samene i tidlig nytid

Ved inngangen til tidlig nytid omkring 1500 var Sápmi ennå ikke delt opp av grenser. På kysten og i sør var store områder allerede avklart som norsk eller svensk, men i det nordlige og østlige Sápmi hadde statene kun avtalte fellesområder for sin skattlegging og handel med samene (finnskatt, finnferd). Fra 1536–1537 var Norge underlagt dansk styre, slik at Danmark kontrollerte de norske interessene i Sápmi. Mot slutten av 1500-tallet barka Sverige sammen med Danmark i en krig om samiske undersåtter og landområder. «Kalmarkrigen» (1611–1613) endte med at samene på nordkysten falt under ubestridt dansk herredømme.

På 1700-tallet forhandla Danmark og Sverige fram ei riksgrense gjennom innlandet fra Trøndelag og nordover: den norsk-svenske grensa av 1751. Denne grensa delte samiske språk- og næringsområder i to, men et tillegg til grenseavtalen — Lappekodisillen — anerkjente samenes grenseoverskridende rettigheter og nedsatte regler for å sikre «den Lappiske Nations Conservation», altså bevaring av den samiske nasjonen. Napoleonskrigene (1803–1815) fikk store følger for samene: da Finland ble skilt ut fra Sverige som et russisk lydrike (1809), trakk statene enda ei riksgrense gjennom det nordsamiske området. Danmark tapte Norge til Sverige i 1814, i forbindelse med napoleonskrigene. I 1826 delte Sverige-Norge og Russland det skoltesamiske området mellom seg. Fra begynnelsen 1800-tallet var Sápmi helt og holdent oppstykka av statsgrenser.

Når samene mottok handelsreisende, ga de dem visse verdier i tillegg til varebyttet, som mottakerne kalte «finnskatt» eller «lappskatt.» Opprinnelig kan dette ha vært frivillig fra samenes side — en inngangsbillett til handelssystemer og markeder — men senere fikk den en mer tvungen karakter.

Ei viktig gruppe av slike handelsreisende var birkarlene ved Bottenvika, som handla med samer både i sitt nære innland og i fjordene på andre sida av det skandinaviske vannskillet. På 1550-tallet tok svenskekongen over birkarlenes rettigheter. Nå kunne Sverige hevde at samene i nord og vest skattet til dem. Svenskekongen gjorde krav på kysten fra Várjjat (Varanger) til Divtasvuodna (Tysfjord), og begynte å kalle seg konge over lappene i Nordlandene. Danmark godtok ikke dette, og resultatet var Kalmarkrigen.

Samene kunne oppleve rikenes «skatteinnkreving» som reine plyndringstokt, og gjorde iblant motstand: fra Divtasvuodna kjenner vi at samer trakk seg unna svenske oppkrevere, saboterte fremkomstmidlene deres og jaga dem vekk med våpen i hånd. Likevel anså danske myndigheter samene som en mulig sikkerhetsrisiko, og under Kalmarkrigen ble samer noen steder fordrevet eller midlertidig tvangsevakuert.

På starten av 1600-tallet grunnla svenske myndigheter flere markedsplasser i Sápmi. Disse ble viktige sentra for både samer og andre, og en del av dem fikk bystatus — som Ubmeje (Umeå), Luleju (Luleå), Duortnus (Torneå) og Oulu (Uleåborg). Danske myndigheter gjennomførte derimot ingen slik «planting» av byer nordpå. I stedet fikk borgere i Bergen (Birggon) og Tråante (Trondheim) monopol på handelen med folk i nord. Danmark brukte også handelsmonopoler til å styre andre periferier og kolonier, som Island og Grønland.

Statenes forsøk på å holde konkurrenter vekk fra handelen med samene var ikke vanntett. Samer i både sør og nord deltok i grensekryssende handelsnettverk, og på 1700-tallet oppstod «pomorhandelen» med russiske sjøfolk. Dermed kunne samer på kysten i nord bytte sine fiske- og skinnprodukter mot for eksempel rugmel. Pomorhandelen ble slått ned på av danske myndigheter, men mot slutten av århundret letna de på forbudet. Monopolet over finnmarkshandelen ble avvikla i 1789, og nordkysten av Sápmi fikk da sine første offisielle byer: Hámmárfeasta (Hammerfest), Várggát (Vardø) og Romsa (Tromsø). Nordland fikk friere handel fra starten av 1800-tallet.

Fra midten av 1500-tallet ble villreinstammene utrydda på grunn av skattetrykk og etterspørsel. I tida som fulgte la flere siidaer om fra jakt og fangst til å forvalte tamrein, ei næring som etter hvert spredte seg nord- og østover. Både i ytre og indre strøk tok samer opp reindrift, og noen steder vokste det fram nye, langstrakte siidaer som flytta med rein mellom kyst og innland.

Andre samer satsa videre på fiske, fehold og jordbruk. De flytta mindre rundt, og husholdet ble viktigere enn siidaen. Stadig flere ikke-samer flytta inn i samiske områder, sånn at konkurransen om de lokale naturressursene økte, og da var bofasthet én måte for samer å sikre seg fortsatt tilgang. En del samer utnytta også de voksende mulighetene til lønnsarbeid og handel. Noen samer ble assimilert — de gikk inn i for eksempel den norskspråklige fiskerbondestanda eller den finskspråklige bondestanda — mens andre bevarte både samisk språk og andre kulturtrekk.

Skjønt mange spesialiserte seg til sjøsamer eller reindriftsamer, var næringsvirksomheten fortsatt variert: samer drev med jakt, sanking, båtbygging, smedkunst, bjørnejakt og hvalfangst med mer. Dessuten drev reindriftsamer fortsatt fiske, og sjøsamer kunne eie rein. De to gruppene var tett sammenvevd med slektskapsbånd, byttehandel og verddevuohta — et system der sjøsamer og reindriftssamer hjalp hverandre, og man kunne eie dyr i hverandres flokker.

Ordet «kolonisering» kan bety litt ulike ting — for eksempel at et folks land blir overtatt av andre folks myndigheter, eller at andre folkegrupper lager bosetninger der. I tidlig nytid ble samene utsatt for begge typer kolonisering, men hvor og når man kan bruke ordet «kolonisering» om Sápmi er et omdiskutert tema.

Deler av Sápmi hadde svært lenge hatt ikke-samisk bosetning, og norske eller svenske myndigheter hadde lenge vært til stede der. Dette gjaldt særlig på vestkysten og bottenhavskysten, og i deler av Sør-Sápmi. I slike områder passer ordet «kolonisering» dårligere enn i det nordlige og østlige Sápmi, eller i de store innlandsområdene fra Trøndelag og nordover.

I tidlig nytid ble ikke-samisk bosetting spredt til nye områder. Danmark og Sverige ville sikre seg de omstridte samiske områdene ved å øke antallet bofaste undersåtter, rydde nytt land til sin voksende befolkning og øke statens inntekter med jordbruk og gruver.

I 1673 tillot svenske myndigheter sine undersåtter å flytte inn i «lappmarkene». Ifølge deres «parallellteori» kunne samers naturnæringer og ikke-samers næringer sameksistere — men i praksis begynte nybyggerne å forsyne seg av samenes land og vann. På samme tid begynte myndighetene å fordrive samer fra midtre Sverige til «lappmarkene». Etter motstand fra både svensker og samer ble det oppretta stillinger som sockenlappar — samer ansatt av sognet som utførte bestemte arbeidsoppgaver for de svenske innbyggerne. Slik fikk noen av de sydligste samene fortsette å bo lovlig i sine hjemtrakter.

Det er i samme århundre at vi først får høre om norske bønders fortrenging av reindriftsamer. Slik voldelig fordriving av samer kalles på norsk «finnjaging», og kjennes i Sør-Sápmi fra slutten av 1600-tallet. På 1700-tallet stifta danske myndigheter en «colonie» av østlandske nybyggere i distriktet man nå kaller Indre Troms. Der ble det konflikter med reindriftsamene, som hadde rådd grunnen alene.

Danske myndigheters iver for nydyrking og bofasthet gjorde dem også vennlig innstilt til kvenene — innflyttere fra nordlige deler av det svenske riket som i all hovedsak var finsktalende. Kvenenes ankomst førte iblant til konflikter med samene, iblant fredelig samkvem. Noen tilflyttere ble del av kulturen de kom til, gifta seg inn i lokale familier og fikk samiske etterkommere.

I Øst-Sápmi måtte ikke samer stri så mye med nyryddere — men etter hvert ble det problemer i det grenseløse området mellom øst og vest, som var brukt av både protestantiske nordsamer og ortodokse skoltesamer. Danske myndigheter ville øke andelen av sin kirkes undersåtter i området, og støtta økt innflytting. På tidlig 1800-tall ble det konflikt mellom skoltesamer og nordsamiske reindriftsamer.

Samiske næringer kom under stadig hardere press, men samene hadde noen rettslige kort på hånda for å trygge land og vann.

«Finneodelsgårdene» langs kysten mellom Saltfjellet og Kvænangen var anerkjent av danske myndigheter som samers selveide land. Måten de ble forvalta på av samene kan tyde på at de kanskje ble utnytta i fellesskap, av siidaer eller liknende grupper. Finneodelen ble allerede fra 1660-tallet av svekka ved at norsk bosetning fikk komme inn på rydningene, og formelt avvikla i 1759.

I innlandet sør for Saltfjellet hadde samer fått avtalefesta sin bruk av landområder som – i myndighetenes øyne – var utmark eller kongens land. Disse «bygslene» var imidlertid ikke beskytta fra nordmenns nybygging og bruk. På svensk side fantes «skattland» og «skattefjell» som staten kanskje anså som reindriftsamers selveide land, dette er uklart for ettertida. Disse ordningene kan ha oppstått i møtet mellom samiske og statlige forvaltningssystemer. Etter grensetrekkinga i 1751 kunne ikke samer ha både bygsel på dansk side og skattland på svensk side, tross at Lappekodisillen garanterte dem fortsatt flytting over de nye grensene.

Det meste av Sápmi bestod av vidstrakte områder som verken var finneodel, bygsel, skattland eller skattefjell. Hvem hadde rettigheter her? Hvilke områder anså samene selv som fritt tilgjengelige for alle, og hvilke hadde bestemte samiske siidaer eller enkeltpersoner førsterett på? Mente statlige myndigheter at de eide områdene, og i hvilken grad godtok samene dette? Ettertida har gitt flere og motstridende svar på slike spørsmål.

Samene selv hadde et system med noe vi i dag nok ville kalt eiendomsrett til fiskeplasser, jaktområder og reinbeiteland — rettigheter som kunne både arves, gis bort og selges. Disse rettighetene fantes før statene hadde opparbeidet seg noe ubestridt herredømme over området, men kom etter hvert under press i møtet med statenes rettsorden og andre rettsoppfatninger.

I 1775 gjennomførte danske myndigheter ei «jordinndeling» i dagens Finnmark fylke som man fortsatt diskuterer hva innebar. Mente kongen å ha privat eiendomsrett over området? På 1800-tallet tolka norske myndigheter det slik. Nyere forskning har derimot hevda at kongen ikke ble ansett å ha noen slik rett, og at jordinndelinga var mer ei formalisering av måten områdene allerede ble brukt.

Under kong Christian 4. (1588–1648) satte Danmark i gang brutale tiltak mot «trolldom». Djevelen og hans allierte var ansett som høyst virkelige trusler, og måtte tas alvorlig på samme måte som rivaliserende nabostater — og i nord var visst begge sikkerhetstrusler til stede. Danske myndigheter ønska at lojale borgere skulle flytte inn i samiske områder, men anså samenes «trolldom» som ei hindring.

I 1609 skrev Christian 4. et brev til sine lensherrer i nord at samene var «av natur tilbøyelige til å bruke trolldom. Av den grunn tør verken nordmenn eller andre fromme folk å bo i deres nærhet, langt mindre å bosette seg i de fjordene hvor det er mange finner [samer]. Derfor skal du ha et strengt og alvorlig oppsyn med dem, slik at de som blir funnet skyldig i å bruke trolldom, gjennom dom og straff, uten all nåde avlives.»

Kongen satte i gang et regime som gikk hardt ut over åpne utøvere av samisk religion, og flere fikk dødsstraff (se trolldomsprosessene i Norge). Ifølge historikeren Rune Blix Hagen hadde noen hekserianklager bakgrunn i konflikter om land og vann som følge av norsk kolonisering: en brysom same kunne fjernes ved å få vedkommende anklagd for hekseri.

I Sverige var tilnærminga til samisk religiøs praksis mindre hard, men i 1680-åra satte staten ned en granskningskommisjon for å undersøke den, og mange innrømte for eksempel at de brukte trommer. Det ble trolldomssaker også mot samer på svensk side (se trolldomsprosessene i Sverige), men færre fikk dødsstraff enn på dansk side. Hekseforfølgelsene tok slutt i løpet av 1600-tallet, men også religionsforfølgelsen under 1700-tallets misjon hadde brutale trekk: samiske helligsteder ble ødelagt, og konfiskering av samiske trommer kunne foregå med vold. Ut over 1700-tallet ble kirkenes framferd ovenfor samene mildere, og de pietistiske misjonærene vektla utdanning og forkynning over tvang.

En viktig del av kong Karl 9. (1599–1611) av Sveriges strategi for å underlegge seg samiske områder var å knytte samene sterkere til den svenske kirka, og i første halvdel av 1600-tallet ble det anlagt kirker i hver av «lappmarkene». Forkynnelsen skulle være på samisk, og man satsa på å utdanne samer til prester.

Den første kjente samiske presten, Gerhardus Jonæ fra Suarssá (Sorsele), var virksom allerede på seint 1500-tall, men nå tilkom flere. Det ble starta to skoler for samer, og bøker til bruk i kirke og skole ble oversatt til samisk. I 1673 ble Guovdageaidnu (Kautokeino) oppretta som eget prestegjeld. Stedet fikk sin første prestebolig, og derfra foretok presten vidstrakte reiser. Sveriges kirke og stat nærma seg ishavskysten.

På dansk side hadde prester i 1631 blitt pålagt utfart for å preke for samer, og i Finnmark dro prestene opp til tre ganger årlig innover fjordene. Først i 1714 begynte Danmark en egen misjonsinnsats mot samene: et misjonskollegium for rikets kolonier og periferier med en egen samiskretta avdeling — Finnemisjonen, leda av Thomas von Westen. Misjonen drev et skolesystem for samiske barn før andre folk i riket fikk allmueskole, og de vektla bruk av samisk språk — skolelærerne var vanligvis samer. Flere av biskopene mente imidlertid at misjonen måtte foregå på dansk.

Von Westen fikk oppretta et seminar for misjonærutdanning og samiskopplæring i Tråante (Trondheim) — Seminarium scholasticum (1717–1727). Hans motstandere fikk lagt det ned, men det kom tilbake i 1752 som Seminarium Lapponicum. Her arbeidet Norges første same med høyere utdanning, Anders Porsanger (1735–1780). Porsanger ble motarbeidet og forbigått, både på grunn av faglige konflikter og fordi han var same. I 1774/1775 fikk motstandere av samisk språk i misjonen lagt seminaret ned for godt.