Japan (moderne arkitektur). Kenzo Tange var fra 1950-årene den ledende arkitekt i Japan, og har vært skoledannende i moderne arkitektur. Bildet viser sportshallen og svømmehallen i Yoyogi, bygd for de olympiske leker i Tokyo i 1964.

SCODE. begrenset

Prototypen på shintotemplene synes å stamme fra Kofun-perioden: en trekonstruksjon med stolper og bjelkelag utfylt med lettvegger av tynne plater; taket er dekket av strå; på mønsåsen legges kort, rundt tømmer på tvers, gulvet er løftet fra jorden, og svalganger løper langs huset på én eller flere sider; karakteristisk er umalt, naturlig trevirke i motsetning til den senere kinesiske byggestil med den rike polykromering.

Med innføringen av buddhismen, konfucianismen og den kinesiske kultur for øvrig, går Japan inn i den historiske tid fra 500-tallet. En del av bygningene ved Horyuji-tempelet ved Nara fra begynnelsen av 600-tallet representerer sannsynligvis verdens eldste bevarte trehus. Anlegget består av en pagode, som har kvadratisk plan og fem takfall over hverandre, og den rektangulære gylne hall, kondo, med tre takfall på en steinterrasse, omgitt av en mur med gallerier på innsiden; umiddelbart bak anlegget står kodo (lærehallen). Fra 700-tallet stammer Yakushiji-tempelets pagode, som med sine tre etasjer og sitt rikt utformede bæresystem hører til det vakreste og mest fullendte i all trebygningskunst.

Fra 800-tallet fikk arkitekturen et lettere og sirligere preg og ble sterkere knyttet til naturen. På 1300- og 1400-tallet, og i forbindelse med nye, sterkt kinesiske impulser, ble det også anlagt enkle meditasjons- og studiepaviljonger, for eksempel Kinkakuji (den gylne paviljong) og Ginkakuji (sølvpaviljongen), begge i Kyoto. Nå kom også hagen til å spille en økende rolle, intimt forbundet med bygningene, som for eksempel i te-seremonihusene. En rikere dekorativ utsmykning gjør seg gjeldende i arkitekturen fra 1500- og 1600-tallet. Interiøret i et typisk japansk bolighus er enkelt, og møblene spiller liten rolle; de er få, tar liten plass og oppbevares i innebygde veggskap når de ikke brukes.

Introduksjonen av stål og armert betong på slutten av 1800-tallet medførte en rask endring av japansk bygningsindustri samtidig med de første påvirkninger fra vestlig modernisme. I 1910 tegnet Kingo Tatsuno et hus som både bærer trekk fra tradisjonell japansk arkitektur og fra den importerte art nouveau-stilen. Den amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wrights Imperial Hotel i Tokyo stod ferdig i 1922 og fikk umiddelbart betydning for en mindre gruppe arkitekter, blant dem Arata Edo (Koshien Hotel i Nishinorniya, 1930).

Viktigere var likevel de reiser som yngre japanske arkitekter stadig oftere foretok til Europa, der de kom i kontakt med de dominerende strømningene i samtidig vestlig arkitektur. Det førte raskt til at det ble reist en rekke bygninger i et moderne formspråk, blant annet tegnet Kikuji Ishimoto to bygninger i Tokyo (Asahi avishus, 1927 og Shirokiya varehus, 1928) som viser innflytelse fra Erich Mendelsohn og som må betegnes som eksempler på japansk ekspresjonisme. Større betydning fikk påvirkningen fra Bauhaus-skolen. I 1930-årene ble det oppført flere bygninger i en tilnærmet rendyrket funksjonalistisk stil, som Bunzo Yamaguchis tannlegeskole (1934) og Mamoru Yarnadas sykehus (1937), begge i Tokyo. Sutemi Horiguchi satte seg som mål å revitalisere den tradisjonelle arkitekturen ved bevisst å spille på motsetningen mellom denne og den vestlige tradisjonen (Okadahuset, 1934).

Med gjenoppbyggingen etter fredsslutningen i 1951 fulgte en periode preget av forsøk på å forene tradisjonell japansk arkitektur med vestlig internasjonalisme. En ny blomstringstid ble innvarslet med Kenzo Tanges Hiroshima-monument (1955) og hans senere visjonære prosjekter for utviklingen av Tokyo i 1960-årene, sterkt påvirket av den modernistiske grupperingen Team-10. De såkalte metabolistene prosjekterte nå sine uendelige strukturer sammensatt av like prefabrikerte enheter. Disse overordnede arkitektoniske rammer skulle så tilpasses de behov som til enhver tid var til stede. Det ble skapt en rekke visjonære prosjekter, som Arata Isozakis himmelby, men bortsett fra Kiyonori Kikukates «himmelhus» (1958) fikk metabolismen liten betydning utover å virke som et idéforum for en stor gruppe yngre japanske arkitekter.

Kenzo Tange var den ledende skikkelsen i det japanske arkitektmiljøet, og utover i 1960- og 1970-årene utviklet han sitt brutalistiske formspråk videre med flere arbeider som vekket internasjonal oppmerksomhet, som senteret for kommunikasjon i Yamanashi (1966) og konferansesenteret i Kyoto (1973). I det siste kom Tange langt i å skape en umiskjennelig internasjonal arkitektur som samtidig gav assosiasjoner til japansk tradisjon.

Denne nyorienteringen mot landets egen arkitekturarv sees tydelig i Koichi Otakes rådhus i Nago (1981), der både de terrasserte bygningsmassene og den ornamentale detaljeringen tydelig peker tilbake på øya Okinawas regionale byggetradisjoner. Den voksende interesse og respekt for landets egne historiske bygningsarv inntraff samtidig med en fornyet interesse for vestlig klassisk arkitektur, noe vi kan se i Yasufumi Kijimas tempelbygg i Kumamoto (1975) og to boliger av Takefumi Aida (1980–81). I og med denne sammenknytningen av regionalisme og internasjonal historisering, en tendens som ytret seg samtidig overalt i internasjonal arkitektur, blir japansk arkitektur plassert i postmodernismen med navn som Kazuhiro Ishii (gavlhus i Tokyo, 1980) og Arata Isozaki (Tsukuba senter, 1983). For Isozaki, den tidligere metabolisten som hadde samarbeidet med Tange, betydde postmodernismen ikke først og fremst tilbudet om arkitektonisk stil, men frigjøring av arkitekturen fra alle samfunnsmessige sammenhenger, og han eksperimenterer derfor med forskjellige formuttrykk. I kultursenteret i Mito (1990) finner vi en sammensetning av en rekke historiserende motiver, mens hele komposisjonen er kronet av en hundre meter høy tårnformet superstruktur. Også Itsuko kan rubriseres som postmodernist, men selv hevder hun at hennes bygninger og anlegg uttrykker hva hun kaller «en annen slags natur» (Shonandai kultursenter i Fujisawa, 1987–89).

Japansk etterkrigsarkitektur er et speilbilde på det japanske samfunnets forsøk på å kombinere den stadig sterkere integrering i den vestlige verden med en forankring i japanske tradisjoner. Kenzo Tange har vært den ruvende skikkelsen gjennom hele denne perioden og hans nye rådhusbygning i Tokyo (1991) viser hans stadige evne til å skape arkitektur som vekker oppmerksomhet. Bygningen er formet over det kompositoriske skjema i Notre-Dame i Paris, men har også en skulpturering av bygningsformen som peker tilbake på de amerikanske art deco-skyskraperne.

Det enkle japanske huset har alltid stått som inspirasjon for japanske arkitekter, og i nyere tid er det ingen som har nådd lenger enn Tadao Ando i å overføre den japanske rom- og formfølelsen til et moderne språk. Etter en tid å ha samarbeidet med Tange, tegnet han på egenhånd flere mindre boliger der ubehandlet betong gikk igjen som hovedmateriale (Sumiyoshi i Osaka, 1976) og senere også i større prosjekter (leilighetskomplekset Rokko i Kobe, 1984). I disse arbeidene har Ando konsentrert all oppmerksomhet om bygningenes indre, der en bevisst bruk av åpne og tette flater skaper et vakkert spill med lys på betongflatene. Med kontorbygningen for selskapet Sumino-ku i Osaka (1989) utvidet han sitt repertoar av materialer og åpnet bygningen på en helt ny måte mot landskapet omkring.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.