøperi. Sannsynligvis første halvdel av 1930-tallet. Foran ovnene en frosk i støpejern. Den var det mulig å bestille, og ble i reklamen omtalt som et ypperlig dekorasjonsobjekt i have- eller fonteneanlegg.
Ovnsutstilling
Av .

Grunnet økonomiske uroligheter på verdensmarkedet i mellomkrigsårene gikk Kværner Ovnstøperi mørke tider i møte. I 1927 var bedriften nær ved å bli slått konkurs, og samme år døde Herman Anker. Året etter ble Johannes Gahr ny direktør for Kværner Ovnstøperi. I løpet av noen få år lyktes han å snu underskudd til overskudd.

Verre gikk det for de andre selskapene i Jøtul. Aadals Brug brant ned til grunnen i 1928 og ble ikke gjenoppbygd, Kråkerøy Støperi & Verksted ble slått konkurs i 1929 og Hamar Jernstøperi ble avviklet i 1930.

Navnet Jøtul var godt innarbeidet som varemerke, og Kværner Ovnstøperi valgte derfor å beholde navnet, både som firmanavn og varemerke. I 1935 skiftet bedriften navn til Jøtul og Kværner Ovnstøperi.

Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas

Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas etablerte i 1922 et felles arkitektkontor. De ble nærmest å betrakte som premissleverandører for Jøtul i en mannsalder.

I tiden rundt 1940 kom de med en rekke ovner som fikk stor gjennomslagskraft. Spesielt godt traff modell 602. Med sin rene linjeføring var ovnen i grenselandet mellom nyklassisisme og oppmyket funksjonalisme. Sideplatene ble utstyrt med motiver av billedhuggeren Ørnulf Bast.

Som en av Norges mest kjente designprodukter ble 602 tildelt «Klassikerprisen for god design» i 1999. Koksovnene 905 og 902 var to andre av Blakstad og Munthe-Kaas' langlivede modeller. Med sine svakt avskrånede sider og tilbakeholdne formspråk passet de godt inn i både private hjem og det offentlige rom. For å myke opp det funksjonalistiske preget ble de utstyrt med dekorer av Rolf Nesch og Emil Lie.

Økonomisk vekst under andre verdenskrig

Støpingen av elementer til sentralvarmekjeler, cirka 1942–1943

Under andre verdenskrig skjøt Jøtuls omsetning til værs. Sommeren 1940 ble det nødvendig å gå over til to skift. Tilgangen på koks minsket, og flere byttet til vedovner. I løpet av en toårsperiode solgte bedriften 25 000 enheter av modellene 116 og 118. Da krigen var over, var Jøtul nærmest gjeldfri og kunne møte markedet med positive tall i regnskapene.

Rasjonalisert produksjon i etterkrigsårene

Reklame for Jøtul peisovn 1001, cirka 1958

Jøtul som merkevare ble styrket med årene, og i 1953 ble firmanavnet endret til Aksjeselskapet Jøtul.

Behovet for utstyr til hjemmene i gjenreisingstiden var nærmest umettelig. Jøtul var som mange bedrifter nødt til å effektivisere produksjonen. Rasjonalisering og tidsstudier var to viktige verktøy. Samtidig fikk elektrisitet og flytende brensel større betydning som varmekilde utover i 1950- og 1960-årene. Ved og koks var fra å være primære fyringsalternativer langsomt på vei å bli sekundære. For Jøtul var det av største betydning å møte markedet med nye modeller tilpasset tidens krav. Store magasinovner ble erstattet med mindre ovner og peiser.

Rundt midten av 1950-tallet formga de danske arkitektene Bennet Windinge (1905–1986) og Povl Ernst Hoff (1903–1992) peismodellen 150. Den var med sine myke, buede former en typisk representant for stilperioden Scandinavian design. Senere produserte Jøtul flere peiser konstruert over det samme prinsippet med stor peisåpning, og etter hvert peisovn med dør. Det ble også laget en rekke kombinasjonsovner der man kunne fyre med både fast og flytende brensel. Et eksempel var Blakstad og Munthe-Kaas' peisovn 1001 (cirka 1958). Ovnen var et hybridprodukt der vedovnen var plassert på toppen av en parafinovn. På tross av effektiv varmeutvinning ble den ikke noen slager. Bedre gikk det med kombinasjonsovnen 710 (1958) som var en av bedriftens store suksesser inn på 1960-tallet.

I alt produserte Jøtul mer enn 350 000 ovner og komfyrer i perioden 1945–1955.

I løpet av 1950-årene tiltok utbyggingen av elektrisitet. Jøtul begynte derfor i 1961 å produsere elektriske panelovner. Industridesigner Thorbjørn Ryghs VP og VL ble i 1965 tildelt Merket for god design.

Oljekrisen og nye muligheter i 1970- og 1980-årene

På begynnelsen av 1970-tallet var interessen for varmekilder med flytende brensel avtakende. Dette ble forsterket av oljekrisen i 1973–1974. For Jøtul kunne endringene i markedet raskt ført bedriften ut i økonomiske vanskeligheter. Bedriften la derfor om produksjonsstrategien og satset igjen betydelig på vedfyrte fyringsalternativer. Man reklamerte også kraftig for at forbrukeren skulle gardere seg og satse på flere energikilder. Samtidig utviklet man under andre halvdel av 1970-årene nye innmuringspeiser. Disse fikk stort gjennomslag i nye og gamle hus – både for varmen og kosen sin skyld.

I 1970- og 1980-årene merket Jøtul en sterkere internasjonal konkurranse på markedet for ildsteder. Samtidig hadde lokalene i Enebakkveien i Oslo behov for betydelige oppgraderinger. I løpet av en flere år lang prosess resulterte det i at all produksjon i Oslo ble nedlagt og flyttet til Kråkerøy i Fredrikstad. For Jøtul betydde dette at man ytterligere kunne effektivisere produksjonen i nye hensiktsmessige lokaler.

Mer effektive ovner

For å møte kravene til reduserte utslipp utviklet Jøtul sammen med Forsvarets forskningsinstitutt og SINTEF en ny type rentbrennende ovn. Etter flere års forskningsarbeide lanserte Jøtul i mars 1982 ovnen 201. Tidligere tradisjonelle ovner hadde en varmeutnyttingsgrad helt ned mot 30 prosent, mens den nye 201-ovnen hadde en utnyttelsesgrad av vedens energi opptil 80 prosent. Dette skyldtes Jøtuls nye patenterte sekundærkammer i ovnen der brennbare røykgasser ble ført tilbake til primærkammeret og antent. Dette førte til at forurensende utslipp ble kraftig redusert og energigevinsten ble betraktelig større.

Økonomiske utfordringer

I 1987 opplevde Jøtul økonomisk krise som vedvarte helt til begynnelsen av 1990-tallet. Flere tiltak måtte gjennomføres for å få bedriften på rett kjøl igjen, deriblant oppsigelse av mange ansatte. Samtidig med økte krav til utslipp i forbindelse med vedfyring, utviklet bedriften nye ovner med sikte på sekundærforbrenning i full skala.

Vedovnen Petite (1992) av Emil Abry og Tandberg Industridesign ble en viktig storselger som igjen satte Jøtul på det internasjonale designkartet. Ovnene F 350 og F 320, tegnet av det engelske designbyrået Ogle Noor, ble sammen med Petite alle tildelt Norsk Designråds utmerkelse «Merket for god design».

Ovner i 2000-årene

Fra tidlig i 2000-årene har Hareide Design tegnet flere modeller. Vedovnen F 373 med forbrenningskammer med glass på tre sider er plassert på en søyle og fungerer nærmest som en skulptur i rommet. Den har røykuttak både på baksiden og i toppen. Ved å plassere røykrøret i toppen kan ovnen dreies 360 grader. F 373 ble i 2007 tildelt den prestisjefylte internasjonale designprisen «Red Dot Award – Best of the Best». I tillegg til 370-serien har Hareide Design tegnet F 160-serien, F 270-serien, F 470-serien og utepeisen Terrazza.

Eker Design har formgitt den varmelagrende peisen FS 92 med peisomramming i lettbetong og olivinsand. Peisen Cube fra 2011 er med de mange sammensetningsmulighetene et produkt som kan skreddersys av hver enkelt kjøper. Designerduoen Anderssen & Voll står bak ovnsseriene F 105 og F 305.

I 2017 ble Jøtul og Hareide Design tildelt «If Design Award» for F 370 Advance-serien.

Jøtul på utenlandske hender

Fra tidlig på 1900-tallet har Jøtul hatt en rekke forskjellige eiere. I 1994 ble bedriften børsnotert med Aker som største aksjonær. Jøtul AS hadde 252 ansatte og en omsetning på 492 millioner kroner i 2017. Driftsresultatet var på minus 278 millioner kroner. I 2018 ble Jøtul solgt til det amerikanske investeringsselskapet OpenGate Capital.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Olsen, Kr. Anker (1953). Kværner Brug gjennom 100 år, A.S. Kværner Brug
  • Skjold, Dag Ove (2003). Rik på tradisjoner: Jøtul 1853–2003, Jøtul AS

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg