samisk religion

Fordi den samiske kulturen tradisjonelt har vært skriftløs, finnes det få kilder til utviklingen av samisk religion før misjonen tok til på 1600- og 1700-tallet. Det vi imidlertid vet, er at det dreier seg om en svært lang tradisjon. Det er ikke mulig å stadfeste akkurat hvor lenge samene har levd på Nordkalotten, men arkeologer har sporet samiske bosetninger 2000–2500 år tilbake i tid. Muligens har de levd i det som i dag regnes som samiske områder enda lengre.

Samisk er beslektet med andre finsk-ugriske språk som blant annet finsk og estisk, noe som tyder på slektskap og kontakt med andre finsk-ugriske folkeslag. Den språklige utviklingen fra et finsk-ugrisk urspråk til moderne samisk vet vi imidlertid lite om – det samme gjelder kulturelt og religiøst slektskap til andre folkegrupper. Gjennom århundrenes løp utviklet samene uansett et selvstendig samisk språk og en særegen kultur. Dette gjelder også religiøse forestillinger og praksis.

Den første kjente misjon blant samer ble organisert fra Russland på 1500-tallet. Fra midten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet ble det satt i gang mer systematiske og omfattende tiltak for å kristne samene, særlig i Norge og Sverige. Det ble bygd flere nye kirker i Finnmark og Nord-Sverige, og etter hvert sendt ut misjonærer. I 1716 startet den organiserte misjonen på dansk-norsk side, under ledelse av Thomas von Westen og det statlige Misjonskollegiet. Fram til 1814 ble mer enn 130 misjonærer sendt til de samiske områdene. Misjonen var særdeles «effektiv». Prester og lærere satte i gang systematisk opplæring i lesing og bibelkunnskap, det ble innført kirkeplikt, og personer som fortsatte med tradisjonell religiøs praksis kunne bli straffeforfulgt. Aktiviteten førte til at den før-kristne samiske religionen i stor grad ble utryddet. En del praksiser og trosforestillinger har likevel overlevd som levende tradisjoner.

Siden tradisjonell samisk religion i stor grad ble utryddet i og med misjonen, må vi støtte oss på relativt gamle kilder for å danne oss et bilde av hva denne religionen gikk ut på. Vi kan skille mellom to hovedtyper av kilder: samiske kilder og kristne misjonærberetninger.

De samiske kildene er stort sett materielle eller muntlige, siden samisk kultur tradisjonelt har vært skriftløs. Viktige materielle kilder er gamle offersteder, runebommer (sjamantrommer) og gudefigurer. Av muntlige kilder er særlig tradisjonelle myter, sagn og eventyr viktige som kilde til samisk før-kristen religiøsitet. Dette har alltid vært en rik fortellertradisjon blant samene, og mange myter ble videreført til tross for misjonen. Flere av disse foreligger i dag i skriftlig form, da de ble nedtegnet av sameforskere på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Misjonærberetninger er den klart viktigste skriftlige kilden til samisk religion på 1600- og 1700-tallet . Misjonærene sendte inn en stor mengde innberetninger til den dansk-norske statsadministrasjonen og det statlige Misjonskollegiet. I tillegg kan protokoller fra hekseprosesser i Norge og Sverige på 1600-tallet fortelle en del om tradisjonell religionsutøvelse blant samer. Senere skriftlige kilder til tro og religiøs praksis blant samene vitner i stor grad om kristen innflytelse på samisk religion. Både misjonærberetninger og rettsprotokoller må imidlertid leses med kritiske briller og henblikk på intensjonene til de som skrev og fortalte om samisk religion.

Det er viktig å være bevisst på hvilke motivasjoner som lå bak misjonærkildene. Mye av materialet er tydelig preget av fordommer og misjonærenes agenda. En god del av opplysningene vil derfor være ukorrekte – enten dette er resultat av et bevisst eller ubevisst valg fra forfatterens side. Sokneprest og misjonær Johan Randulf fortalte for eksempel inngående om hvordan samer fanger, dreper og steker små djevler. Djevelsteking har aldri vært en religiøs praksis hos samene. Randulf var tydelig preget av en kristen forståelseshorisont, og kan tenkes å ha svartmalt situasjonen for å berede grunnen for misjon. For å danne seg et mest mulig riktig bilde, er det viktig å studere flere skriftlige kilder og flere typer kilder parallelt.

Samene trodde på flere parallelle verdener. I tillegg til den «vanlige» verden fantes det blant annet et rike for de døde (Jábmiid áibmu), et paradis (Sáivu), et dyrerike, et himmelrike og en underverden. Vi kan skille mellom fire ulike kategorier guder, avhengig av hvor i kosmos de hadde sitt virkeområde: overhimmelske guder, guder på himmelen og i luften, guder på jorden, samt underjordiske guder. På den samiske runebommen var gjerne gudene avbildet ut ifra hvor de hadde sine maktområder. Runebommer gir således en pekepinn på hvordan ulike virkelighetssfærer var tenkt å henge sammen, og hvilken rolle gudene hadde i verden.

Sjamanisme var et sentralt element i samisk religion. Sjamanisme innebærer at en gruppe mennesker bruker en «sjaman», en åndelig ekspert med spesielle evner, til å komme i kontakt med gude- og åndeverdenen. Samenes rituelle og religiøse ekspert ble kalt noaidi. Med bistand fra sine hjelpeånder kunne noaiden foreta sjelereiser til paradis (Sáivu), til dødsriket (Jábmiid áibmu) eller til hvilket som helst sted på jorden for å søke råd og veiledning av gudene eller avdøde. På grunn av sin spesielle kontakt med ånder og guder kunne også noaiden bidra til å helbrede syke.

Noaiden brukte runebommen for å komme i transe, slik at hans sjel kunne reise mens kroppen lå livløs tilbake. Han hadde også inngående kunnskaper om runebommen og de religiøse figurenes symbolikk, og brukte trommen for å spå. Man la da en ring av metall eller en beinfigur på trommen og slo på trommen med en hammer av reinshorn. Ut ifra hvor ringen eller figuren bevegde seg, fikk man svar på ulike spørsmål.

Ofring var en viktig rituell handling i den samiske kulturen. I det daglige ofret man gjerne hjemme eller ute i naturen, uten bistand fra en noaide. Offeret ble tilpasset hva man ofret for og hvem man ofret til. Vanlige offer var tran, fiskerester, kjøtt, blod eller metall og mynter. I spesielle situasjoner ofret man mer verdifulle ting, som reinsdyr eller hester, og offerseremonien ble ledet av en noaide.

Mange samiske myter, eventyr og sagn har overlevd fram til våre dager, enten som del av en fortsatt levende muntlig fortellertradisjon eller i skriftlig form. Disse er en uvurderlig kilde til samenes religiøse forestillingsverden. Den samiske språkforskeren Jens Andreas Friis skilte mellom tre kategorier av samiske fortellinger: for det første fortellinger om dyr, som handler om deres til dels overnaturlige evner, tilblivelse og egenskaper. For det andre fortellinger om mytiske vesener og samiske guder, som tradisjonelt har vært formidlet i eventyrform. For det tredje historiske myter, som gjerne handler om samenes møter med andre folkeslag. Samenes religiøse forestillinger formidles ofte parallelt med andre historier.

Runebommen er kanskje det mest kjente og karakteristiske materielle uttrykket for samisk religion. I det sentral- og nordsamiske området ble trommen laget av en uthullet treknoll, overspent med et reinsdyrskinn. Denne trommetypen kalles skåltromme. Sørsamiske trommer er såkalte rammetrommer. Her ble bunnen laget av et langt, tynt trestykke som er bøyd i en sirkel, og med to trepinner i kryss på baksiden. Også denne har reinsdyrskinn spent over stammen, hvor det er malt figurer som blant annet symboliserer ulike guder, dyr, hus og mennesker.

Runebommen ble tradisjonelt brukt av noaiden for å komme i transe eller for å spå. De kristne misjonærene så på «trolltrommene» med skrekk og forferdelse. Samenes «afGuderier og Sathans Dyrkelser» måtte for all del stoppes, med den følge at runebommer systematisk samlet inn og endog brent av kristne misjonærer. Noen ble gjemt av samene ute i naturen, for aldri å bli funnet igjen. I dag finnes kun et fåtall runebommer bevart for ettertiden.

I tråd med samenes animistiske verdensbilder ble mange ting i naturen oppfattet som besjelet. Fjell, steinformasjoner, steiner, sprekker i fjellsiden, kilder og sjøer kunne bli tilskrevet en åndelig kraft. Hellige naturformasjoner kunne både bli gjort til gjenstand for tilbedelse og bli brukt som offerplass. Det finnes også eksempler at mennesker har laget steinsirkler for ofring.

Noaiden var den sentrale religiøse eksperten i det samiske samfunnet. Det å være noaide var forbundet med både ubehag og fare, og ikke noe man traktet etter. Ifølge tradisjonen var det åndene som bestemte hvem som skulle bli noaide. Etter en plagsom periode med syner, melankoli og fysiske plager, aksepterte som regel noaiden ansvaret han var blitt pålagt, og åndene gikk over i hans tjeneste (Westman 2005: 64). Noaiden var sentral i mange av de viktigste ritualene, som viktige ofringer, helbredelse og spådom. Mye av den religiøse aktiviteten fant imidlertid sted i hjemmet. Mye av samenes religiøse tankegods ble formidlet gjennom eventyr og sagn, og formidlet muntlig fra generasjon til generasjon i familien.

Det samiske området strekker seg over et vidt geografisk område, fra Finnmark og Kolahalvøya i nord til det nordlige Hedmark og Dalarna i sør. I løpet av det siste århundret har mange samer flyttet til andre steder enn de tradisjonelt samiske områdene, noe som gjør at vi i dag finner samer i de fleste større norske byer.

Det å være same i dag betyr imidlertid ikke at man følger den tradisjonelle samiske religionen. Misjonen førte til at tradisjonell samisk religionsutøvelse i stor grad forsvant, og mange samer vil nok i dag identifisere seg med et kristent eller sekulært livssyn. Enkelte ideer og skikker har imidlertid overlevd fram til våre dager. For eksempel er det fortsatt vanlig å hedre hellige fjell ved å ta av seg hatten når man passerer. Samiske trosforestillinger har dessuten satt sitt preg på folkelig religiøsitet blant den etnisk norske befolkningen, særlig i Nord-Norge, hvor tro på magi og overnaturlige vesener i stor grad synes å være kommet inn som følge av påvirkning fra samisk religiøsitet. Alternativbevegelsen har også viet urfolks spiritualitet stor oppmerksomhet. Sjamanisme, magi, tro på kraftdyr og bruk av moderne trommer er her relativt utbredt, og inneholder nyreligiøse forestillinger om og adaptasjoner av indianeres og samers tradisjonelle religionsutøvelse.

Fra misjonærberetningene er det tydelig at det fantes regionale variasjoner i samenes religiøse forestillinger. Fordi den tradisjonelle religionsutøvelsen i stor grad måtte vike for kristendom som følge av misjonen, vet vi imidlertid ikke så mye om hva forskjellene besto i. At det var ulikheter, er imidlertid sikkert. Som tidligere nevnt, er det for eksempel regionale variasjoner i runebommenes utforming. Det er også forskjeller i motivene. På sentral- og østsamiske trommene er lerretet delt inn i ulike sjikt, noe som indikerer et økt fokus på inndelingen av verden i ulike sfærer. På sørsamiske trommer er verden derimot ikke delt, men fremstilt med figurer fra vår egen og gudenes verden rundt et rutekors.

• samenes historie
• religion i Norge
• kristendommens historie i Norge
• Norges Samemisjon

• Religioner.no – Samisk religion