måne

Bare Jordens måne og flere av dens overflate-detaljer er synlig med det blotte øyet. Alle de andre månene er oppdaget med teleskoper, noen visuelt, men de aller fleste fotografisk. Fram til 1970-tallet ble månene registrert på fotografiske plater og posisjonsbestemt i forhold til stjerner i synsfeltet. I dag benyttes utelukkende ccd-kameraer som har en ekstremt mye høyere følsomhet enn fotografiske emulsjoner og kan fange opp ekstremt lyssvake måner. Dette har ført til at antallet kjente måner har økt fra 31 til vel 200 mellom 1951 og 2017. Flere av månene er oppdaget med romsondene Voyager 1 & 2, men de fleste er oppdaget med bakketeleskoper.

Det er ofte vanskelig å skille mellom lyssvake måner og asteroider som tilfeldigvis er i synsfeltet. For å kunne skille de to typer objekter fra hverandre, må man kjenne deres baner. Til dette trengs observasjoner av den mistenkte månen over flere timer eller dager. Disse observasjonene blir sendt til Minor Planet Center ved Harvard-observatoriet, der det utføres baneberegning og estimeres fremtidige posisjoner for oppfølging av månen. Når mange nok observasjoner er innhentet og en entydig månebane er beregnet, får månen en midlertidig benevnelse, f. eks. S/1979 J2 som betyr Jupiters andre måne (satellitt) oppdaget i 1979. Først når en stabil bane basert på alle tilgjengelige observasjoner er beregnet og månen er gjenfunnet etter mange omløp, blir den gitt en permanent benevnelse bestående av et romertall for rekkefølgen av måner og oftest et navn; i vårt eksempel XIV Thebe = S/1979 J2, som er Jupiters 14. måne angitt med romertallet XIV.

I tabellen nedenfor er månene listet etter økende middelavstand fra moderplanetene og ikke etter rekkefølgen for oppdagelsene angitt med romertall som her er utelatt.

• planeter
• satellitt