Jøtul AS

Jøtul har sin opprinnelse i Kværner Brug, grunnlagt av Oluf Onsum i Christiania i 1853. Kværner Brug produserte opprinnelig enklere støpejernsprodukter for hus og hjem, deriblant vindusrammer, strykejern, kjeler, mortere og mye annet.

Omkring 1860 begynte Kværner å produsere støpejernsovner, og i 1867 hadde firmaet 50 forskjellige modeller. Ovnene var bygget over ulike historiske stilarter, som gotikken, renessansen, barokken og klassisismen.

I 1918 fikk Kværner Ovnstøperi en henvendelse fra Norsk Maskinindustri om å gå inn i selskapet, som var en sammenslutning av norske industribedrifter, deriblant ovnsprodusentene Hamar Jernstøberi og Mekaniske Verksted (HamJern) og Aadals Brug. En avtale ble samme år også inngått med Norsk Maskinindustri.

Allerede i 1920 gikk de tre selskapene ut av sammenslutningen sammen med Kråkerøy Støperi & Verksted og dannet et felles selskap – Jøtul.

Jøtul hadde som mål å koordinere bedriftene gjennom å effektivisere driften og rasjonalisere produksjonen. Kværner Ovnstøperi, som var den største av bedriftene, hadde følgelig flest representanter i det nye styret og dominerte Jøtul.

Jøtul som merkevare ble styrket med årene, og i 1953 ble firmanavnet endret til Aksjeselskapet Jøtul.

Behovet for utstyr til hjemmene i gjenreisingstiden var nærmest umettelig. Jøtul var som mange bedrifter nødt til å effektivisere produksjonen. Rasjonalisering og tidsstudier var to viktige verktøy. Samtidig fikk elektrisitet og flytende brensel større betydning som varmekilde utover i 1950- og 1960-årene. Ved og koks var fra å være primære fyringsalternativer langsomt på vei å bli sekundære. For Jøtul var det av største betydning å møte markedet med nye modeller tilpasset tidens krav. Store magasinovner ble erstattet med mindre ovner og peiser.

Rundt midten av 1950-tallet formga de danske arkitektene Bennet Windinge (1905–1986) og Povl Ernst Hoff (1903–1992) peismodellen 150. Den var med sine myke, buede former en typisk representant for stilperioden Scandinavian design. Senere produserte Jøtul flere peiser konstruert over det samme prinsippet med stor peisåpning, og etter hvert peisovn med dør. Det ble også laget en rekke kombinasjonsovner der man kunne fyre med både fast og flytende brensel. Et eksempel var Blakstad og Munthe-Kaas' peisovn 1001 (cirka 1958). Ovnen var et hybridprodukt der vedovnen var plassert på toppen av en parafinovn. På tross av effektiv varmeutvinning ble den ikke noen slager. Bedre gikk det med kombinasjonsovnen 710 (1958) som var en av bedriftens store suksesser inn på 1960-tallet.

I alt produserte Jøtul mer enn 350 000 ovner og komfyrer i perioden 1945–1955.

I løpet av 1950-årene tiltok utbyggingen av elektrisitet. Jøtul begynte derfor i 1961 å produsere elektriske panelovner. Industridesigner Thorbjørn Ryghs VP og VL ble i 1965 tildelt Merket for god design.

På begynnelsen av 1970-tallet var interessen for varmekilder med flytende brensel avtakende. Dette ble forsterket av oljekrisen i 1973–1974. For Jøtul kunne endringene i markedet raskt ført bedriften ut i økonomiske vanskeligheter. Bedriften la derfor om produksjonsstrategien og satset igjen betydelig på vedfyrte fyringsalternativer. Man reklamerte også kraftig for at forbrukeren skulle gardere seg og satse på flere energikilder. Samtidig utviklet man under andre halvdel av 1970-årene nye innmuringspeiser. Disse fikk stort gjennomslag i nye og gamle hus – både for varmen og kosen sin skyld.

I 1970- og 1980-årene merket Jøtul en sterkere internasjonal konkurranse på markedet for ildsteder. Samtidig hadde lokalene i Enebakkveien i Oslo behov for betydelige oppgraderinger. I løpet av en flere år lang prosess resulterte det i at all produksjon i Oslo ble nedlagt og flyttet til Kråkerøy i Fredrikstad. For Jøtul betydde dette at man ytterligere kunne effektivisere produksjonen i nye hensiktsmessige lokaler.

I 1987 opplevde Jøtul økonomisk krise som vedvarte helt til begynnelsen av 1990-tallet. Flere tiltak måtte gjennomføres for å få bedriften på rett kjøl igjen, deriblant oppsigelse av mange ansatte. Samtidig med økte krav til utslipp i forbindelse med vedfyring, utviklet bedriften nye ovner med sikte på sekundærforbrenning i full skala.

Vedovnen Petite (1992) av Emil Abry og Tandberg Industridesign ble en viktig storselger som igjen satte Jøtul på det internasjonale designkartet. Ovnene F 350 og F 320, tegnet av det engelske designbyrået Ogle Noor, ble sammen med Petite alle tildelt Norsk Designråds utmerkelse «Merket for god design».

Fra tidlig i 2000-årene har Hareide Design tegnet flere modeller. Vedovnen F 373 med forbrenningskammer med glass på tre sider er plassert på en søyle og fungerer nærmest som en skulptur i rommet. Den har røykuttak både på baksiden og i toppen. Ved å plassere røykrøret i toppen kan ovnen dreies 360 grader. F 373 ble i 2007 tildelt den prestisjefylte internasjonale designprisen «Red Dot Award – Best of the Best». I tillegg til 370-serien har Hareide Design tegnet F 160-serien, F 270-serien, F 470-serien og utepeisen Terrazza.

Eker Design har formgitt den varmelagrende peisen FS 92 med peisomramming i lettbetong og olivinsand. Peisen Cube fra 2011 er med de mange sammensetningsmulighetene et produkt som kan skreddersys av hver enkelt kjøper. Designerduoen Anderssen & Voll står bak ovnsseriene F 105 og F 305.

I 2017 ble Jøtul og Hareide Design tildelt «If Design Award» for F 370 Advance-serien.

Fra tidlig på 1900-tallet har Jøtul hatt en rekke forskjellige eiere. I 1994 ble bedriften børsnotert med Aker som største aksjonær. Jøtul AS hadde 252 ansatte og en omsetning på 492 millioner kroner i 2017. Driftsresultatet var på minus 278 millioner kroner. I 2018 ble Jøtul solgt til det amerikanske investeringsselskapet OpenGate Capital.

• ovn
• støpejern

• Jøtul

• Olsen, Kr. Anker (1953). Kværner Brug gjennom 100 år, A.S. Kværner Brug
• Skjold, Dag Ove (2003). Rik på tradisjoner: Jøtul 1853–2003, Jøtul AS