(sinojapansk og japansk, 'tevann'), navn på den japanske teseremoni (også kjent som sadō, chadō); cha er det kinesiske navn på te, som var i bruk i aristokratiske kretser i Kina på 300-tallet e.Kr., og ble kjent blant den japanske overklasse på 800-tallet. Seremonien stammer opprinnelig fra Kina, men har fått sin spesielle japanske utforming. Sammen med hagearkitektur og blomsterarrangement (ikebana) brakte Zen-munker den fra Kina ca. 1200. Som talsmenn for et spartansk livsmønster, i nært samband med naturen og med hovedvekt på kontemplasjon og uforstyrrelig sinnsro, utviklet disse munkene etter hvert teseremonien til en sosial institusjon av helt japansk type.

Mens te i de følgende århundrer ble en japansk folkedrikk, forble den spesielle cha-no-yu nært knyttet til Zen, og fikk sin endelige form omkring midten av 1500-tallet gjennom mesteren Sen no Rikyū. Det er et estetisk-åndelig ritual, hvor teen serveres i langsomt, avmålt tempo og med harmoniske og symbolske bevegelser, i en atmosfære av fred og stillhet. Teskålen er gjerne av en rustikk, men utsøkt keramikk, og rommet eller huset (chashitsu) bærer preg av en utstudert enkelhet. Seremonien følges av dempet samtale om estetiske emner eller av taus fordypelse i kunstgjenstander eller naturen omkring. Teen som brukes ved cha-no-yu, er en helt annen enn den som brukes hos oss; det er en grønn, pulverisert te med en noe bitter smak (matcha), og verken sukker eller melk tilsettes. Seremonien er ennå i vide kretser i Japan betraktet som et ledd i oppdragelsen av ungdommen, særlig for unge piker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.