Den gamle samiske religionen var sjamanistisk, det vil si at sjamanen, noaiden, hadde en sentral posisjon som forbindelsesledd mellom menneskene og gudene eller åndeverdenen. Ved hjelp av sin goavddis (sjamantromme eller runebomme), en tromme med påmalte tegninger, kunne han spå om fremtidig jaktlykke, om folkenes ve og vel, og på en måte fungere som åndelig leder.

Til en viss grad kan man nok også si at religionen var animistisk, i den betydning at man anså naturen for å være besjelet, slik man også finner det hos mange andre naturfolk.

Ellers hadde folket sine guder å forholde seg til, med Beaivi, Solen, som den sentrale kraft. Guden og himmellegemet har samme navn. Langs solstrålene, Beaivvi lávžžit (eg. 'Soltømmene'), kom reinen vandrende til jorden, og på runebommen er flere sentrale guder plassert på Solens stråler.

Dearpmis, også kalt Horagállis, var en av samenes himmelske guder. Han rådde ikke bare over lyn og torden, men også over regnbuen, vind og vær, over havet og vannene samt over menneskenes ve og vel, liv og sunnhet. Samene kunne derfor takke ham for velstand og reinsdyrlykke. Dearpmis beskyttet også noaiden når hans kropp lå livløs tilbake mens hans ånd dro til Sáivu eller Jábmiid áibmu (De dødes rike) for å søke kunnskap.

Bieggolmmái var vindens og stormens gud. Han var ofte avbildet med en skuffe i hånden som han tvang vinden ut av hulen med når han ville ha den til å blåse opp. Når han ville at det skulle slutte å blåse, brukte han en klubbe for å tvinge vinden tilbake i hulen. Leaibolmmái (eg. 'Oldertremannen') var jaktens gud. Oldertreet var betraktet som et hellig tre av samene. Med avtygg av bark malte man figurene på runebommen. Barken ble benyttet til å berede skinn, og i enkelte tilfeller ble den også brukt som medisin.

Leaibolmmái rådde over skogens ville dyr. Særlig ved jakt på bjørn var det viktig at man ved offer til ham hadde maktet å unndra bjørnen gudens beskyttelse, for ellers ville jaktlaget bli revet i hjel av bjørnen. Bjørnen var for øvrig ansett som et hellig dyr av samene, og det var mange ritualer knyttet til bjørnejakten. Leaibolmmái husket man på både morgen og kveld ved bønn og offer.

Blant de kvinnelige gudene var Máttaráhkká stammoren og en av de sentrale jordiske gudene. Det var Máttaráhkká som skapte kropp til barnesjelen når et menneske ble til, og førte det videre til Sáráhkká, som brakte det inn i morslivet og hadde ansvaret for at barnet ble født. Allerede før barnesjelen kom til Máttaráhkká, hadde den imidlertid vært innom flere «snille» guder, noe som er blitt tolket som en mytologisk parallell til samenes samfunnsmessige vilkår. For å klare seg mot stallo, tjuder og røvere på jorden måtte samene bruke list og følge skjulte stier. Også i åndeverden lurte onde guder på samene. Derfor var det viktig å villede dem ved å følge mange krokveier når den nyskapte sjel endelig skulle plasseres i morens mage.

Sáráhkká var skapningens mor (av sárrat, 'skape') og kvinnenes gud. Hun hjalp så vel kvinner som reinsdyr å føde, og det sies at hun til og med følte smerte med den fødende. Sáráhkká ble høyt æret og tilbedt. Hennes tilholdssted var ved árran, ildstedet i gammen, og hun fikk sin del av alt som ble fortært. Også etter at samene var blitt kristnet, hendte det ofte at barnet, etter først å ha vært i kirken og fått et kristent navn, ved hjemkomsten ble badet og døpt på nytt til ære for Sáráhkká. Hennes navn levde på folkemunne også lenge etter kristendommens innføring, i talemåter som Nu lea Sáráhkká mu sárran (sivdnidan), 'Slik har Sáráhkká skapt meg'.

Juksáhkká var buemoren (av juoksa, 'bue') og kunne øve innflytelse på fosterets kjønn. Ifølge gammel samisk tro var opprinnelig alle barn skapt til å bli jenter, men Juksáhkká kunne gripe inn i morens liv og forandre kjønn på fosteret. Derfor har hun vært ansett som guttenes gud, og hvis man ofret til henne, samt joiket og trommet på runebommen til hennes ære, så ville hun være ekstra behjelpelig med «kjønnsskifteoperasjonen». Uksáhkká har sitt navn etter uksa, 'dør', der hun hadde sitt tilholdssted. Hun passet inn- og utgangen, og overtok omsorgen for moren og barnet etter fødselen.

Sáivu var samenes paradis etter døden. Det var et bedre sted å være enn Jábmiid áibmu (De dødes verden), som var stedet de onde menneskene kom til og der sykdomsgudene rådde. I Sáivu levde de døde på samme måte som på jorden, bare mye lykkeligere, med sine rein, sitt vilt og sin fisk. Sáivu-folket bodde i visse hellige fjell og innsjøer. En Sáivu-innsjø hadde dobbel bunn, ble det sagt, fordi det ofte forekom at kilder sprang opp fra hull i bunnen av disse innsjøene. Sáivu-loddi, Sáivu-guolli og Sáivu-sarvvát var hjelpeånder av fugl, fisk og reinokse som noaiden brukte på sine ferder til dødsriket eller til hvilket som helst sted på jorden for å søke råd og veiledning av gudene eller de avdøde.

Samene ofret også til steinguder, sieiddit. Disse kunne ha en spesiell form eller utseende, eller kort og godt bare være definerte kraftsentra der gudenes krefter holdt til i lokalmiljøet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.