Jøtul AS

Jøtul har sin opprinnelse i Kværner Brug, grunnlagt av Oluf Onsum i Christiania i 1853. Kværner Brug produserte opprinnelig enklere støpejernprodukter for hus og hjem, deriblant vindusrammer, strykejern, kjeler, mortere og mye annet.

Omkring 1860 begynte Kværner å produsere støpejernovner, og i 1867 førte firmaet 50 forskjellige modeller. Ovnene var bygget over ulike historiske stilarter, som gotikken, renessansen, barokken og klassisismen.

1918 fikk Kværner Ovnstøperi en henvendelse fra Norsk Maskinindustri om å gå inn i selskapet, som var en sammenslutning av norske industribedrifter, deriblant ovnsprodusentene Hamar Jernstøperi og Mekaniske Verksted og Aadals Brug. En avtale ble inngått med Norsk Maskinindustri det samme året.

Allerede i 1920 gikk de tre selskapene ut av sammenslutningen sammen med Kråkerøy Støperi & Verksted og dannet et felles selskap – Jøtul.

Jøtul hadde som mål å koordinere bedriftene gjennom å effektivisere driften og rasjonalisere produksjonen. Kværner Ovnstøperi som var den største av bedriftene hadde følgelig flest representanter i det nye styret og dominerte Jøtul.

Jøtul som merkevare ble styrket med årene og i 1953 ble firmanavnet endret til Aksjeselskapet Jøtul.

Behovet for utstyr til hjemmene i gjenreisingstiden var nærmest umettelig. Jøtul var som mange bedrifter nødt å effektivisere produksjonen. Rasjonalisering og tidsstudier var to viktige verktøy. Samtidig fikk elektrisitet og flytende brensel større betydning som varmekilde utover 1950- og 1960-årene. Ved og koks var fra å være primære fyringsalternativer langsomt på vei å bli sekundære. For Jøtul var det av største betydning å møte markedet med nye modeller tilpasset tidens krav. Store magasinovner ble erstattet med mindre ovner og peiser.

Rundt midten av 1950-tallet formga de danske arkitektene Bennet Windinge og Povl Ernst Hoff peismodellen 150. Den var med sine myke, buede former en typisk representant for stilperioden Scandinavian design. Senere produserte Jøtul flere peiser konstruert over det samme prinsippet med stor peisåpning, og etter hvert peisovn med dør. Det ble også laget en rekke kombinasjonsovner der man kunne fyre med både fast eller flytende brensel. Et eksempel var Blakstad og Munthe-Kaas peisovn 1001 (cirka 1958). Ovnen var et hybridprodukt der vedovnen var plassert oppå en parafinovn. På tross av effektiv varmeutvinning ble den ikke noen slager. Bedre gikk det med kombinasjonsovnen 710 (1958) som var en av bedriftens store suksesser inn på 1960-tallet.

I alt produserte Jøtul mer enn 350 000 ovner og komfyrer i perioden 1945–1955.

I løpet av 1950-årene tiltok utbyggingen av elektrisitet. Jøtul begynte derfor i 1961 produsere elektriske panelovner. Industridesigner Thorbjørn Ryghs VP og VL ble tildelt Merket for god design 1965.

På begynnelsen av 1970-årene var interessen for varmekilder med flytende brensel avtakende. Dette ble forsterket av oljekrisen i 1973–74. For Jøtul kunne omdreiningen i markedet raskt ført bedriften ut i økonomiske vanskeligheter. Jøtul la derfor om produksjonsstrategien og satset igjen betydelig på vedfyrte fyringsalternativer. Man reklamerte også kraftig for at forbrukeren skulle gardere seg og satse på flere energikilder. Samtidig under annen halvdel av 1970-årene utviklet man nye innmuringspeiser. Disse fikk stort gjennomslag i nye og gamle hus – både for varmen og kosen sin skyld.

I 1970- og 1980-årene merket Jøtul en sterkere internasjonal konkurranse på ildstedmarkedet. Samtidig hadde lokalene på Enebakkveien i Oslo behov for betydelige oppgraderinger. I løpet av en flere år lang prosess resulterte det i at produksjonen i Oslo ble nedlagt og all produksjon flyttet til Kråkerøy i Fredrikstad. For Jøtul betydde det at man ytterligere kunne effektivisere produksjonen i nye hensiktsmessige lokaler.

1987 opplevde Jøtul økonomisk krise som vedvarte helt til begynnelsen av 1990-årene. Flere tiltak ble gjennomført for å få bedriften på rett kjøl igjen, deriblant var mange arbeidere nødt å gå fra jobben. Samtidig med økte krav til utslipp i forbindelse med vedfyring utviklet bedriften nye ovner med sikte på sekundærforbrenning i full skala.

Vedovnen Petite (1992) av Abry og Tandberg Industridesign ble en viktig storselger som igjen satte Jøtul på det internasjonale designkartet. Ovnene F 350 og F 320, tegnet av det engelske designbyrået Ogle Noor, ble sammen med Petite alle tildelt Norsk Designråds Merket for god design.

Fra tidlig 2000-årene har Hareide Design tegnet flere modeller. Vedovnen F 373 med forbrenningskammer med glass på tre sider er plassert på en søyle og fungerer nærmest som en skulptur i rommet. Den er med røykuttak på bakside og i topp. Ved å plassere røykrøret i toppen er ovnen dreibar i 360 grader. F 373 ble i 2007 tildelt den prestisjefylte internasjonale designprisen «red dot award – best of the best». I tillegg til 370-serien har Hareide Design tegnet F 160-serien, F 270-serien, F 470-serien og utepeisen Terrazza.

Eker Design har formgitt den varmelagrende peisen FS 92 med peisomramming i lettbetong og olivinsand. Peisen Cube fra 2011 er med de mange sammensetningsmulighetene et produkt som kan skreddersys av hver enkelt kjøper. Designerduoen Anderssen & Voll står bak ovnene ovnseriene F 105 og F 305.

I 2017 ble Jøtul og Hareide Design tildelt If Design Award for F 370 Advance-serien.

Fra tidlig 1900-årene har Jøtul hatt en rekke forskjellige eiere. I 1994 ble bedriften børsnotert og Aker var dets største aksjonær. Jøtul AS hadde i 2017 252 ansatte og en omsetning på 492 millioner kroner. Driftsresultatet var på minus 278 millioner kroner. I 2018 ble Jøtul solgt til amerikanske OpenGateCapital.

• ovn
• støpejern

• Jøtul

• Olsen, Kr. Anker (1953). Kværner Brug gjennom 100 år, A.S. Kværner Brug
• Skjold, Dag Ove (2003). Rik på tradisjoner: Jøtul 1853–2003, Jøtul AS