Allerede Isaac Newton viste at tidevannet var en følge av alminnelig gravitasjon. Fenomenet skyldes Månens og Solas tiltrekning på vannmassene i havet. Siden tiltrekningen avhenger av avstanden, vil den være sterkere på den siden som vender mot Månen, og vannet vil da strømme mot det punktet som har Månen i senit. På den motsatte siden av Jorden vil tiltrekningen være svakere enn gjennomsnittsverdien, og her vil vannet strømme mot det diametralt motsatte punktet. Ettersom Jorden roterer, blir det to høyvann i døgnet.
Sola virker med sin tiltrekningskraft på samme måte som Månen. Dette beskriver det såkalte likevektstidevannet for en havdekket klode. Siden månebanen, solbanen og Jordens ekvatorplan alle danner en vinkel med hverandre, og Månens og Solas avstand til Jorden varierer, blir den geografiske fordelingen av likevektstidevannet ganske komplisert. Siden Månen er så nær Jorden, er virkningen av den mer enn dobbelt så stor som virkningen av Sola. Dette gjør at likevektstidevannet hovedsakelig vil følge månedøgnet.
Likevektstidevannet er et teoretisk begrep som forutsetter at hele Jorden er dekket av hav. Den gjennomgående nord-sørfordelingen av landkontinentene gjør at likevektstidevannet ikke kan bevege seg fritt rundt Jorden. Det vil derfor splittes opp i en rekke lange havbølger med typisk bølgelengde 1000 kilometer, og de forplanter seg langs kystene. Disse tidevannsbølgene vil ha perioder som er typiske for likevektstidevannet. Vi får dermed halvdaglige komponenter: Månen 12,42 timer og Sola 12 timer; heldaglige komponenter: Månen 24,84 timer og Sola 24 timer, samt mer langperiodiske komponenter. Disse siste skyldes langsommere astronomiske variasjoner. Lokale forhold avgjør hvilke tidevannskomponenter som dominerer på det enkelte stedet. På enkelte kyster, for eksempel i Vest-Europa, er tidevannet vesentlig halvdaglig.
På samme sted inntreffer flo og fjære temmelig regelmessig et bestemt antall timer og minutter etter Månens øvre og nedre kulminasjon. Tidsrommet mellom Månens kulminasjon og det påfølgende høyvannet kalles havnetiden. Den varierer fra sted til sted, og er et direkte uttrykk for forsinkelsen mellom det teoretiske likevektstidevannet og ankomsten av den virkelige tidevannsbølgen på det aktuelle stedet. Det finnes imidlertid steder hvor de heldaglige bølgene gjør seg sterkest gjeldende, slik at det blir bare ett høyvann i døgnet.
Meteorologiske faktorer som vind og lufttrykk kan gi til dels store avvik fra det astronomiske tidevannet, se artikkelen om stormflod.
Kommentarer (1)
skrev Chris Magnussen
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.