Europa (måne)

Europa har en diameter på 3121 km og gjennomsnittlig massetetthet på 3,01 g/cm³, som er omtrent 90 prosent av vår egen månes diameter og tetthet. Oppbygningen av Europa antas å være lik Jordas oppbygning.

Europa har en metallisk kjerne omsluttet av en mantel av silikate bergarter. Overflaten er dekket av et lag med 15 til 25 km tykk vannis. Fra blant annet målinger av hvordan det magnetiske feltet til Jupiter endrer seg rundt Europa, blir det estimert at det er et 60 til 150 km tykt flytende lag med saltvann under isen, som dekker hele månen. Europa er så langt unna Sola at overflatetemperaturen er veldig lav, under –160 °C, som tilsier at også vannet under isen burde være frosset. Men Europas hav holdes trolig flytende på grunn av varme som oppstår fra tidevannskreftene fra Jupiter og laget med is som isolerer ovenfra. I tillegg er det potensielle radioaktive grunnstoffer i kjernen av Europa som kan varme havet innenfra gjennom dyphavsventiler, tilsvarende varme kilder vi har på havbunnen her på Jorda.

Siden Europas underjordiske hav er så dypt, kan det være opp til dobbelt så mye vann på Europa som alt vannet vi har her på Jorda, selv om diameteren av Europa bare er en fjerdedel av Jordas diameter.

Europa går i en nesten sirkulær bane rundt Jupiter med eksentrisitet på 0.0094, gjennomsnitlig avstand på 670 900 km og gjennomsnittlig banehastighet på 13,7 km/s. Europa har bunden rotasjon, noe som betyr at rotasjonsperioden er lik omløpstiden på 3,55 dager rundt Jupiter. Det medfører at den samme siden av Europa alltid peker mot Jupiter, akkurat som vår måne alltid vender samme side mot Jorda. Banene til de tre jupitermånene Io, Europa og Ganymedes er låst til hverandre på en slik måte at deres omløpstider står i forholdet 1 : 2 : 4 (trippel resonans). Sammen med Jupiters tidevannskrefter bidrar dette til spenninger som skaper Ios vulkanisme og får Europas overflate til å sprekke opp. Fordi Jupiter og Europa har sammenfallende baneplan og rotasjonsakser som står nesten normalt på baneplanene, har Europa nesten ingen årstidsforskjeller i løpet av de 12 årene Jupiter bruker i sitt omløp om Sola.

Jupiter selv går i bane rundt Sola med gjennomsnittlig avstand på 780 millioner km, 5,2 ganger lengre enn avstanden mellom Sola og Jorda. Dermed tar det omtrent 42 minutter for lys å reise fra Sola helt ut til Jupiter og Europa, og lysnivået er omtrent 1/25 av lysnivået på Jorda.

Europa ble, sammen med de tre nabomånene Io, Ganymedes og Callisto, oppdaget av Galileo Galilei i 1610 da han rettet sitt hjemmelagde teleskop mot himmelen. Dette var første gang det ble observert objekter i bane rundt andre himmellegemer enn Jorda, som i datidens rådende geosentriske verdensbilde var antatt som sentrum av universet. Galileos observasjon av Jupiters måner var et viktig argument for Nicolaus Copernicus' heliosentriske modell, og var med på å starte den kjente konflikten mellom Galileo Galilei og den katolske kirke (inkvisisjonen).

Sammen med nabomånene ble Europa avbildet på nært hold i 1979 av de to amerikanske Voyager-sondene. I tidsrommet 1995–2000 ble månene kartlagt med en oppløsning på til dels under én km av romsonden Galileo. Europas overflate fremstår som en øde, rødbrun isflate, gjennomskåret av et komplisert nettverk av sprekker og riller som strekker seg over hundrevis av kilometer. Fargen kommer antagelig fra salter og svovelforbindelser som har blitt blandet inn i isen og modifisert av høyenergistråling fra Jupiter. Den kompliserte strukturen skyldes trolig oppsprekking i isen vesentlig på grunn av tidevannskrefter fra Jupiter, tilsvarende platetektoniske bevegelser her på Jorda.

Overflaten til Europa blir regnet som svært ung i geologisk sammenheng. Europa har veldig få kratre, som tilsier at overflaten ikke er mer enn 40 til 90 millioner år gammel. Dette er veldig ungt sammenlignet med Jordas egen måne, som er tydelig full av kratre, og blir anslått å være 4,5 milliarder år gammel. En måte å forstå dette på er at overflaten må være i konstant endring, slik at eldre kratre blir utjevnet og visket bort av bevegelsen til isen. Uten fjell og nevneverdige kratre er overflaten til Europa den jevneste overflaten av alle kjente legemer i solsystemet.

På grunn av Europas isete overflate er månen svært reflekterende. Med en albedo på 0,64 reflekterer den omtrent 5,5 ganger så mye lys som overflaten til vår egen måne gjør. Så selv om lysnivået er mye lavere ute ved Jupiter, vil Europa være relativt godt synlig på natthimmelen for en hypotetisk observatør stående på Jupiter.

Liv, i hvert fall slik som vi kjenner det, krever minst tre hovedingredienser: flytende vann, passende kjemiske elementer og en energikilde. Her på Jorda har vi oppdaget lukkede, selvstendige økosystemer i ekstreme forhold på bunnen av havet. Disse er ikke er avhengige av energi fra Sola, men overlever alene på energien fra varme dyphavsventiler. På Europa er det nettopp sterke indikasjoner på store mengder flytende vann, med potensielle dyphavsventiler, salter- og svovelforbindelser. Dermed er Europa ofte sett på som den beste kandidaten vi har for å finne utenomjordisk liv i solsystemet. Den isete månen synes å ha de nødvendige byggeklossene for at liv skal kunne oppstå, og den er også nærme nok Jorda til at vi relativt enkelt kan undersøke den nøyere både med teleskoper og romsonder.

• Jupiter
• Solsystemet

• Forskning.no, om Europa
• NASA Science, Solar System Exploration – Europa