Boston Symfoniorkester

Orkesterets hjem er Symphony Hall i Boston, tegnet av arkitektfirmaet McKim, Mead & White og innviet i 1900. Orkesteret har siden 1936 en sommersesong i Tanglewood Music Center i Lenox, Massachusetts.

I tillegg fremføres lettere repertoar under navnet Boston Pops Orchestra, en tradisjon som ble etablert allerede i 1885 og som ble en meget populær institusjon under dirigenten Arthur Fiedler gjennom 50 sesonger fra 1930 til 1979.

Orkesteret ble grunnlagt i 1881 av den velstående mesenen Henry Lee Higginson. Den første sjefdirigenten var tysk-britiske George Henschel, som var en venn av Johannes Brahms og som konfererte med denne om hvordan orkesteret skulle utvikles.

Den berømte Arthur Nikisch hadde stillingen i 1889−1993 før han ble Berlinfilharmoniens legendariske sjef. Pierre Monteux tilførte i 1919−1924 orkesteret noe av fransk tradisjon både repertoarmessig og i selve klangen.

Under Sergej Koussevitzkys lange tid som sjefdirigent i 1924–1949 ble orkesteret et av de ledende i USA. Orkesteret bestilte nye verker fra kjente komponister i samtiden, blant annet Béla Bartóks Konsert for orkester som ble uroppført i 1944.

Orkesteret befestet sin posisjon under Charles Munch i 1949−1962 og Erich Leinsdorf i 1962−1969. William Steinberg (1969−1972) viste seg også som et godt valg, men måtte gi seg på grunn av helseproblemer. Seiji Ozawa, som var sjefsdirigent i 1973–2002, ble sittende lengst av alle orkesterets sjefdirigenter, men var etter hvert omstridt og møtte motstand.

Etter ham overtok James Levine, som samtidig var musikksjef ved Metropolitan-operaen i New York. Levine hadde stillingen i 2004−2011. Han var den første av orkesterets faste dirigenter som var født i USA. Levine dirigerte et bredt repertoar og gjorde seg også bemerket med flere urfremførelser.

Orkesteret kan høres på en rekke kritikerroste plateinnspillinger, blant annet for selskapet RCA og fra 1970 for Deutsche Grammophon.

• symfoniorkester