retning i 1920-årenes musikk som tok avstand fra senromantikkens musikk representert ved Wagner og hans tilhengere i Tyskland og ved Debussy i Frankrike, og vendte søkelyset mot 1700-tallet og tidligere tiders stilidealer. Innflytelsen fra Bach var spesielt sterk og førte til konsentrasjon om polyfon satsteknikk og anvendelse av eldre former som suite, fuge, toccata, passacaglia og concerto grosso. Man reduserte orkesterapparatet og viste stor interesse for kammermusikk, samtidig som man utelot programmatiske skildringer. Målet var en objektiv, saklig musikk med forenkling som tendens. Den første representanten for denne retning var F. Busoni (1866–1924); blant andre talsmenn var I. Stravinskij, P. Hindemith, gruppen Les Six i Paris, A. Casella, G. Francesco Malipiero og S. Prokofjev.
Innen kunst og arkitektur er neoklassisisme en lite brukt stilbetegnelse, isteden brukes nyklassisisme. Se også klassisisme.