Kunsthåndverk i Kina

Bearbeiding av jade ved sliping begynte i Kina allerede i sen steinalder. Jaden ble ansett for å ha magisk kraft. Derfor har jade først og fremst vært brukt til å fremstille kultgjenstander, amuletter og smykker. Under Han-dynastiet ble det populært å utstyre jaden med ornamentikk som poengterte brukerens personlighet. Formet som gris eller sikade fulgte de eieren i graven.

Innen det kinesiske kunsthåndverket er den keramiske produksjonen mest kjent. Den har i mange perioder spilt en viktig rolle for den keramiske utviklingen både i Japan, Korea, Midtøsten og Europa. Frem til cirka 1200 fvt. ble det arbeidet med leirgods, både i bruksgjenstander og i rituelle skulpturer. Rundt 1200 fvt. lyktes det for første gang i historien å brenne høybrent steingods (cirka 1200 grader). Dette steingodset var grønnglasert og ble særlig populært som eksportartikkel blant annet til Midtøsten på 700-tallet. På 300-tallet fvt. begynte Kina med blyglasurer med fargenyanser i brunt og grønt.

Bronsestøping har vært en av de mest kjente kunstartene i Kina. Teknikken ble utviklet i det andre årtusen fvt. og nådde allerede da et høyt teknisk og kunstnerisk nivå. Bronsekarene ble utviklet med keramiske former som forbilde og ble brukt som offerkar til forfedrenes ånder i perioden cirka 1500–221 fvt. Dekoren ble dominert av mer eller mindre stiliserte dyremotiv. Bronsegjenstandene fra denne tiden har vært inspirasjonskilde for den senere produksjonen. Bronser som offerkar og våpen var forbeholdt overklassen. Edle metaller ble først og fremst brukt til smykkeproduksjon.

Lakk ble brukt i tilknytning til arkitekturen som beskyttelse mot råte allerede under det andre årtusen før vår tid. Den ble dekorert overensstemmende med de rådende moteretninger. Under Han-dynastiet (202 fvt.–220 evt.) hadde lakkarbeidene sin første blomstringsperiode. Arbeidene kunne ha malt eller innrisset dekor.

Kineserne var de første som utnyttet den tynne, sterke tråden fra silkeormenes kokonger til tekstilfremstilling. Så tidlig som i bronsealderen ble det fremstilt mønstrede silkestoffer. Vevteknikken ble utviklet raskt, og snart var kinesiske silkestoffer en ettertraktet eksportartikkel. Allerede under Han-perioden var en innviklet damaskveving etablert og gobelinteknikken ble fullt utviklet under Song.

De kinesiske silkestoffmønstrene ble viktige forbilder for den italienske silkeindustrien, og fra middelalderen av ble kinesiske silkestoffer brukt i kirketekstiler i hele Vesten. Gjennom de ostindiske selskapene fikk de kinesiske silkestoffene på 1700-tallet også innpass hos det europeiske aristokrati og borgerskap, blant annet til kjole- og møbelstoffer.

• Periodisk oversikt over Kinas historie

Under Tang-dynastiet (618–907) fikk keramikken et kraftig oppsving og glasurene ble utviklet videre. Typisk er en blyholdig trefargeglasur, tilsatt jern, kobolt og jernoksider. Resultatet var en rennende glasur som delvis dekket den lavbrente keramikken. På 600-tallet klarte man å lage verdens første porselen i Kina.

Bambus har alltid spilt en viktig rolle i kinesisk kunsthåndverk. Den har vært brukt i arkitekturen, i møbler og til bruks- og pyntegjenstander. Man regner med at bambus har vært brukt siden steinalderen, men de eldste bevarte arbeidene er fra Tang-perioden. Utskjæringer finner vi også blant annet i kamfertre, elfenben, neshorn og bøffelhorn. Under Tang-dynastiet ble lakkteknikken utviklet videre. Edelmetaller og perlemor ble lagt inn i lakken som dekorative elementer.

Under Song-, Yuan- og tidlig Ming-dynasti (1100–1400-tallet) nådde produksjonen av steingodsarbeider et kunstnerisk høydepunkt med den jade-grønne celadon-glasuren. Skåler og fat ble ofte utstyrt med fisker, drager og andre symboler i relieff. Motivene ble skåret ut med kniver med skråstilt blad. De mest kjente verkstedene for produksjon av porselen var Gez, Ru, Jun, Ding og Guan.

Under Yuan-dynastiet (1276–1369) i 1278 ble det i Jingdezhen etablert en porselensfabrikk som laget porselen til keiseren og embetsfolk. Det var først under Yuan-dynastiet at lakkarbeidet gjennomgikk en sterk utvikling både teknisk og kunstnerisk. Det ble laget store fat, skåler, esker og møbler med utskåret relieffdekor i rødt, svart og gull.

På 1400-tallet fikk også kineserne interesse for blåmaleriet og utviklet det i en mer kinesisk ånd, og på slutten av 1500-tallet begynte eksport til Europa. Porselenet laget i Jingdezhen under Ming-dynastiet (1368–1644) blir ofte kalt keiserlig porselen. Produksjonen var både omfattende og av meget høy kvalitet. Det blåhvite porselenet opplevde en gullalder under keiserne Yongle og Xuande. Blåfargen fra perioden kjennes av å være mørk blå, nærmest svart. Maleriet kan oppleves som nervøst og ekspressivt. Denne blå-hvite keramikken kom til å danne grunnlaget for mye av den europeiske keramiske produksjonen, blant annet i Delft. På 1400-tallet kom overglasurfarger (emaljefarger) i bruk i Kina.

De første tiårene i overgangen fra Ming-dynastiet til Qing-dynastiet (1644–1911) var preget av krig og politisk uro. Det førte også til lavere kvalitet i kunsthåndverket. Under keiser Kangxi opplevde Kina igjen en velstandsøkning som preget kunsten i positiv favør. Porselenet ble mer forfinet, som rent gods, strammere formgivning og et detaljert maleri med høg finish. Overglasurdekorert porselen ble eksportert i store mengder til Europa fra 1600-tallet og langt inn på 1800-tallet. 1800-tallet var et århundre med kulturell tilbakegang som i 1911 resulterte i at det siste kinesiske dynastiet ble styrtet.